«Tommy, go crazy. We believe in you and your script, so you just have fun», fortalte Paramount-studiosjefen til Tommy Wirkola (33) rett før innspilling.

Filter har snakket med altaværingen Wirkola om hans snart premiereklare Hollywood-debut «Hansel and Gretel: Witch Hunters», med flere hundre millioner kroner i budsjett og store navn på rollelista.

– Aller først: kan du fortelle om veien til prosjektet og hvordan Paramount fikk snusen i det?

– Første gang jeg husker jeg nevnte ideen for noen var på filmskolen min i Australia for 6-7 år siden. Vi hadde en pitchekonkurranse for læreren, der vi hadde ett minutt hver på å presentere vår idé og han skulle late som han var en Hollywood-produsent. Jeg pitchet ideen min om «Hansel and Gretel», og han reagerte ved å fortelle meg at jeg ikke måtte nevne konseptet igjen til noen, før jeg fikk sjansen til å gjøre det for en produsent i Hollywood. Da garanterte han meg at jeg ville få napp.

Så jeg holdt kjeft,  og lagde «Kill Buljo» og «Død Snø» hjemme i Norge. Sistnevnte ble tatt ut til Sundance, jeg ble invitert til LA, og mitt første møte var med Gary Sanchez Productions. Der pitchet jeg ideen, som de digga, og to dager senere tok de meg med til Paramount, der vi pitchet den sammen. Paramount sa der og da at de ville ha den.

– To av filmens produsenter er Will Ferrell og Adam McKay, som er blant de tyngste navnene på komifronten i Hollywood. Hvor delaktige har de vært i prosjektet, og hvordan synes du det har vært å samarbeide med dem?

– Det var deres produsent, Kevin Messick, som først så «Død snø». Han så den i Sundance, og ringte med en gang agenten min og sa at han ville at de skulle være de første som møtte meg når jeg kom til LA. Og helt siden dag én har de vært 100 prosent bak meg.

Will er ikke med på daglig basis, men leste selvfølgelig manuset, og så også filmen flere ganger underveis. Han er jo naturligvis veldig opptatt, med filmer som også er utenfor deres selskap, så det er begrenset hvor mye han kan påta seg. McKay, derimot, har vært veldig involvert, både i manusrundene og i klipperundene. Det er ikke noe annet å si at de og resten av gjengen deres er fantastiske mennesker.

Det låter sikkert som en klisjé, men jeg kan ikke si noe annet. De er jordnære, ekstremt morsomme, og ikke minst smarte folk som har gitt meg masse gode råd og tips underveis i prosessen. Ikke minst har de støttet meg og mine avgjørelser, og har alltid skjønt hva slags film jeg ville lage.

– McKay har tidligere sammenlignet «Hansel and Gretel» med «Kick-ass» og «Evil Dead II». Hvilke andre inspirasjonskilder hadde du?

– De store inspirasjonskildene for meg når det gjelder «Hansel and Gretel» er uten tvil det tidlige arbeidet til både Sam Raimi og Peter Jackson. Måten de kombinerte action, grøss, blod og gørr med humor har alltid vært noe jeg har virkelig sett opp til, og er noe vi har prøvd å gjøre med «Hansel and Gretel».

«Hansel and Gretel» er jo mer en action-adventure film enn en grøsser, men vi har alle disse ingrediensene mikset med humor, noe som jeg håper gjør at filmen kan skille seg ut fra de mer klassiske adapsjonene av eventyr som vi har sett i det siste. «Hansel and Gretel» har også mye av min særegne humor (ja, jeg vet det skremmer noen), men jeg er utrolig stolt av at vi har fått denne filmen gjennom studiosystemet, og at den har blitt slik den har blitt når det gjelder blandingen av humor, gore og action.

– Actiondelen, som virkelig dominerer filmen, er først og fremst inspirert av Steven Spielberg, og måten han skyter actionscener i «Indiana Jones»-filmene. En klassisk approach der vi har unngått en overdreven bruk av håndholdt kamera, og heller gått for en stil der man faktisk SER hva som foregår. Intensiteten er jo der, selvfølgelig, gjennom klipp og musikk, og actionsekvensene er noe av det jeg er mest stolt over i «Hansel and Gretel».

– Jeg er stor Bond-fan og synes det er skikkelig kult at hele to Bond-damer er med i filmen. En av dem er selveste Famke Janssen, som må være en av tidenes femme fatales på film! Dette må du fortelle mer om!

– Jeg har hatt en crush på Famke siden «Goldeneye», der hun spilte Xenia Onatopp, og likte også veldig godt jobben hun gjorde i «X-Men»-filmene. Det er jo ingen tvil om at hun er en meget dyktig skuespiller, men i tillegg har hun også en fysisk tilstedeværelse som var veldig viktig for denne rollen. Jeg ville at man skulle føle at hvis hun kom inn i et rom med «Hansel and Gretel», så kunne hun lett banke livsskiten ut av dem, og det fikk vi med Famke.

