Barten til Supermann har skylda for neste generasjon falske nyheter: – Stadig vanskeligere skille mellom virkelig og manipulert virkelighet, sier Faktisk.no-redaktør
En av beste agurknyhetene fra Hollywood i juli var ansiktsbehåringen til Supermann.
Mer spesifikt:
Barten til Henry Cavill, skuespilleren som gestalter det kappekledde ståljernet i DC-filmene nå om dagen.
Den nyeste superheltfilmen fra den kanten, «Justice League», var allerede spilt inn, men viste seg å ha behov for at enkelte scener måtte spilles inn på nytt, en reprise som ifølge Variety ville koste 25 millioner dollar.
Imidlertid hadde produksjonen støtt på et problem:
Cavill hadde anlagt bart for «Mission: Impossible 6» (en bart vi trodde vi skulle få se nær Preikestolen i september, før Tom Cruise skadet seg) og var kontraktfestet til å ikke barbere den av.
Dermed må Cavills Supermann i stedet barberes digitalt i etterkant.
På overflaten er sånt en gavepakke av en gøyal kuriosa-nyhet for alle med over middels nerdete interesse for superhelter eller film.
Det å få se Supermann med bart ble nærmest et folkekrav på nett, med ørten memer og med Cavill som selv spøkte på Instagram om at barten var et beist og at filmselskapet nå hadde konstruert egne våpen for å bekjempe den.
Det som ikke er like umiddelbart åpenbart er hvordan barten til Supermann kan ende opp med å drive frem neste generasjons falske nyheter.
Når man hører om oppstyret rundt barten kan man få inntrykk av at den representerer en sær engangshendelse, men nylig spurte Business Insider effektstudioet The Mill akkurat hvor mye arbeid en glattbarbert Supermann vil innebære og hvor uvanlig situasjonen egentlig er. Svaret?
Dette er standard praksis.
– Noen ganger spiller kjendiser inn en reklame samtidig som de må beholde skjegget sitt i forbindelse med en film, slik at de ikke kan barbere seg på sett, sier Anne Trotman, en av studioets ansatte.
– Og i ulike globale markeder nå om dagen finnes det kunder som trenger alternative versjoner.
Underforstått: Hipsterskjegg kan kanskje selge godt i Williamsburg, mens en tradisjonell bart vil treffe bedre om man retter markedsføringen mot deler av det sørlige India.
Og nå kan stjerna i reklamen eller filmen din ta høyde for begge preferanser (litt mer om skjeggpreferanser hos Vox).
Rekonstruerer ansikter i 3D
Studioer som The Mill modellerer gjerne deler av ansiktet i 3D, for så å digitalt rekonstruere alt fra hud til leppebevegelser. Gjort riktig er manipulasjonen usynlig for det blotte øye.
Samtidig serverte Mashable nylig en særdeles fascinerende artikkel om den skjulte retusjeringstrenden i Hollywood, hvor digitale effekter benyttes på subtilt vis for å tone muskler, slanke midjer og fjerne mørke ringer rundt øyne hos forfengelige skuespillere som gikk på fylla dagen før innspilling.
– Ingen ser ut slik de gjør på tv og i filmer. Alle er endret, sier skjønnhetsarbeider Claus Hansen ved Method Studios til nettstedet.
For effektarbeidere som Hansen er altså ikke hverdagen å trylle frem ildsprutende drager, den er subtil manipulasjon av kropper og ansikter.
Selvsagt koster dette penger. Når så mye mer av det man ser enn man skulle tro er digitalt, betyr det også at det finnes sparemuligheter for film- og tv-bransjen i at disse teknikkene blir enklere og billigere å benytte.
Dette driver i sin tur effektindustrien mot stadig mer innovasjon og kostnadseffektivitet.
Og det kan like gjerne være et drama som en effekttung actionfilm som nyter godt av disse nyvinningene.
Nyinnspilling uten skuespillere
La oss si at man er misfornøyd med diksjonen på et dialogopptak, eller vil justere innholdet i det som blir sagt på grunn av siste-liten-endringer i manus.
Dette vil minimum kreve at man henter inn en potensielt dyr skuespiller, leier et lydstudio og henter inn en regissør for å legge på nye stemmeopptak til det som har blitt filmet, eventuelt at man må filme scenen på nytt med alt det medfører av ekstra mannskap og logistikk.
Det er her programvare som Adobe Voco kommer inn, bedre kjent som «Photoshop for lyd».
Ved å analysere mellom 20 og 40 minutter tale kan den kartlegge en persons stemme og talemåter, for så å transkribere det som blir sagt i en enkel tekstfil hvor det å flytte om på ordene også redigerer lydfila.
Som er praktisk.
Men så kan man også få noen til å si ting de aldri har sagt, som under denne demonstrasjonen med Jordan Peele‘s stemme.
(Sjekk fullversjonen her for litt en litt mer inngående demonstrasjon)
Samtidig jobber forskere i Alabama ifølge The Guardian med tilsvarende teknologi som bare behøver tre til fem minutter med stemmeopptak før det kan syntetisere en persons stemme.
