• Torsdag leder Asbjørn Slettemark «Idol»-panelet under Nordiske mediedager i Bergen. Comoyo er blant sponsorene for arrangementet.

På fredag er det finale i «Idol», og tidligere i år feiret denne hardt utskjelte og høyt elskede institusjonen i norsk tv ti år.

I den anledning har Nordiske Mediedager torsdag samlet et panel av ringrever fra et tiår med «Idol» for å mimre om oppturer, nedturer, skandaler og suksesser.

På sidelinjen står undertegnede og styrer ordet for Jan Fredrik Karlsen (eks-dommer, nå mannen med platekontrakten til vinneren), Trond Kvernstrøm (produsent og tv-gründer i Monster, som lager programmet for TV 2), Rolf Wenell (programsjef i TV 2) og Lena Midtveit (eks-dommer og Sony Music-sjef).

Forarbeidet til denne seansen har fått meg til å tenke litt løst og fast om hva denne konkurransen/tv-programmet egentlig har betydd for tv- og musikkbransjen.

For det slår meg at jeg tross alt har fulgt «Idol» jevnt og trutt gjennom ti år. Først som som bransjejournalist i Faro Journalen, så fra innsiden som dommer i 2007, og etter hvert på sidelinjen fra tv-bransjen.

Om jeg ikke får plass til alle mine tankar, har du her i hvert fall fem innspill om «Idol»:

 

1. «Idol» er et tv-program som tilfeldigvis handler om musikk, ikke et musikkprogram på tv

Ok, rett på sak. Jeg ble ofte spurt om jeg er bitter fordi «Lydverket» – som jeg var programleder for – ble tatt av NRK, mens programmer som «Idol», «Hver gang vi møtes» og «Stjernekamp» får boltre seg fritt i den kommersielle eteren.

«Nææææh», svarer jeg da – for meg er det to helt forskjellige typer programmer. «Lydverket» var det klassiske musikkmagasinet som presenterte nye artister som Kaveh, Lido Lido og Kvelertak, og intervjuet utenlandske artister om ting og tang.

I mine øyne og ører er «Idol»/«HGVM»/«Stjernekamp» underholdningsprogrammer som skal fenge et bredt publikum foran fredagstacoen eller lørdagspizzaen. Da er det ikke så viktig hva det handler om (musikk, film, bøker, forskning, humor), så lenge det engasjerer på et menneskelig plan.

Det er utgangspunktet for «Idol», og så kommer dette med musikken på toppen. Og slik sett viser tydelig «Idol» – og kanskje enda mer «Hver gang vi møtes» – hva som er fremtiden for musikk på tv: Musikk brukes til å fortelle historier, enten det er over noen glass rødvin på en gård med artistkolleger, eller sammen med andre unge håpefulle mens du prøver deg foran Tone og Gesten og gjengen.

 

2. «Idol» har skapt store tv-øyeblikk

En av mine favoritthistorier fra underholdningsbransjen er da Will Ferrell gikk til «Saturday Night Live»-sjef Lorne Michaels og klaget over at han ikke helt fikk alt til å klaffe de første sesongene han deltok på det legendariske humorshowet.

Michaels betrygget ham med at han skulle bare fortsette jevnt og trutt, og så kom en suksess i ny og ne, helt ut av det blå. Noen måneder senere gjorde Will Ferrell «More cowbell»-sketsjen, og vips så forsto Ferrell hva Michaels mente.

Man styrer på og jobber jevnt, så kommer høydepunktene etter hvert. Slik er det også med «Idol». Programmet surrer og går i sesong etter sesong, det skapes mye underholdning for øyeblikket, mens det meste forsvinner ganske kjapt fra bevisstheten.

Men så kommer en artist som definerer hele sesongen, eller en gåsehudfremkallende opptreden, og så er det det vi tar med oss videre i tv-hukommelsen. Kurt Nilsens Idol-audition, Sandra Lyng Haugen som vindskeivt og sjarmerende sang seg gjennom den ene knockout-finalerunden etter den andre, Astrid Smeplass sin overraskende exit, Eirik Søfteland som naglet Vamp til veggen med noen trommestikker og en mikrofon … det er noen av øyeblikkene som har etablert «Idol» i den felles tv-hukommelsen.

 

3. Har «Idol» skapt popstjerner, mon tro?

Selv om «Idol»-stempelet kan være vanskelig for artister å ta med seg videre, har programmet etter ti år skapt en anstendig rekke norske popartister.

