Stephen Ackles er en sånn fyr som har turnert bygde-Norge med gæmlisrock i en liten mannsalder allerede, har gått personlig konkurs og vært på gospelkjøret med Jesus. Følgelig er han ukulere enn Alta Vista for alle som er under førti. Eller femti. Han er knapt på radaren.

Men hva skjer når Ackles bytter bort Jesus og selger sjela si til djevelen? Evt. til Thomas Seltzer? Han får utbetaling.

For, det finnes en låt Stephen Ackles ble født til å synge. «Satan» er den låta. Om det var «Trygdekontoret» eller Ackles selv som kom frem til den kombinasjonen vet jeg ikke, men de fleste som satt og så på den kvelden sa nok både jøss og fy der de satt og kjente gåsehuden bre seg.

Det er ikke bare den såre hulkende stemmen som skjærer inn i ryggmargen. Det er det oppriktige ansiktsuttrykket, blikket som stirrer rett ut av tv-ruta, faktene når han lever seg totalt inn i øyeblikket og melodien og den mørke tematikken, den som gjør at Elvis’ «In The Ghetto» fremstår som en sprudlende showlåt i sammenligning.

Jeg (og jeg vil anta en og annen seer med meg) gikk straka vegen til Wimp. Der innså jeg (og muligens du) to ting, nemlig at:

1. Stephen Ackles er en undervurdert fyr med mye sympatisk musikk.

men samtidig:

2. Stephen Ackles har ingenting som river like hardt i sjela som den låta der.

For å understreke, her er videoen til den nye låta hans:

Flere årets tv-øyeblikk:

Nr. 49: Joan ligger med bilforhandleren i «Mad Men»
Nr. 50:
FrP grilles for politikken sin