Denne uka har «Hamilton – I nasjonens interesse» premiere på Comoyo, og i den anledning skriver Asbjørn Slettemark om fem tanker han har gjort seg om filmen. Saken inneholder en god porsjon spoilere, så vi anbefaler at du leier filmen (og ser den) før du leser videre!

1. YES! Carl Hamilton er offisielt tilbake

Greve og Orlogskaptein Carl Gustav Gilbert Hamilton er tilbake. Den eneste mannen i Norden med et større selvbilde enn sin far, Jan Guillou, og den beste, mest hardslående mest intrikate spionen Nord-Europa har fostret.

Vi har sett ham jakte ned terrorister, mafiasjefer, russere og sine egne svikere i film etter film, men etter Harald Zwart og Peter Stormare sprengte seg gjennom «Hamilton» har han vært borte fra livene våre.

Sveriges største bad guy, og en kar med minst like mange demoner som Carl Hamilton selv, Mikael Persbrandt viser seg å kle Hamilton-rollen på beste måte, samtidig som det er åpenbart at han kommer til å vokse inn i rollen. Slik sett er det greit at han får et liv på samvittigheten allerede i første film, så vi skjønner hvor det bærer.

Les min gjennomgang av Hamilton på filmlerretet og TV-skjermen her.

2. Alle spionthrillers må ha minst én Bourne-hyllest. «Hamilton – I nasjonens interesse» har tre.

Man kan ikke lage spionthillers uten å anerkjenne at trilogien om Jason Bourne er det beste som er laget i bransjen siden «Three Days Of The Condor» og slike filmer herjet på 70-tallet.

Da er det hyggelig å se følgende tre highfives til Bourne fra Hamilton:

• Når Hamilton forklarer hvem han er for kjæresten Maria Solska første gang, sendes tankene til da Matt Damon/Jason Bourne sitter på en kafé et sted i Europa og forklarer at han vet skiltnumrene på alle bilene, hvor mange som sitter på kafeen og hvor lenge han kan løpe i temperaturen utenfor før han blir sliten. Nøkkelscene i «The Bourne Identity», nøkkelscene i «Hamilton – I nasjonens interesse».

• Når Carl Hamilton skjærer strupen av Maria Solska idet hun vekker han mens han drømmer at noen får strupen skåret over, er han overrasket og skremt over eget reaksjonsmønster. Akkurat som da Jason Bourne formelig roundhousesparker to politimenn i Sveits etter de vekker ham på en benk.

• Når en kvinnelig politikvinne kommer hjem og finner en rolig og forklarende Hamilton på kjøkkenet, er det en som å se scenen hvor Bourne drar hjem til Marie Kreutz sin bror Martin i Paris for å fortelle ham at søsteren er drept.

Alle de tre nevnte scenene er mer inspirert enn blåkopiert fra Bourne, noe som gir filmen et stilsikkert og elegant preg.

3. Hvor vanskelig er det å lage gode skurker?

Et av elementene som skal få «I nasjonens interesse» til å henge sammen, er hvordan skurken vrir litt på hodet etter han har drept noen. Tegneserieaktig og effektivt? Ja. kjedelig, endimensjonalt og overtydelig? Veldig.

Generelt er skurkene i filmen svake. Kanskje det er fordi Mikael Persbrandt er så iskald, forstyrret og briljant som Carl Hamilton, men mest sannsynlig er det fordi man ikke har hatt råd til å ansette Aaron Sorkin til å skrive rollekarakterene eller hyre inn en perfekt klonet blanding av Philip Seymour Hoffman og Jason Statham.

4. Overtydelige avslutningslåter? Folk må skjerpe seg.

Et av høydepunktene da jeg så Denzel Washington-filmen «Safe House» var den majestetiske rulletekstmusikken.

OBS! Spoiler! Mens Ryan Reynolds og Denzel pustet lettet ut og døde – hver for seg – gjorde Kanye West og Jay-Z og Frank Ocean seg klar for det blytunge monsteret «No Church In The Wild». Den buldrende basslinjen og de selvsikre linjene til Kanye og Jay gjorde at halve salen ble sittende til rulleteksten fadet og vaskelyset kom på.  Etter vi ser det trøblete blikket til Persbrandt/Hamilton fryse, får vi … denne låten:

Aaaah, så Hamilton er sin EGEN verste fiende, etter han skar strupen av en dame han elsket, fordi han er så trent til å angripe når han blir vekket fra dyp søvn? Really? Aldri i filmhistorien har et poeng vært hamret tydeligere inn gjennom to timer, og så kommer verdens minste teskje inn fra sidelinjen og mater ørene våre med en sang om at Hamilton er … Sin. Egen. Verste. Fiende.

Så misunnelige ble vi forresten da en kollega i VG så «Hamilton – I nasjonens interesse» før oss.

5. Men nok negativt, for jeg liker filmen. Og jeg vil ha flere filmer om skandinavisk våpenindustri.

Kongsberg Defece System kan finpolere ryktet sitt til det skinner som en regnbue, og bade den lokale jazzfestivalen i så mange sponsemillioner de bare vil. De selger fremdeles våpen (noen vil jo dermed resonnere seg frem til at de da også dreper folk). Ergo er de perfekt materiale for skandinaviske spionthrillere.

I «Hamilton: I nasjonens interesse» er Nordfors omskriviningen av det svenske våpenselsskapet Bofors, og de oppfører seg som man forventer av våpenselgere: trikser, fikser, dreper og konspirerer.

Mens selve skurkene i filmen er kjedelige, er Nordfors og det amerikanske sikkerhetsselskapet Sectragon onde, mørke organismer som Carl Hamilton må stå opp mot. Det gjør filmen både aktuelt, storslått og passe skummel, i betydningen at «slike folk lever i samfunnet vårt».

Les min kollega Aslak Nore sin anmeldelse av «Hamilton: I nasjonens interesse» – filmen kan du leie her!