Ay caramba, han sosialmedisineren med tversoversløyfa fikk det siste ordet i 2012.
I hvert fall i «Trygdekontoret» og, litt tettere opp mot 2013, i Dagbladet og, aller sist, i Comoyo Filters kåring av årets tv-øyeblikk.
Fugelli fikk æren av å avslutte prateprogrammet på NRK3 etter å ha vunnet seriens føljetong «Parasite Motel», et realitykonsept der meningssterke nordmenn med over gjennomsnittet høy rettferdighetssans konkurrerte om å oppføre seg mest mulig kynisk og på den måten innkassere en nærmest ubeskrivelig mengde sjølironipoeng. Der fremsto Fugelli som en egoistisk gammal gnom som med dårlig skjult renkespill og ungdommens språk tråkket på alt og alle. Det var en særs velfortjent seier.
Så hva skal man si til godt etter et slikt opptrinn? Vel, Fugelli fikk ordet etter å ha vært vitne til en episode av «Trygdekontoret» der Magnus Marsdal, Dag Sørås, Nina Witoszek og Nils Rune Langeland forsøkte å gjøre opp en slags status for Norge her vi står i 2012 og skuler åndssvakt inn i fremtiden. Det var en episode preget av en slags visjonær pessimisme, en følelse av at samfunnspakten er i ferd med å bli tynnslitt, adjø solidaritet og alt det der.
Fugellis tilsvar: For noe sprøyt. Ikke bare er det liten grunn til bekymring, det er mye å glede seg over. Velferdsstaten lever i beste velgående, noe Fugelli både opplever gjennom sitt virke som professor i sosialmedisin og som kreftpasient. Slutt å klag, men desto viktigere: Husk å bry deg. Per Fugellis bevingede ord helt på tampen: «Mennesket er menneskets helsekilde. Ut fra det, ett råd: Ikke vær et ettall på jorden. Bry deg om flokken».
Juryens begrunnelse: Fugellis deltagelse i siste episode av «Trygdekontoret», sendt 4. november på NRK3, kvalifiserer til årets tv-øyeblikk fordi det a) Faktisk er rørende, b) representerer en visdom som det kan være nyttig å ta til seg nå som verden ikke gikk under og vi må gjøre oss klar for 2013 og c) fordi det er så kvintessensielt trygda.
Det siste først: Den første og den siste scenen av årets «Trygdekontoret» biter hverandre i halen. Sesongen startet med at Thomas Seltzer trillet en barnevogn rundt på Marienlyst mens han mottok en håndfull mer eller mindre overfladiske komplimenter fra andre NRK-kjendiser for omtrent egenhendig å ha brakt humanismen tilbake til norske TV-skjermer.
Det var som om serien aktivt forsøkte å kverke et vordende (og forholdsvis putete) image som en slags ironigenerasjonens «Sånn er livet» (evt. alvorsgenerasjonens «Mandagsklubben»), som om de fryktet at Thomas Seltzer var i ferd med å bli en gudløs Egil Svartdahl som skulle lære folk innenfor Ring 3 i Oslo å kjenne ekstra godt etter, tenke seg ekstra godt om. Og det er klart, forutsetningene for bra tv snevres inn av den typen forventninger, det må i grunnen bli nokså bedritent, så hvorfor ikke spenne bein på hele greia med en gang, flekke tenner og vise litt kynisme.
I valget mellom hykleri og paradoks har jeg etter hvert lært meg å stole på at «Trygdekontoret» alltid vil velge paradokset. Det gjør at jeg kommer til å vende tilbake til de en gang trekker inn årene og at jeg nesten ikke får lyst til å spy meg selv i fjeset når jeg utroper serien til Norges nest viktigste tv-program for øyeblikket – nest etter hva enn Hellstrøm holder på med for øyeblikket.
