Andre runde av «Lilyhammer» har vært en kvalitetsmessig opptur, med mer sammensatte rollefigurer og mer inspirerte fortellinger.

Det virker rett og slett som om Van Zandt og kompani endelig har funnet seg skikkelig til rette i rollefigurene og det pussige universet de har bygget.

Ingen steder er det mer tydelig enn sesongens andre og desidert beste episode, 45 tettpakkede minutter hvor Frank må kjempe mot en fartsbot samtidig som han prøver å holde den nigerianske asylsøkeren Balotelli i landet fordi han er så utrolig flink til å lage italiensk mat.

Samtidig kjenner Torgeir på noen uventede følelser i møte med Balotelli, noe som fører til en klein filmdate og en Lynch-aktig drømmesekvens.

«Lilyhammer» er på sitt beste når serien lar oss være flue på veggen til Franks metoder, talentet hans for å snu de fleste situasjoner til sin fordel trass byråkrati, lover og regler – et rovdyr utplassert på et naturreservat fullt av planteetere.

Men om rovdyr-Frank først liker deg, skyfler han bort all snø i verden så du skal få gå tørrskodd over veien.

Balotelli sliter med den rasistiske lokalbefolkningen? Rasistene får juling. Saksbehandleren i UDI vil ikke la Balotelli bli? Frank sender saksbehandleren til Nigeria i en trekasse, hvorpå Balotelli får bli likevel og synger takke-opera – før han sender integreringsgenser til nevøen i Nigeria.

Eller hva med den indiske callcenter-ansatte som oppdager at Frank har piratkopiert programvare og skal til å ringe politiet?

Frank gir ham opphold i Norge via asylmottaket sitt, for så å la den datakyndige inderen hacke Veivesenet og manipulere trafikkfotoet så en av Franks rivaler arresteres for fyllekjøring.

Det nærmer seg drømmeaktig «Portlandia»-absurditet, men innenfor det sære lille universet i serien føles det plausibelt. Og det er en liten bragd.