Nå har vi endelig sett de to første episodene av den nesten usannsynlig tungt forhåndsomtalte NRK/Netflix-serien «Lilyhammer». Kaklinga har imidlertid stort sett handlet om snikproduktplassering eller norgesvennen Steven Van Zandt, og i all viraken om Rubicons triksing og Van Zants milde stjernenykker, har forventningene gradvis sunket, i hvert fall hos denne tv-slaven.

Og det er jo litt urettferdig, for det er et særlig solid stjernelag av skuespillere som er samlet. Sammenliknet med denne truppen er Steven van Zandt strengt tatt bare en amatør med to-tre grimaser i verktøyskrinet, men når han er omgitt av så mye talent så gjør det ikke veldig mye om hovedpersonen er i overkant endimensjonal.

Altså: Frank Tagliano, til forveksling lik Silvio Dante fra «The Sopranos», havner i en ordentlig kinkig mafia-klisje av en tystersituasjon, og må følgelig bli med i FBIs vitnebeskyttelsesprogram. Som vi alle nå vet så inderlig godt velger han å flytte fra store USA til lille Lillehammer. So much for realism, liksom.

Han har hittil betraktet Lillehammer gjennom OL-sendingenes vinteromantiske linse, og får seg noen gedigne overraskelser ved ankomst. Eksempelvis møter han nabo Anne Krigsvoll, noe som må ha vært litt av et sjokk. Ikke minst siden hun viser seg å være lensmann.

Hun bærer rundt på et smalahove som hun skal ha til middag. Det er jo vanlig på de trakter. Og han, en amerikansk machomann, er blitt utstyrt med el-bil. Ha-ha.

Det mest sentrale dramaturgiske grepet bak førsteepisoden av «Lilyhammer» er nemlig alle de situasjonene et amerikansk mafiamedlem måtte komme opp i hvor kulturelle normer og verdier er på kollisjonskurs med norske stereotypier. Det er jo ikke så rent få. Et annet hyppig grep er å vise at Frank er en borderline psykopat som mer enn gjerne gjør ting som å daske en muslim rundt hodet for å få ham til å respektere norske kvinner, skyte ulv med pistol, eller å manipulere en guttevalp til grov vold som svar på mobbing.

Foreløpig har «Lilyhammer» fått både ros og ris av kritikerkorpset, som seg hør og bør, for den fortjener begge deler, schizofren som den er. Rent umiddelbart er det mye å irritere seg over: De lettvinte klisjeene (Frank skremmer livsskiten ut av bølleungdom på toget. Frank sier «capice». Frank sier «motherfucker»), alle de overtydelige grepene og ikke minst at praten vekselsvis foregår på engelsk og norsk.

Sånt blir det en god del pute-tv av i begynnelsen, men straks det norske persongalleriet er etablert, blir det både strammere regi og mer driv over serien, og vi glemmer nesten språkproblematikken. Fridtjov Såheim er strålende som den ur-irriterende og muligens pedofile NAV-saksbehandleren Jan Johansen. Arbeidsløse Trond Fausa Aurvåg og broren hans, taxisjåføren Steinar Sagen fungerer ypperlig som de tomskallede slackerne som henger rundt på puben som Frank ender opp med å kjøpe. Mariann Saastad Ottesen spiller den godhjertede norsklæreren Sigrid, og siden hun er den eneste med intelligens som et normalt voksent menneske, skjønner vi raskt at det vil oppstå varme følelse mellom henne og Frank. Med i litt mindre vesentlige roller er Kyrre Hellum som politibetjent og Viggo Sandvik som skyteglad sauebonde. Kos det også. Men å bruke en størrelse som Sven Nordin i en minirolle som forsvarsadvokat og lyssky forretningsmann, føles nesten litt for ekstravagant.

OK, scenen er etablert. Tross sterkt potensial, ble det en ganske slapp og traurig begynnelse, men når Trond og Steinar i 2. episode stjæler sprit fra den lokale motorsykkelbanden, oppstår det en dynamikk og spenning i serien som hittil har manglet. Plutselig befinner vi oss i en svart komedie á la Pål Sletaune, og jaggu om ikke Robert Skjærstad dukker opp som bikernes blodtørstige leder!

Hvor ble det av deg i alt buzzet, Robert?

Uansett: Det glavoldelige testosteron-kjøret som oppstår når mjøs-banditter møter amerikansk mafiosi er bortimot kjempegøy! Fortsettelsen av kjærlighetshistorien mellom Frank og Sigrid er imidlertid hverken spennende eller særlig troverdig, men det er i det minste ikke så pinlig som i begynnelsen.

Konklusjon: Dette er dypt merkelige greier, men så lenge man klarer å lure knollen til å godta den minst realistiske versjonen av bygdenorge hittil festet på film, så tror jeg jommen det vil være verd å følge med på hva som skjer.

Du må kanskje legge godviljen til, men noen ganger betaler det seg å gjøre nettopp dét.