Tv-kokken med det fugleaktige fjeset er på mange måter en slags toegget tvilling av Seltzer: Begge to startet skjermkarrierene sine uten å virke helt komfortable, begge to har vokst inn i det i den grad at de FAKTISK fortjener å bli kalt tv-personligheter, begge to lager tv med en slags underkommunisert kjerne av både moral og folkeopplysning som du (heldigvis) ikke trenger å tenke så altfor mye over. Begge har foretatt en slags reise fra suksess i mer eller mindre smale elitemiljøer til å bli, som Thomas Seltzer formulerer det, norsk TVs mest IHUGA middelkulturister.
De burde slå seg sammen, om Seltzer skulle avslutte samarbeidet med drømmefabrikken på Marienlyst og vende tilbake til privat sektor. De kunne dratt rundt til folk, Hellstrøm kunne mekka mat og Seltzer kunne forsøkt å fikse resten av folks liv. De hadde sikkert ikke fått til all verdens, men kanskje enkeltskjebnene for en stakket stund hadde blitt litt mer velsmakende, litt mer alvorstung og kokett på samme tid, litt mer drepende og litt mer treffende. Hvilket, antar jeg, også er Per Fugellis eksempel. Men nok om det.
Et tv-program som «Trygdekontoret» skal liksom levne seerne med et eller annet solid sisteinntrykk, forhåpentligvis et annet enn den industrielle dosen skvip for eksempel Nils Rune Langeland hadde klart å komme opp med opp til da i den siste sendingen, og hva gjør man da? Sett over fra én akademiker med ytringstrang til en annen, en annen som i likhet med den første stiller seg lagelig til for hogg fra alle dem som måtte mene at god og proper forskerskikk er å holde noe helt avsindig kjeft om ting som strengt tatt er utenfor ekspertiseområdet ditt.
Per Fugelli har irritert folk i en årrekke gjennom å snakke høyt og bredpensla om hvordan ting kommer til å gå til helvete på generell basis om folk ikke skjerper seg. Når man tenker over det, er det i grunnen det samme som en type som Langeland gjør, begge to kan klandres for å stille til debatt med en forholdsvis beskjeden mengde empiri og selvbeherskelse, for å være prima eksempler på en av samfunnets store hodepiner, taletrengte menn som har blitt motsagt litt for sjelden i godt voksen alder. Forskjellen på de to er ikke den akademiske gehalten på det de bringer til bords, det er ikke logos, det er etos og patos og den generelle bismaken synset deres levner deg med.
Det ER en bedre idé å bruke taletiden din på å be folk om å bry seg om hverandre, på å minne om solidaritetstanken som ligger til grunn for mange av institusjonene våre, enn det er å bruke den på å trekke et eller annet dystopisk drittscenario om Norge 2050 hvor folk kreperer for fote av mangelsykdommer fordi den (stadig voksende) utdannede delen av befolkningen ikke brukte de første tiårene av det nye århundret på å kjenne litt mer på den der moderne sosialdemokratiske uroen (selv om begge deler borger for nokså god tv – og dette er selvsagt en av flere tanker Trygdis er basert på).
Det går an å si mye rart om facebook-høyre-klikken, en bevegelse som blant annet kjennetegnes ved at den hevder at den ikke eksisterer, men en av de tingene de stort sett alltid fortjener tyn for er det føleriske som lurer rett utafor faktaboblene – den vedvarende angsten for å få velferdslus disse gutta nærer og nører opp under så godt som hver gang de kommer til orde. Da dreier det seg ikke lenger om harde fakta, om sober kritikk av bærekraften til pensjons- eller trygdeordninger, men mer en irritasjon over at resten av samfunnet er blitt litt vel tantete for deres smak.
Da er det greit å ha en sjefstante som Per Fugelli som sier nettopp det, som med formuleringer som høres nærmest arkaisk snillistiske ut («Hipp hurra – dette er Norge») får kullsviertroen på velferdsstaten til å fremstå som det den er, om man løfter blikket ørlite grann: En nokså modig og moderne tanke.
