Årets tv-øyeblikk nr. 3: «The Fox» – rett og slett så bra at Hasse sliter med å finne ordene

Så satt jeg her da. Så satt jeg her for å skrive om det største norske popkulturelle fenomenet i 2013. En sang det er skrevet mer om enn Jesus Kristus.

«Hva sier reven egentlig?», «Her fremfører Ylvis-brødrene «The Fox» foran 500.000 sprengkåte koreanere», «Ylvis-Vegar avslører: The Fox er en sang». Det vil liksom ingen ende ta.

Nettopp derfor er det ikke en lett oppgave jeg har foran meg. For hvilken vinkling gjenstår det å belyse? Hva kan jeg skrive her som dere ikke allerede har lest på 45 ulike nettaviser i høst?

Nei, jeg tror jeg bare må innse at dette er et slag jeg ikke kan vinne. Alt jeg kan gjøre er å si følgende: Suksessen til «The Fox» er ikke tilfeldig. Ja, Ylvis-maskineriet hadde et stort internasjonalt nettverk fra før av og ja, menn i revekostymer er lett å like, men herregud, folkens. Vi må ikke glemme at dette faktisk er veldig, veldig godt håndverk.

Låta har alt. Fengende melodigang. Suggerende Stargate-rytmer. En påfallende snever humoristisk observasjon. Og ikke minst flere catchfrases enn de fleste norske humorister kan håpe å lykkes med i løpet av tretti år i bransjen.

Jeg tar meg selv i å plutselig bryte ut «hatti-hatti-hatti-ho» mens jeg stryker skjorter. Jeg kan være på padletur i Oslo-fjorden og uten forvarsel begynne å nynne på broen i låta («story of the fooox, ancient mysteryyyy»).

I en begravelse kan jeg bære kisten ut av kirken og ut av det blå ta et av dansestegene Ylvis-gutta udødeligjorde der uti skogen med masse lyskastere vendt mot seg.

Og det samme gjelder sannsynligvis 300 millioner andre mennesker rundt omkring i verden.

Greit, vi kjenner kanskje nå at hypen har nådd sitt metningspunkt. Men tro meg: om ti, femten år vil vi fortsatt hente fram låta på samme vorspiel som vi gauler til gamle Backstreet Boys-hits og Disney-låter.

Denne sangen tar vi med oss videre, folkens.

Godt jobba, Ylvis.