• Se «Attack the Block» her

«Shaun of the Dead», «Hot Fuzz», «Scott Pilgrim vs. The World». Sorry, men hvis du ikke elsker minst to av disse tre filmene kan vi nok ikke være venner lengre. Nå kan du plusse på nok en godfilm på resymeet til britiske Big Talk Productions; «Attack the Block». En helt fabelaktig «alien invasion»-film produsert av de samme folka, som i likhet med bl.a. «Shaun of the Dead» ikke ble funnet verdig en kinolansering i Norge

Ja, jeg bitcher om dette her til det kjedsommelige; men man har grunn til å betvile levedyktigheten til et kinosystem som stadig berøver oss sjansen til å se flere av årets beste filmer på kino. Så på den ene siden slippes godbiter som «Warrior», «The Muppets» og «Attack the Block» rett på hjemmekino – mens bedritne søplefilmer som «LOL» og «What to Expect» får bred kinolansering. Det er nesten så man begynner å mistenke at kinoledelsen er en gjeng klovner som ikke aner hva de driver med. Men uansett, «Attack the Block».

«This is too much madness to explain in one text!»

Det er Bonfire Night-feiring i London, og sykepleieren Sam (Jodie Whittaker) er på vei hjem fra kveldsskiftet mens fyrverkeri smeller rundt henne. Rundt neste sving går hun rett inn i en maskert ungdomsgjeng, som rekker å rane henne for mobiltelefon, lommebok og gullring før noe smeller rett ned i en parkert bil noen meter unna. Gjenglederen Moses (John Boyega) er sikker på at det bare er noe fyrverkeri, men hele bilen er knust – en brillefin mulighet til å rane verdisakene i bilen, også. Isteden finner Moses et rasende, hårete beist med skarpe tenner som kaster seg over ham. Gjengen gjør det eneste naturlige: denger i hjel beistet.

Etterpå går det opp for dem at dette udyret ikke likner på noe annet de har sett, og sikkert er et slags romvesen. Burde være mulig å selge noe sånt, så de drar med seg kadaveret til dopdealeren Ron (Nick Frost). Problemet er at dette vesenet ikke kom til jorden på egen hånd, og snart deiser det ned massevis av meteorer som inneholder slektningene. Disse rakkerne er betydelig større – og enda mer aggressive. I et forsøk på overleve ender gjengen med å slå seg sammen med Sam, sykepleieren de ranet. De får også følge med Brewis (Luke Treadaway), et tjallhode fra vestkanten, som bare var innom gettoen for å kjøpe røykevarer da bilen hans ble smadret av en meteoritt. Ja, den samme bilen.

«I’m shitting myself, but at the same time… This is sick!»

«Attack the Block» tar en råsjanse med måten disse hovedpersonene blir introdusert: usympatiske «hoodies» som raner, tøffer seg og lager bråk. Det er først en halvtimes tid ut i filmen før vi blir kjent med disse småkriminelle pøblene, og begynner å skjønne at de bare er helt vanlige guttunger som knapt har entret tenårene. De inkluderer klovnen Pest (Alex Esmail), mer sindige Dennis (Franz Drameh), Jerome (Leon Jones) og Biggz (Simon Howard) – og mens nabolaget blir invadert av iltre aliens får gjengen vist sine sanne, heltemodige personligheter.

Regidebutant/manusforfatter Joe Cornish er høvelig kjent i England for komiserien «The Adam and Joe Show», som så vidt jeg vet ikke er blitt vist i Norge. Han kom angivelig på ideen til filmen etter å ha blitt ranet av en guttegjeng selv – og oppdaget at ranerne var minst like nervøse som han var. Cornish bestemte seg for å studere «chav»-subkulturen i Sør-London nærmere, og har gjort sitt ytterst for å sørge for at ungdommene er portrettert på en autentisk måte. Han begynte å fantasere om hva som kunne ha skjedd hvis space-mennene i M. Night Shyamalans «Signs» hadde landet utenfor en blokkjungel i Sør-London, og resultatet ble «Attack the Block». Han spilte inn mesteparten i nabolaget der han selv vokste opp, en blokkjungel ikke helt ulik for eksempel Haugenstua eller Romsås.

«Even if it is an alien invasion, they’re four foot high, blind and got kicked to death by a bunch of kids. We got nothing to worry about.»