Resultatet kan lure både mennesker og biometriske systemer basert på stemmegjenkjenning.
Og firmaet Lyrebird jobber med noe lignende for å – av alle ting – kunne tilby lydbok-utgaver av en hvilken som helst bok, lest opp av kjendisstemmer.
Livaktig ansiktsmanipulasjon
Men hva med å synkronisere lepper med det som blir sagt?
Der har man Face2Face, et program som gjør at man enkelt kan manipulere ansiktsbevegelsene i et videoklipp i sanntid.
Forutsatt at programvaren klarer å kartlegge ansiktet i videoklippet man vil manipulere kan brukerne ved å filme seg selv med et vanlig webcam gjøre alt fra å løfte øyenbryn og dra på munnen til å mime ord – noe som kjapt går ut over presidentene Bush, Putin, Trump og Obama i dette klippet:
Dette er en fantastisk teknologi som kan spare Hollywood for mye tid og penger.
Det er også en teknologi som vil skape en helt annen type hodebry rund hva som er ekte og hva som er falsk enn det vi har sett hittil – ikke minst i nyhetsredaksjoner.
Ikke minst vil teknologien være et mektig verktøy i spredningen av propagandamateriale.
Det var temaet for en nylig episode av podcasten Radiolab (episoden har fått sin egen nettside her), som anbefales sterkt om man ønsker å grave litt dypere i denne tematikken:
– Teknologien vil alltid ligge et hestehode foran
Det Radiolab-journalistene påpeker er at brukervennlig masseproduksjon av livaktige falsknerier vil føre til at nyhetsredaksjoner må ansette egne teknologer for å gå gjennom materiale som kommer inn.
Det kan Kristoffer Egeberg, redaktør for faktasjekk-nettstedet Faktisk.no, kjenne seg igjen i.
– I Hollywood lager man eventyr og da er de effektene kule, men det er nettopp når de kule effektene og den vanvittige teknologien kommer inn i journalistikken det er fare på ferde, sier Egeberg til Filter Film og TV.
– Det er en kjempeutfordring for oss som skal bidra til å motvirke dette og avsløre den typen virksomhet, fordi teknologien vil alltid ligge et hestehode foran. Det blir stadig vanskeligere å skille mellom den virkelige virkeligheten og den manipulerte.
Hvordan kan et videoklipp fra den manipulerte virkeligheten se ut i praksis?
Vel, de nye mulighetene for nettmobbing og svindel dette åpner opp er litt for ubehagelige å tenke på (for ikke å snakke om muligheten for å lage hevnporno av hvem enn man måtte ønske), så la oss ta en annen populær øvelse – å putte ord i munnen på presidenter.
Mange sperret for eksempel opp øynene av Obama-klippet fra andre sesong av «Mr. Robot»:
Ifølge Business Insider er det imidlertid ikke laget med Face2Face eller Voco, men derimot møysommelig satt sammen via ulike Obama-klipp av effekt-teamet til serien og stemmelagt av en imitator.
Ressurskrevende, altså.
Radiolab bestemte seg for å teste hvor enkelt og billig de kan få gjort dette i dag, og hyret inn et par studenter fra University of Southern California som forsket på denne typen ting.
De ga dem et klipp av Barack Obama og et klipp av Radiolab-journalist Simon Adler, med forespørsel om å la ham manipulere Obamas ansikt.
– Det gikk fra fnisete til «å, dette er nifst», sier Adler om reaksjonen da de fikk det endelige resultatet tilbake fra studentene.
For all del, det er ikke perfekt.
Leppene matcher ikke helt, og ordet golf høres litt malplassert ut.
Videoen får også hjelp av at den er i veldig lav oppløsning – i høyere oppløsning ser man også tuklingen mye tydeligere.
Poenget i Radiolab-reportasjen er da heller ikke at teknologien i dag er perfekt.
Men den vil forbedres, og den vil bli så forbrukervennlig at hvem som helst kan bruke den.
– Det er en evig kamp mot klokka
Ikke sånn å forstå at det vil bli umulig å skille ekte fra uekte.
Selv veldig gode Photoshop-falsknerier i dag kan avsløres om man vet hvilke spor og signaturer man skal lete etter – men det tar tid.
Samtidig kan virale videoer spre seg på få minutter om avsenderen har en stor nok følgerskare.
Og når feilinformasjon først har skapt sensasjon, er det ikke nødvendigvis slik at korreksjonen får samme gjennomslag – eller at folk bryr seg om den.
– Det er en evig kamp mot klokka, mellom kvalitet og hurtighet, sier Egeberg.
– Faktasjekk eller digital granskning er ofte ganske tidkrevende, og krever kompetanse som mange redaksjoner kanskje enten ikke har eller vet å nyttiggjøre seg av. Noen av de store SKUP-sakene som for eksempel Nedlasterne i VG er preget av at man bruker teknologer, statistikere og andre eksperter i journalistikken, så kompetansen finnes, men det er dyrt og handler om prioriteringer. Jeg tror det blir mye større behov for det fremover.
