– Hvorfor leser jeg ikke annet enn hemningsløs skryt om filmene i Sundance? Vi nede på havnivå bør tillate oss å sprøyte inn mer enn en dose skepsis, skrev Robert Koehler på Twitter 21. januar.

Etter fire dager med rapporter fra festivalen i Park City var den Los Angeles-baserte Variety-kritikeren himmelfallen. Kunne virkelig årets arrangement ha så gode filmer som anmeldelsene så langt tydet på?

For det hadde ikke skortet på panegyriske omtaler. Og Koehlers hjertesukk kom som et haleheng på filmen som hadde mottatt de fleste superlativene.

«Before Midnight»Richard Linklaters fullføring av Ethan Hawke/Julie Delpy-trilogien – ble av Variety-kollega Justin Chang kalt «Utsøkt, melankolsk, hysterisk morsom og rensende», mens Screens Tim Grierson døpte den en «komplisert, buktende, men også vidunderlig film».

Manohla Dargis i New York Times var også full av lovord, og kalte filmen «nesten perfekt» og samspillet mellom Hawke og Delpy «superb».

All hyllesten fikk The New Yorkers tv-anmelder Emily Nussbaum til å melde:

– Kan noen snart si noe stygt om Before Midnight slik at jeg kan senke forventningene mine?

All skryten fra Sundance sier mye om hvordan sosiale medier kan bidra til å skape buzz om filmpremierer på festivaler. De som er innenfor festivalens murer, har naturlig nok behov for å formidle til resten av verden at det som foregår der er temmelig spesielt og unikt. Det er fristende å ty til store ord, som når Cinemablends redaktør Katey Rich skrev at hun «fremdeles hadde en for stor klump i halsen til å kunne snakke om Before Midnight».

Men kan festivalen også markere et vannskille i amerikansk film? Siden toppunktet på midten av 2000-tallet har det vært svært tøffe tider for den delen av transatlantisk filmindustri som ønske å sysle med annet enn oppfølgere og superheltfilmer.

Nedleggelsen av Paramount Vantage, Warner Independent Pictures og Picturehouse i 2008 – kombinert med at Wall Street trakk mye av pengene sine ut av Hollywood etter finanskrisen – bidro til at det å lage intelligente dramaer ble redusert til noe som måtte gjøres for minimale budsjetter og svært begrenset distribusjon.

Sundance-festivalen åpnet med nyheten om at distributøren Picturehouse skulle gjenoppstå. Om ikke helt som i glansdagene der pengene strømmet fra den tidligere eieren New Line Cinema, men i hvert fall med et par smarte samarbeidsavtaler: Netflix som står for VOD-lanseringer, og filmstudioet Warner Bros.

Under festivalen har også Harvey Weinsteins indieselskap Radius-TWC vært svært aktiv på kjøpefronten. Nisjedistributøren – som spesialiserer seg på smalere titler, samt VOD-lansering – har tilegnet seg rettighetene til fire filmer, blant andre «Lovelace» for tre millioner dollar: en filmatiseringen av livet til pornostjernen Linda Lovelace, med Amanda Seyfried i tittelrollen.

Weinstein ser selvsagt publikumspotensialet i historien om Lovelace, men filmen har ikke vært på topp blant buzz-filmene under festivalen. Der troner filmer som «Upstream Color»Shane Carruths lenge etterlengtete oppfølger til kultscifi-filmen «Primer» – som av Sam Adams i AV Club ble kalt «overveldende og hjertestansende vakker», mens Richard Brody i New Yorker kalte den «svimlende intens» og en «krystallisering av visualitet og følelser».

Klipperen til «Upstream Color» er David Lowery, som i 2009 regisserte den helt unike «St Nick», og som med «Ain’t Them Bodies Saints» fortsetter sin kompromissløse filmskaping, ikke så rent lite inspirert av Terrence Malick. Hans nye film ble fremhevet av mange, ikke minst Anne Thompson fra Indiewire.

Ben Foster spiller en av hovedrollene i Lowerys film, og hadde også en viktig rolle – som forfatteren William Burroughs – i en annen Sundance-favoritt: Allen Beatnik-periodefilmen «Kill Your Darlings», med blant andre Daniel Radcliffe i en mye omtalt rolle som Allen Ginsberg. Fjorårets Sundance-komet Brit Marling hadde også i år med en film der hun har hovedrolle og har skrevet manus: «The East» er et «smart og involverende spiondrama» ifølge Variety.

Mye skryt fikk også indie-helten Andrew Bujalskis «Computer Chess» som handler om datasjakkens barndom på begynnelsen av 80-tallet, skutt med hjelp av datidens videoteknologi.

Variety kalte filmen «elskelig rar og unik», men etterlot den få kommersielle muligheter.

Så gjenstår å se hvor mye av dette som til slutt kommer på norske kinoer.