Glenn Lyse, Kjartan Salvesen og Jorun Stiansen er kanskje falmet og glemt, men Margaret Berger kommer til å gjøre det sterkt i Eurovision, Kurt Nilsen er den åpenbare suksessen med sin lange, stabile karriere og «World Idol»-seier, og Tone Damli brukte Idol til å starte en sensasjonell reise (for å bruke et slitt «Idol»-uttrykk) til statusen som Norges desidert største unge kjendis.

På veien har hun da også fått noen hits (ikke glem at den første platen til Tone solgte overraskende bra, og at «Butterflies» nesten gikk til nummer 1), så vi kan kalle henne POK – popstjerne og kjendis.

Eva Weel Skram har hamret seg ut en ok karriere med sine søte poplåter, og Maria Haukaas Mittet har gjort mye kommersielt sterkt som har gått under radaren, for eksempel Oslo Gospel Choir-samarbeidet som lå fem uker på Topp 3 i 2011.

Fra sesongen jeg var med i «Idol» gjorde Bjørn Johan Muri det bra i Eurovision, mens Linnéa Dahle skaffet seg en rekke nummer 1-hits som vokalist i Donkeyboy, men ingen av dem har bevist en langsiktig karriere ennå.

Så i et stort perspektiv kan man si at «Idol» har gitt Norge en megapopstjerne (Kurt), en megastjerne (Tone), en håndfull mindre popstjerner (Margaret, Linnéa m.fl) og en lang rekke artister som har satt et slags merke etter seg.

Jeg tror nok at «Idol» skulle ha skapt et par flere megastjerner, men etter hvert har man skjønt at det viktige er å lage god tv, så får artistene ordne seg selv etter hvert.

 

4. Stjeler «Idol» spalteplass fra andre norske artister?

Med jevne mellomrom dukke det opp kronikker eller innspill som hevder at «Idol»-konseptet frarøver norske artister (da i underforstått betydning av mer «seriøs» art) spalteplass.

Jeg ser ikke bort fra at «Idol»-sirkuset skviser ut noen norske debutanter fra Dagbladet eller VG sine sider, men vi må ikke glemme at vi i Norge har hatt en uforholdsmessig overdimensjonert dekning av nettopp musikk i norske tabloider.

På et tidspunkt anmeldte VG og Dagbladet 15-22 plater hver tirsdag eller fredag, noe som er sensasjonelt i europeisk avissammenheng. Så at norske artister eller plateselskaper ble litt for godt vant, ser jeg ikke bort fra.

Etter at Rock Furore, Puls, BEAT og de andre spesialistbladene pakket ned kontorene én etter én, har tabloidene fått den litt underlige oppgaven med å dekke musikk både som kjendisstoff og på klassisk musikkjournalistisk vis.

Nå ser vi at aktører som Morgenbladet og Klassekampen har sett at det er et hull i markedet, og satser friskt på grundigere, mer analytisk dekning av musikk, mens tabloidene for eksempel gjør stadig færre anmeldelser av nye plater.

Så på mitt eget spørsmål om «Idol» stjeler spalteplass fra andre artister, er svaret at det er godt mulig, men det må da vitterlig artister kunne leve med i en moderne, klikkbasert, superkommersialisert medieverden. Det er ikke noen medfødt menneskerettighet å bli omtalt i tabloidpressen (med mindre man heter Tone og kommer fra Sogndal, selvsagt).

 

 

5. Har «Idol» en fremtid?

Etter fjorårets sesong var jeg litt i tvil om «Idol» skulle kunne fortsette. Det var jeg for så vidt etter sesongen jeg var med på også, siden begge sesongene hadde høydepunkter, men viste at konseptet trengte å strammes inn og gjøres yngre og sprekere.

Det er åpenbart blitt gjort i år. En høyprofilert dommer som Tone Damli har skaffet programmet spaltemeter på spaltekilometer, programlederfunnet Stian Blipp har slått ut i full blomst og gitt alle andre i tv-bransjen noe å bryne seg på, og det har vært åpenbart at dommerpanelet bevisst samlet en gjeng unge, noenlunde sultne finalister som et ungt publikum kan identifisere seg med. Bortsett fra han traurige countryfyren som sutret og ville trekke seg når det gjensto noen runder, da.

Om det er en ting «Idol» virkelig viser, er det hvilke unge talenter som er villig til å ofre det meste for en karriere, og hvem som synes det blir litt mye mas når spotlighten har stått på i noen uker.