Når en serie baserer så mye av den dramatiske nerven sin på et undertrykkende og tydelig premiss, er det ofte en fare for at det blir litt tungt å følge med i lengden.

Jamfør evighetsmaskinene «The Walking Dead» eller «Orange is the New Black», som på hver sin måte må opprettholde det blytunge miljøet de foregår i til det utmattende. Der sistnevnte riktignok holder mye høyere kvalitet jevnt over, har zombeapokalypsen for lengst sklidd ut i oppfinnsom lidelsesporno for spesielt interesserte.

Den risikoen løper også «The Handmaid’s Tale».

Når June blir fanget igjen et lite stykke ut i andre sesong, er det vanskelig å unngå å tenke at serien vil følge samme vei – et lovende premiss, en sterkt konsentrert knyttneve, som gradvis falmer fordi den forgjeves sklir ut i et repeterende såpeland av plott-vrier og «sjokk»-episoder for å tviholde på seerne.

Da Hulu-sjef Randy Freer i sommer ble spurt av Variety om hvor lenge serien kunne holde på, svarte han at ti sesonger ville vært en suksess.

TI SESONGER?!?

Det høres ganske slitsomt ut. Som seer er det lett å bli fanget i en runddans med slike serier, å sitte gjennom det middelmådige i håp om et glimt av det som en gang fenget. Ofte er det en lettelse å endelig bestemme seg for å gi en serie helt opp.

Det var en grunn til at vi tok imot trenden med antologiserier som «True Detective» (nytt premiss hver sesong) og «Black Mirror» (nytt premiss hver episode) med åpne armer.

Nest etter den forbilledlige evnen til å fatte seg i korthet, kommer viljen fornye seg. Ta «Halt and Catch Fire», hvor et digert hopp i tid og sted mellom hver sesong sørget for at den aldri føltes som noe annet enn ferskvare.

Selv om, joda, kanskje ikke all fornying er en god idé. Bare spør He-Man, som ble relansert i ny og slankere sci-fi-form i 1990:

«The future!»

Så hva med Junes strabaser?

Etter å ha hamret løs på oss gjennom hele første sesong (noen som husker fjorårets kanskje kjipeste tv-øyeblikk?), var Junes mulige flukt mot slutten en etterlengtet ventil – som ble ettertrykkelig stengt av i starten av andre sesong.

«Værsgågod,» sa serien. «Nok en sesong med jææææævlig.» Så flyktet June likevel. Endelig. Og så ble hun tatt. Igjen.

«Kjære seer: Æda bæda», sa serien. «Trodde’ru virkeli’ at vi sku’ la gullgåsa FLYYYY AVSTED?!?! Vet ikke om vi har nevnt det, men dette er altså jææææææævlig.»

Sesongen holdt seg engasjerende og god, men det var vanskelig å unngå følelsen av at nå, nå skvises siste dråpe som blir skvist ut av premisset.

Så, selv om det kanskje finnes mer engasjerende øyeblikk (kommandør-besøket til Canada var temmelig etterlengtet, mens det å se June skilles fra datteren for andre gang var dystert som fy), er det den utvetydige flukten i sesongfinalen som fremstår som det viktigste øyeblikket den leverte i år.

Delvis fordi den er et eneste langt utpust av «eeeeendelig», men også fordi den signaliserer at serien kanskje vil bevege seg bort fra et totalitært husholdningsdrama den nok vil slite med å opprettholde gjennom en tredje sesong.

Den varmer opp ablegøyene med en frimodig liten protest fra Serena (akk, så langt du har kommet) og søsterskapet:

For så å levere knivstikking av «det var jommen på tide»-slaget:

Og følge opp med det nærmeste June og nifingrede Serena kan komme en slag forsoning:

For så å smelle til med en velkoreografert flukt, som foruten å bygge spenning også gjør at man ser de stillferdige og smått anonyme Martha-ene i et nytt lys:

Nettverksbygging! Tenk at det kan nytte.

Det er i det hele tatt en spekket sesongfinale, med avkastning på nær sagt alle investeringene serien har gjort gjennom sesongen. Slik en god finale skal være, altså, men det viktigste er spart til slutt:

Øyeblikket hvor June velger å bli igjen i diktaturet som har mishandlet henne. For å kjempe. Og så fade ut til rulletekster med Talking Heads og «Burning Down the House», som er et PERFEKT musikkvalg.

Avrundingen er nesten antiklimatisk sammenlignet med alt som har kommet før, men etter at seerne har fått øyeblikkene de trenger, er dette øyeblikket serien trenger. Det åpner for girskiftet som vil bli helt nødvendig om den skal holde seg fersk.

Om enn ikke i ti sesonger, så i hvert fall en eller to.