Den amerikanske presidentvalgkampen er en av verdens rareste mediebegivenheter – en industriell dose pisspreik og tomme nyhetskalorier ispedd en nagende følelse av at en liten del av verdens fremtid faktisk står på spill.

Jeg elsker det. Guilty Pleasures er visstnok et dødt eller meningsløst begrep – men jeg tror presidentvalget på en eller annen måte faller innafor allikevel: Det er, og det burde være, noe skamfullt i måten jeg som norsk tilskuer kan sitte og vekselvis akke meg over og fråtse i nyhetene fra USA i valgkampsesongen, måten folkeviljen i Ohio plutselig blir viktigere enn folkeviljen i for eksempel Hellas og måten Real Clear Politics plutselig blir en viktigere nyhetskilde enn, la oss si, Real Clear World.

Som sagt, det finnes en nagende følelse av at en liten del av verdens fremtid faktisk står på spill, men det som tiltrakk de fleste av oss i utgangspunktet, i hvert fall meg, er ikke det som står på spill, det er selve spillet. Det berømmelige sirkuset.

Det som skjer når du følger med på denne overfladiske men tilfredsstillende måten, er blant annet at øyeblikkene får en uforholdsmessig stor del av oppmerksomheten. De symbolsk ladete øyeblikkene som liksom sier alt, men som ganske ofte er nokså meningsløse distraksjoner fra det som egentlig skjer.

Mitt Romneys rundjuling av Barack Obama i første debatten, for eksempel – visst var de fleste enige om at slike presidentdebatter har lite eller ingenting å si på valgdagen, men et gjennomgående tone i snakkehuenes oppsummering av det som hadde skjedd var at HVIS Romney skulle slå Obama, SÅ ville den første debatten stå som øyeblikket der dikene brast. Å forskuttere en slik symbolverdi er i grunnen en absurd ting å gjøre, det er verken her eller der, men det verste er at det gir en slags fucked up mening, medielogikken stemmer.

Jeg tror det burde skremme oss, men jeg er ikke sikker.

En som var uenig med meg, var trolig Hunter S. Thompson, en av det 20. århundrets store moralister, som syntes å mene at de subjektive øyeblikkene hadde en slags egenverdi i det at de lot folk få øye på de virkelig viktige aspektene ved en maktperson, den moralske ryggraden deres, eimen deres, det rammene for objektiv journalistikk ellers ikke tillot å skrive om. Nixon var en perfekt kandidat på papiret, skrev han i nekrologen over den gamle presidenten:

It was the built-in blind spots of the Objective rules and dogma that allowed Nixon to slither into the White House in the first place. He looked so good on paper that you could almost vote for him sight unseen. He seemed so all-American, so much like Horatio Alger, that he was able to slip through the cracks of Objective Journalism. You had to get Subjective to see Nixon clearly, and the shock of recognition was often painful.

Det skal øyeblikkene ha. De blir sjelden symbolske om de ikke stemmer med noe vi allerede føler at vi vet. Øyeblikkene kan være som personen i rommet som sent en kveld ymter frampå om at, hei dere, er ikke han nye typen til hun derre egentlig jæsklig creepy selv om alt virker som det er fryd og gammen, hvorpå de andre som er til stedet trekker et lettelsens sukk og utbasunerer at JA, de har tenkt det samme, og det er på tide at noen sier det høyt.

Mitt Romney tapte ikke nødvendigvis valget på 47 prosents-uttalelsen sin, men pokker ta, det må ha vært en vanvittig lettelse for den amerikanske venstresiden å se ham si det, et gedigent Vi Har Ham Nå.

Nå vel. Valget endte som det gikk, med en nøye kalkulert seier til den sittende presidenten. Store deler av det amerikanske, synsete kommentariatet fikk seg en på tygga av de nye tallknuserne, anført av Nate Silver, som i overbevisende grad fikk rett i at det nettopp ikke er slike enkelthendelser, men tunge, politiske mekanismer som avgjør valg. Big Data vant over Big Bullshit.

Men la oss meske oss med bullshiten litt til. For valgnatten inneholdt mer enn Obamas gjenvalg, den inneholdt også grisejuling av Tea Party-kandidatene, legalisering av homofilt ekteskap (og pot) i flere delstater og på toppen av det hele fant Massachusetts det for godt å velge Elizabeth Warren, kvinnen som sammen med Ron Paul kunne blitt president av Youtube, inn i senatet.

Hadde jeg vært på venstresiden i amerikansk politikk hadde jeg vært fristet til å se på denne kvelden som et vendepunkt, en kveld der den amerikanske høyresiden endelig mistet grepet for alvor og hvor flere liberale, progressive saker fikk ordentlig fotfeste i den amerikanske mainstreamen. Og hvis jeg skulle grepet til ett øyeblikk som symboliserte alt sammen, måtte det vært Karl Roves makeløse sammenbrudd live på Fox News da Ohio ble kunngjort for Obama.

Du har sikkert sett det i videovinduet øverst allerede, men vi tåler en reprise:

Her satt mannen som hadde lest det amerikanske politiske landskapet skremmende godt ved 2004-valget og nektet å tro sine egne øyne – han trodde Romney skulle vinne dette lett. Her satt mannen som i 2000 var med på å bringe presidentvalget opp for høyesterett på kanalen som den gangen muligens var tungen på vektskålen i republikanernes favør og la seg ut med analysen kanalen kom med.

Det er fra sine egne man skal ha det. Som en slags absurd prikk over i-en satt Al Gore i programlederstolen over på Current TV og gjorde seg høy og mørk over Romney-kampanjen, som ifølge ham burde innrømme å ha tapt Ohio fortere enn det de gjorde. Skjebnenatten fra 2000 var snudd på hodet – farsen (og lettelsen) var komplett.

Som sagt, det er fristende å se på Karl Roves babling som øyeblikket der høyresiden av det republikanske partiet mistet grepet, at herfra og ut må republikanerne vende seg et annet sted, men husk situasjonen i 2004, da Rove fremdeles var regnet som mesterhjernen i partiet: Diskusjonen i etterkant av Bush sin knusende seier over John Kerry var preget av spådommer om at det demokratiske partiet kom til å ligge med brukket rygg i lang tid, at den amerikanske demografien var i ferd med å løpe fra dem.

Karl Rove var en av de som snakket høyest om denne republikanske dominansen. Fire år senere vant Barack Obama sin første, historiske seier. Slike øyeblikksanalyser er altså sjelden særlig givende, og de slår som regel fullstendig feil.

Men allikevel: Fy satan.