Etter et år hvor både samfunnsinstitusjonene og det indre alvoret er blitt satt på prøve og under lupe, hvor det politiske bildet har vært malt i triste gråtoner og preget av kompliserte, vrange prosesser, på mange måter like fjernt og uangripelig som det tragiske 2011 var nært og ubegripelig, tasser en sosialmedisiner i livets høst inn i trygdebunkeren på Marienlyst, ikler seg vismannens skrud og maler verden i primærfarger – unyansert, men pokker så minneverdig.
Og temmelig rørende.
Ikke vær et ettall på jorden – bry deg om flokken. Fuck yeah, Fugelli.
Flere av årets tv-øyeblikk:
Nr. 2: Tyrion blir hard i «Game of Thrones», Mike freser i «Breaking Bad»
Nr. 3: Gyp Rosettis introduksjon i «Boardwalk Empire»
Nr. 4: Ballefinale i «Paradise Hotel»
Nr. 5: Carl får en lillesøster i «The Walking Dead»
Nr. 6: Sherlock redder Irene Adler fra å miste hodet
Nr. 7: Valley-girl møter norsk komiker
Nr. 8: Louie forelsker seg i Parker Posey
Nr. 9: Vegard Ylvisåker minner om at han heter Finn
Nr. 10: Tor Magne blir årets tøffeste mann i «Jakten på kjærligheten»
Nr. 11: Hjernemasse i bildekanten – farvel til Sarah Lund
Nr. 12: Norge står stille når 25 år gammel mattelærer fekter semifinale
Nr. 13: Lars von Trier vurderer Bergmans sædblære
Nr. 14: Verdens mest emosjonelle viking får muligheten til å møte familien sin
Nr. 15: Satire misforstås, lykkes
Nr. 16: Kristen Bell møter et dovendyr
Nr. 17: Plumbo får oss til å gå fra vettet
Nr. 18: «Torsdag kveld fra Nydalen» parodierer «Helt perfekt»
Nr. 19: Overfarten til Hellfjord
Nr. 20: Sympatisk patriotisme under OL-åpningen
Nr. 21: Større åpenhet i familien Morgan
Nr. 22: Opie får smake jernet i «Sons of Anarchy»
Nr. 23: Cartman sprer kjærlighet
Nr. 24: Ingenting viktig skjer i «Luck»
Nr. 25: Rock Band – Dagbok fra helvete edition
Nr. 26: Leslie Knope hilser på visepresidenten i «Parks and Recreation»
Nr. 27: Honey Boo Boo blir homoaktivist
Nr. 28: Louis CK gjenoppliver Abraham Lincoln
Nr. 29: En hipster flytter inn i UFC-huset
Nr. 30: Roger tripper i «Mad Men»
Nr. 31: Elaine blir nesten president
Nr. 32: Barney summerer sju år på 52 sekunder i «How I Met Your Mother»
Nr. 33: Dennis Quaid forteller hvor skapet skal stå i «Vegas»
Nr. 34: Andrea Pirlo chipper ballen i straffekonk mot England
Nr. 35: Carrie synes det er godt å være tilbake fra ferien
Nr. 36: Kristina avslører at hun har kreft i «Parenthood»
Nr. 37: Frank ser på leiligheter i «Lilyhammer»
Nr. 38: «Portlandia» forlenger favorittserien sin
Nr. 39: Tor Endresen har lungekapasitet
Nr. 40: Gjengen i «Community» blir karakterer i et rasistisk tv-spill
Nr. 41: Kobba vasker sølvtøy i «Hellfjord»
Nr. 42: VGs Frithjof Jacobsen går drittlei
Nr. 43: The Governor ser på tv i «The Walking Dead»
Nr. 44: Karl Rove mister det glade, runde, skallede hodet sitt
Nr. 45: Gladbomba til 5080 nyhetskanalen
Nr. 46: Pia og Per på ferie
Nr. 47: Randy i videobutikken
Nr. 48: Stephen Ackles selger sjela si til djevelen
Nr. 49: Joan ligger med bilforhandleren i «Mad Men»
Nr. 50: FrP grilles for politikken sin