Det er lett å se at Cornish er influert av alt fra John Carpenter til Joe Dantes «Gremlins» (og kanskje «Critters») – men han har kommet opp med sin helt egne greie her. Jeg vet egentlig ikke helt hva man kan kategorisere «Attack the Block» som: den er en oppfinnsom blanding av sci-fi, skrekk, gjengfilm og «hold fortet»-thriller. Folk blir drept her, på skikkelig gørrete vis, og hovedpersonene kjemper virkelig for livet. Filmen er samtidig skikkelig morsom, men jeg vil ikke heller kalle den en komedie. Komikken kommer mest fra karakterene, og kontrasten mellom disse gatesmarte ungdommene og den usannsynlige situasjonen de plutselig befinner seg i. Så humoren fungerer omtrent på samme måte som i «Gremlins» og «Tremors».

«Attack the Block» er ikke like nostalgisk og uskyldig som J.J. Abrams‘ Spielberg-hyllest «Super 8», men de har sine likhetstrekk. Det er en smart subtekst her, også – med noen syrlige sosiale kommentarer om hvordan «chavs»-ungdommene ofte blir portrettert i britisk media (bare se den reaksjonære Michael Caine-thrilleren «Harry Brown», der de fleste under pensjonsalder er presentert som rene monstre). Underpriviligerte og småkriminelle som konsekvent blir omtalt som avskum i konservative tabloidaviser, med en god undertone av rasisme, siden mange av dem er andre- og tredjegenerasjons innvandrere. «Attack the Block» er skikkelig morsom, spennende, gørrete og alt sånt. Men det er dessuten et veldig bra portrett av disse britiske ungdommene.

«Government probably bred those things to kill black boys. First they sent in drugs, then they sent guns and now they’re sending monsters in to kill us.»

«Attack the Block» er en virkelig imponerende regidebut, helt på nivå med Neil Blomkamps «District 9» og Gareth Edwards’ «Monsters». Joe Cornish har et forholdsvis beskjedent budsjett til rådighet, men får maksimalt ut av pengene ved å holde store deler av handlingen i området rundt boligblokkene. Det hjelper også at spesialeffektene er førsteklasses. Disse monstrene er ikke bare er skapt på data, men er en snedig blanding av menn i drakter (de samme folka som bl.a. portretterte apekattene i «Rise of the Planet of the Apes») og kløktig redigering. Romvesenene er fluffet litt opp med et nødvendig minimum av datagrafikk (fargekorrigering er benyttet for å gjøre pelsen til romvesenene en nattsvart masse, og de glødende tennene deres er til dels dataanimasjon) – men det bidrar til energien at skuespillerne faktisk ble jaget av disse udyrene på settet.

I «making of»-dokumentaren på den britiske Blu-ray-utgivelsen forteller flere av de unge skuespillerne at de virkelig var vettskremte da de lodne beistene løp i full fart etter dem, og det merkes. Filmen har bygget opp mye hype i England og USA, men undertegnede var heldig nok til å se «Attack the Block» uten forhåndskunnskaper på en kino i London like etter verdenspremieren. Det regnet, jeg søkte dekning i kinoen, og tenke «hey, hvorfor ikke?». Det var en av de kuleste kinoopplevelsene jeg hadde i fjor, sikkert til dels fordi jeg kunne se filmen uten tanke på at jeg måtte anmelde den.

«What kind of alien would invade some council estate in south London? One that’s lookin’ for a fight!»

Å gjenoppleve filmen hjemme på flatskjermen et år senere har ikke helt den samme effekten, men «Attack the Block» er fortsatt en enorm opptur. Effektivt fortalt, usedvanlig velregissert og tilsvarende velspilt av en rolleliste full av unge debutanter. Både sjangertro og skikkelig original, uten å for et sekund lene seg tilbake på lettvinte klisjeer. Et av årets aller beste hjemmekinoutgivelser, selv om det er tragisk at vi ikke får sjansen til å oppleve filmen på kino her hjemme. Mye viktigere å prioritere en romantisk graviditetskomedie der Cameron Diaz spyr oppi et «Skal vi danse?»-trofe, liksom. Grrr.

Så her er mitt forslag: la deg ikke under noen omstendigheter overtale til å se «What to Expect» sammen med venninner/kjærester/ koner/etc., uansett hva som ligger i potten. Hold deg heller hjemme og se «Attack the Block». Du kan takke meg senere!

  • Se «Attack the Block» her