Han minner samtidig om at vi også må være obs på fristelsene dette kan føre til for dem som lager nyhetene.
Egeberg trekker blant annet frem krigsfotografer fra store bildebyråer som er tatt i Photoshop-juksing, og mener det samme kan skje med de nye verktøyene.
– Det kan også være ting som oppfattes som trivielle, som et sportsfoto hvor man fjerner en port som kom akkurat i veien for utforkjøreren. Slik perfeksjonering av bilder er kjempe fy-fy. Vi har et strengt regelverk, og fotografer og journalister som blir tatt for den typen manipulering mister jobben, men det utfordres igjen av andre mediekanaler som ikke forholder seg til det etiske regelverket som er viktig for å opprettholde en objektiv fremstilling av virkeligheten. Det er en økende trend både i USA og Europa.
«Grab’em by the pussy»
En annen som ser potensialet i den nye teknologien er Jack Werner, frilansjournalist og en av grunnleggerne bak det svenske faktasjekknettstedet Viralgranskaren.
Han trekker frem Trump-videoen hvor presidenten, utenfor kameras rekkevidde, snakker om å klå damer i skrittet.
– Den filmen var et veldig bra eksempel på hvordan en sånn film kunne sett ut. Man hører bare stemmen, og den sammensetningen av ord kunne man i prinsippet bygget i dag. Hadde noen forfalsket den videoen på en overbevisende måte og sendt den til en journalist som ikke var nøye med å få den bekreftet kunne den gjort stor skade.
Fordi vi i stadig mindre grad vil kunne stole på filmklipp, lydklipp, tekster og bilder fremover mener Werner det å finne nyhetskilder og publikasjoner man har tillit til i økende grad vil bli viktig.
– Dette er noe mange journalister jobber med allerede, som å verifisere materiale og å kultivere kilder i krigsområder. Og så velger man dem som alltid deler det som virker som autentisk materiale og filmklipp de selv har vært med på å produsere i stedet for å plukke opp filmer over alt.
Samtidig som nye verktøyene for manipulasjon kan forfalske videoer, kan de også så tvil om ekte videoer og gi en ny unnskyldning til folk som kommer med uheldige uttalelser – det er blitt lettere enn noensinne å nekte for at man faktisk har sagt at det bare er å «grab’em by the pussy».
– Bekrefter oppfatningene våre
På mange måter mener Werner likevel at vi i praksis allerede er der i dag, uavhengig av hvordan den teknologiske utviklingen blir fremover.
– Det finnes en glipe i troverdigheten mellom medier og politikere og folk. Vi stoler mer på noen, mindre på andre, noe som gjør at du risikerer å skape en polarisering. Om Trump sier noe skandaløst, eller later til å si det, og så sier at det er et forfalsket filmklipp vil noen velge å lytte til ham, andre ikke. Da står man og er uenige om hva som har skjedd, og det er risikoen her – at vi samles mer og mer rundt dem vi stoler på og at samfunnet i økende grad blir delt inn i grupper.
Selv om teknologi som Face2Face og Voco kan bli en faktor i denne polariseringen, er det ikke den som sådan han er bekymret for.
Faktisk er han positiv til mange av de kreative mulighetene de bringer med seg. I stedet retter han bekymringene sine et annet sted – mellom ørene på folk.
– Vi mennesker er mest utsatt for å bli lurt når det vi ser passer til det vi tenker og liker, sier Werner.
– Vi ser etter ting som bekrefter oppfatningene våre og er dårlige på å se ting som motsier dem. Om jeg tror Trump er en galning så er en film der han sier at «nu jävlar ska jag bomba skiten ut av Mexico» er det mer sannsynlig at jeg tror det enn at jeg stiller spørsmål ved den.
– Vi må bli mer skeptiske
Werner, som for tiden jobber med en bok om hvordan man kan motarbeide feilaktighet på nettet, håper folk på sikt vil utvikle den samme skepsisen til lyd og video som de har til bilder i dagens Photoshop-virkelighet, selv om han tror det vil ta tid.
– Vi vil bli bedre på å kjenne igjen vanlige feil i slike filmer, sier Werner.
– Man ser på konteksten, situasjonen, når skulle dette blitt spilt inn, var personen på plass da. Jeg tror vi er veldig flinke til å på kort tid forstå hva det innebærer at man kan forfalske materiale på nettet, og så tilpasse oss. Jeg tror ikke problemet kan løses på annen måte enn at vi må bli mer skeptiske til informasjonen vi konsumerer.
Samtidig trekker han frem at nettet bare har vært en faktor i livene til folk flest i tjue år.
– Går vi lenger tilbake i tid, til 20 år etter at mikrobølgeovnen ble introdusert, gikk det ennå vandrehistorier om at en kokk skulle ha falt død om på jobb og var kokt innvendig fordi han jobbet med en mikrobølgeovn. Ser vi på hvor lite folk visste 20 år etter, og sammenligner med i dag hvor nettet har forandret samfunnet fra grunnen av, er vi på samme barnesykdomsnivå. Det tar lang tid å vende seg til et fullstendig revolusjonert informasjonssystem.
