«Hannibal» hadde alle forutsetninger for å bli enten veldig forglemmelig eller helt forferdelig.
En NBC-serie fritt basert på Thomas Harris–romanen «Red Dragon», og med en danske i Sir Anthony Hopkins‘ gamle glansrolle som Hannibal Lecter. Virket ikke særlig lovende, men viste seg å være en av årets største overraskelser på tv–seriefronten.
En oppsiktsvekkende grim, stemningsfull, grotesk og skrudd thriller i tretten kapitler, med det stiligste filmfotoet og designet vi har sett på TV i år.
«Hannibal» bryter noen grenser når det gjelder skildringer av gørr, blodsprut og tabubelagte temaer på amerikansk TV, men det som virkelig gir serien en aura av fare er skuespillerprestasjonene.
Mads Mikkelsen har lenge vært en personlig favoritt, og en av Nordens dyktigste skuespillere – men hans portrett av den sofistikerte psykopaten, psykologen og gourmeten Hannibal Lecter er allikevel noe helt uventet. Han underspiller de dramatiske øyeblikkene, og er så deadpan at de mest humoristiske replikkene høres ut som en privat spøk mellom ham og tilskueren.
Der Hopkins veivet med armene, slikket seg teatralsk om leppene og hveste «uggabuggalever!» mot kameraet, er Mikkelsen et langt mer uforutsigbart, gåtefullt udyr – og etter den første episoden har du glemt at noen andre noensinne har spilt Hannibal Lecter.
Like imponerende er britiske Hugh Dancy, selv om hans rolle som den ustabile FBI–profileren Will Graham utvikler seg mye mer gradvis – mens han sakte går opp i limingen, drives fra vettet og utsettes for en sadistisk lek iscenesatt av Lecter.
Aldri tidligere har vi sett en tv–helt bryte så til de grader sammen, og bli så systematisk knust som Graham (spoilers ahoy).
Innen finaleepisoden «Savoureaux» kommer har Will mistet evnen til å skille vrangforestillinger fra virkelighet, lider av hjernehinnebetennelse – og han oppdager ikke at Hannibal har orkestrert hele komplottet før det er for sent.
Dette er muligens en del av Lecters veldig uortodokse terapi av Will Graham, men sikkert også en snedig plan for å skape en syndebukk for drapene hans. Selv er i alle fall Lecter overbevist om at han har gjort Will en skikkelig kompistjeneste, til tross for at dette trolig betyr slutten på deres bromance.
Sesongfinalen starter med at Will våkner opp litt uvel, svelger en neve smertestillende og kaster opp noe i kjøkkenvasken. Nærmere bestem et… menneskeøre.
Her er en helt normal reaksjon på denne scenen:
«What… the hell?!» og «Jesus Christ!» indeed.
At dette øret dessuten tilhører Hannibal Lecters tragiske adoptivdatter/lærling/drapsoffer Abigail Hobbs åpner opp en del interessante spørsmål. Ikke minst hvordan i alle hellige dager Hannibal klarte å putte øret i magen på Will Graham uten at han merket det.
I følge serieskaperen Bryan Fuller er det trolig at Lecter dopet Will, og deretter stappet øret rett ned i halsrøret hans med en pinne, og vi får angivelig en definitiv forklaring på dette partytrikset i sesong to.
Innen episoden er over sitter Will innelåst i fengselet, uskyldig tiltalt for flere bestialske mord – isolert og forlatt av sine nærmeste.
Den eneste som kommer for å besøke ham er Hannibal Lecter, i en scene som er en speilbilde av fremtiden. Før eller senere vil de bytte plass, men denne runden har Hannibal Lecter så til de grader vunnet.
Litt av en finale:
En oppsiktsvekkende slutt på en veldig usedvanlig sesong, i det som vise seg å bli en av årets sterkeste TV–serier.
Ikke rart at «Hannibal» har utviklet en så fanatisk fanbase, som fyller opp YouTube med reaksjonsvideoer og fan-videoer:
Sesong to starter forresten opp i slutten av februar.