Hun spiller Muriel, som er hovedheksa i filmen. Muriel er en karakter jeg ikke vil si for mye om, bortsett fra at hun har noen links til deres fortid og at hun er på sporet av noe som kan gjøre heksene omtrent uovervinnelige, noe som selvfølgelig gjør henne til en stor bekymring for hovedkarakterene.

– Det er også en del kule folk som har biroller i «Hansel and Gretel», blant annet den newzealandske stuntkvinnen Zoe Bell (som har jobbet en del med Tarantino). Publikum kan også se frem til noen nordiske fjes?

– Siden vi filmet i Europa, i Berlin, fikk jeg ganske frie tøyler når det gjaldt å caste birollene. Jeg har brukt mange norske (Vegar Hoel, Christian Rubeck, Stig Frode Henriksen, Jeppe Beck Laursen, Ingrid Bolsø Berdal og Bjørn Sundquist), noe jeg er veldig fornøyd med, i tillegg til både svenske (Peter Stormare), finske (Pihla Viitala) og tyske skuespillere.

Det var veldig viktig for meg, med tanke på at jeg ville skape en europeisk verden rundt «Hansel and Gretel». De har amerikansk aksent i filmen, og jeg ville at de skulle føles som outsidere, mer moderne, mens resten av verden var en salig blanding av europeere.

I tillegg har vi Zoe Bell og Monique Ganderton, som begge er stuntkvinner, til å gjøre noen av heksene, og det var også veldig viktig, ettersom heksene i filmen er veldig dyriske og fysiske skapninger. Derfor var det perfekt for oss å finne noen som ikke bare kunne spille, men som også kunne kaste seg ned fra et tre, i full hekse-makeup, uten å få varige, fysiske men.

– Du har fått tak i litt av en stab. La blant annet merke til at produksjonsdesigneren er Stephen Scott, som har jobbet med alt fra James Bond, Indiana Jones til Hellboy. Vet ikke helt hvordan det funker med store Hollywood-produksjoner, så må nesten spørre: Har du fått velge staben helt fritt?

– Jeg fikk veldig frie tøyler når det gjaldt å velge crewet mitt, og Stephen Scott var en jeg håndplukket selv. Jeg digga arbeidet hans på «Hellboy»-filmene, og syntes han var den perfekte mannen til å lage denne eventyrverdenen med meg.

I det hele tatt var studioet veldig positiv til mine valg, og stolte på meg, selv om jeg ikke hadde erfaring fra store produksjoner fra før av. Studiosjefen ringe meg faktisk to dager før innspillingsstart og sa til meg: «Tommy, go crazy. We believe in you and your script, so you just have fun», og det betydde veldig mye for meg. Selvfølgelig er man ikke enig bestandig, og det er mye nytt for meg når det gjelder det å jobbe under et studio, men å få den telefonen rett før opptaksstart var veldig viktig, og gjorde at jeg kunne puste litt roligere på sett.

– Til slutt: I norsk presse har det vært en del skriverier rundt lanseringen og utsettelsen av premieredatoen. Hvordan har du opplevd dette fokuset?

– Det er vel et naturlig fokus, og det var vel ikke bare i Norge, men også her i USA. Dette skjer imidlertid oftere og oftere, og er nå blitt en ganske vanlig ting her borte. Releasedatoer er som et sjakkspill mellom studioene, og er jo en UTROLIG viktig del av lanseringen og avgjør ofte om filmen blir en hit eller ikke.

I vårt tilfelle fikk Jeremy Renner tre store roller etter at vi hadde castet ham – «Mission: Impossible – Ghost Protocol», «The Avengers» og «The Bourne Legacy». Spesielt «Bourne Legacy» var viktig, ettersom det er en allerede etablert franchise, som har en stor fan-base, og som gjorde at Jeremy plutselig ble en verdenskjent navn. Paramounts logikk var da at det var lurest å vente med vår film til etter alle disse filmene hadde hatt premiere, slik at hans nye status hjalp når det gjaldt å lansere filmen.

I tillegg var vår originale releasedato nært mange andre storfilmen, inkludert «Hunger Games», så i etterpåklokskapens tegn så var det nok veldig lurt å flytte premieren. Selvfølgelig var jeg skuffa der og da, ettersom jeg hadde gleda meg veldig til å dele filmen med verden, men nå så ser jeg jo at Paramount hadde rett.

Jeg skjønner jo at noen automatisk blir skeptiske når en film flyttes, men det var aldri noen annen grunn til det en det jeg nevnte ovenfor. Jeg er utrolig stolt av «Hansel and Gretel», og det har virkelig blitt den filmen vi alle håpet det skulle bli. Så nå gjenstår det jo bare å se om folk liker det eller ikke.

Det vet man jo selvfølgelig aldri, men både jeg, produsentene mine og studioet har trua, så nå gleder vi oss bare til premieren.

«Hansel and Gretel: Witch Hunters» settes opp på kino i Norge 1. februar.