Det har blitt et meme at Romalderen (TM) på sett og vis har skuffet. 

Fordi alle unger som satt storøyde og så Neil Armstrong ytre de berømte ordene «Good luck, Mr. Gorsky!» med føttene behørig plassert på månen brukte resten av barndommen på å drømme om kolonisering av Mars og interstellare charterreiser. Mens NASA delegerte alt som smakte av bemannede romreiser (ut over den internasjonale romstasjonens relativt lave bane) til science fiction-forfatternes domene.

Derfor kan det være verdt å minne om at vi i vår levetid har fått oppleve astronomiske bragder som bør være minst like egnet til ståpels: Funnet av tusenvis av eksoplaneter. Nærbilder av Pluto. Romsonder utenfor heliosfæren. Landing på asteroider. Biltrafikk på Mars.

Og, best av alt, verdenshistoriens mest fascinerende bilde, tatt av Hubble-teleskopet mellom september 2003 og januar 2004:

Hver eneste lysende prikk her er en galakse. Foto: NASA/PD

 

Når ikke noe av dette er sexy nok for å trenge gjennom den algoritmestyrte informasjonsmuren og havne i akkurat din scrollefeed, er det bare å riste på hodet – og påkalle en hasjrøykende seriegründer fra Sør-Afrika med tvilsom Twitter-bruk.

2018 var året der Elon Musk gjorde en i utgangspunktet nokså rutinemessig testoppskyting av en rakett til et spinnvilt stunt som fikk hele planeten til å gispe høylydt, humre godmodig og, i en stakket stund, snakke om romforskning igjen (godt hjulpet av noen 40 år gamle poplåter).

Bare animasjonsversjonen av oppskytingen, produsert på forhånd for å piske opp stemninga, er et stykke forbløffende tv-gull som kan ses om igjen og om igjen:

Og, OK, «rutinemessig» var kanskje å ta i – vi snakker om den kraftigste raketten som har blitt bygget siden Saturn V, løfteraketten som i sin tid gjorde måneferdene mulig, og med mildt sagt hårete ambisjoner om å returnere de tre motorene til myke landinger på Jorda, slik at delene kan gjenbrukes.

Men «testoppskyting» like fullt – sannsynligheten for at rakettens nyttelast kom seg opp i rommet i èn del var for liten til at det ga mening å fylle den med noe av vitenskapelig verdi (romsonder er fryktelig dyre og tar årevis å utvikle), men en anonym kontainer med dødvekt er liksom ikke Musk-style. 

Så den visjonære mangemilliardæren ofret sin personlige Tesla Roadster, blankpolert og fin, og utstyrte den med David Bowie på lydanlegget, et eksemplar av «The Hitchikers Guide to the Galaxy» i hanskerommet og en mannekeng i førersetet.

Space X

Den mannekengen er i dag, etter alt å dømme, på den andre siden av sola, som den skal kretse rundt i en evig dans med planetene.

Hvertfall til alt som er metall, gummi, lær og plast er forvitret bort av mikrometeorer og den nådeløse kosmiske strålingen der ute i det store vakuumet.

Romsøppel, kanskje – men også en kunstinstallasjon til ære for menneskehetens forestillingsevne og kraften i vitenskapelige fremskritt.

Hundre prosent vellykket var oppskytingen ikke: Mens de to siderakettene landet på stramt geledd på Cape Canaveral, hadde styremotorene på selve kjerneraketten for lite tennvæske, så den dundret i Atlanterhavet med en hastighet på over 500 kilometer i timen («en enkel sak å rette opp», ifølge Musk).

Men som tv-underholding i real-time var det uovertruffent – og den private romfartsindustriens største øyeblikk så langt.

Å, kom igjen, nå: Sailors, fighting in the dance hall…