«Luck», skapt av David Milch og Michael Mann, var en av årets mest etterlengtede tv-serier, men ble dessverre kansellert etter den første sesongen.

HBO skyldte på ulykker der flere hester skal ha omkommet, men seertallene var også lave. Det betyr imidlertid ikke at den var uten minneverdige øyeblikk.

Ett av disse øyeblikkene skrev tv-viter Gry Rustad om hos oss i mars. Fordi hun skrev så fint om den (og fordi vi er litt late), velger vi å klippe og lime litt fra hennes oppsummering av den magiske scenen i episode fire.

For å gi deg litt bakgrunn: Rustads poeng er at mange nye tv-serier har tatt det hun kaller en estetisk vending – det vil si at de i større grad dveler ved enkeltøyeblikkene og detaljene, det hverdagslige, de irrelevante hendelsene – tiden hvor ingenting viktig egentlig skjer – slik at seeren kan kontemplere den fiktive verden i all dens detaljrikdom.

Denne scenen framstår som prakteksempel på hvordan de estetiske seriene bør ses og forstås:

«Den magiske scenen fremkommer omtrent midt i episode fire. Scenen er en snau ni minutters beskrivelse av forløpet, selve løpet og etterspillet av det som i utgangspunktet skulle være et helt vanlig veddeløp. Scenens hoveddel, selve veddeløpet, ville i realtid vart i 1.07, men er strekt ut til over 3.17 for å la nok en av Milch’ signaturmontasjer utfolde seg (se for eksempel alle sesongavslutningsepisodene av «Deadwood»).

Det interessante med scenen er at den handlingsmessig kunne vært svært komprimert tidsmessig og likevel formidlet all den nødvendige plotinformajsonen.

Det blir ofte sagt at normen for god historiefortelling på tv er å «get in late, get out early». Med andre ord: historier bør fortelles så økonomisk som mulig. Det er nettopp dette prinsippet Milch, Simon og Weiner bryter, og det er nettopp dette bruddet som gjør «Treme», «Luck» og «Mad Men» til så innovative og grensesprengende seeropplevelser.

Veddeløpsscenen er strukturert slik at den i begynnelsen bygger spenning og forventninger, akkompagnert av en rytmisk spenningsbærende musikk på ganske tradisjonelt vis, selv om de repetitive bildene og bruken av slow-motion er dvelende også i denne delen.

I begynnelsen av scenen drives den av et plotspørsmål: vil hesten Gettin’ Up Mornin’ vinne eller ikke? Men så ca 5.30 inn i scenen, forandrer den tone og stilistisk uttrykk. Det er nå tydelig at Gettin’ Up Mornin’ vil gå av med seieren. Tagningene blir lengre og lengre, bruken av slow-motion blir enda mer dvelende og den rytmiske musikken byttes ut med Max Ritchers stemningsskapende «On the Nature of Daylight».

Bruken av slow-motion, gjentakelsene og utvidelsen av tid gir seeren tid til å oppleve, studere, føle og kontemplere alle detaljene – fra Nick Noltes blodsprengte øyne, en blodsprengt hestemulle, hestemuskler i bevegelse til tilskuernes (be)undrende ansiktsuttrykk. Denne scenens funksjon er dermed ikke at seeren skal samle plotinformasjon. Den er ikke spesielt informativ med tanke på utvikling, men formidler tilstand. Fetisjering av detaljene øker seerens egen opplevelse av å oppleve det flytende og magiske øyeblikket idet det utfolder seg. Som tv-redaktøren for The AV Club, Todd VanDerWerff påpeker: «En dag kommer Milch til å lage en scene som er et ca 3 minutters langt veddeløp strekt ut til å vare i flere timer, og det kommer til å være de beste tv-episoden noensinne».

Scener som veddeløpsscenen markerer et brudd med hvordan vi tidligere har sett og forstått serialiserte kvalitetsdramaer. Plotinformasjonen er minimal, og man trenger egentlig ikke ha sett de tre og en halv forgående episodene for å sette pris på eller forstå scenen. Den fungerer som selvstendig tv-poesi.

Serier som «Luck» og «Treme» er ikke for alle (ennå), som de lave seertallene også indikerer.

Akkurat som «Hill Street Blues» via «The Sopranos» til «The Wire» brukte lang tid på å trene opp den gjennomsnittlige tv-seeren til å bli en kvalitetstv-seer, vil det ta tid før «Luck» og «Treme» makter å trene opp kvalitetstv-seeren til å bli en tv-estet.»

 

Flere av årets tv-øyeblikk:

Nr. 25: Rock Band – Dagbok fra helvete edition
Nr. 26:
Leslie Knope hilser på visepresidenten i «Parks and Recreation»
Nr. 27:
Honey Boo Boo blir homoaktivist
Nr. 28:
Louis CK gjenoppliver Abraham Lincoln
Nr. 29:
En hipster flytter inn i UFC-huset
Nr. 30:
Roger tripper i «Mad Men»
Nr. 31:
Elaine blir nesten president
Nr. 32:
Barney summerer sju år på 52 sekunder i «How I Met Your Mother»
Nr. 33:
Dennis Quaid forteller hvor skapet skal stå i «Vegas»
Nr. 34:
Andrea Pirlo chipper ballen i straffekonk mot England
Nr. 35:
Carrie synes det er godt å være tilbake fra ferien
Nr. 36:
Kristina avslører at hun har kreft i «Parenthood»
Nr. 37:
Frank ser på leiligheter i «Lilyhammer»
Nr. 38:
«Portlandia» forlenger favorittserien sin
Nr. 39:
Tor Endresen har lungekapasitet
Nr. 40:
Gjengen i «Community» blir karakterer i et rasistisk tv-spill
Nr. 41
: Kobba vasker sølvtøy i «Hellfjord»
Nr. 42:
VGs Frithjof Jacobsen går drittlei
Nr. 43:
The Governor ser på tv i «The Walking Dead»
Nr. 44:
Karl Rove mister det glade, runde, skallede hodet sitt
Nr. 45:
Gladbomba til 5080 nyhetskanalen
Nr. 46:
Pia og Per på ferie
Nr. 47:
Randy i videobutikken
Nr. 48:
Stephen Ackles selger sjela si til djevelen
Nr. 49:
Joan ligger med bilforhandleren i «Mad Men»
Nr. 50:
FrP grilles for politikken sin