ET AV ÅRETS BESTE tv-øyeblikk har ligget og gjæret i nesten 30 år. I bokhylla mi står en gammel spillkassett, et NES-spill fra 1990 om vampyrjegeren Trevor Belmont. Han forsøker egenhendig å redde landet Wallachia fra en horde av demoner, etter at Dracula har lagt en forbannelse over det og bestemt seg for å utslette hele menneskheten.

Bevæpnet med pisk og vievann må Belmont smekke seg gjennom utallige flyvende Medusa-hoder, skjeletter og skrømt på sin ferd mot mørkets fyrste. Som han så beseirer.

Og det var stort sett det, den gangen. Stor moro å spille som liten pjokk, men ikke spesielt dypt.

«Castlevania III: Dracula’s Curse» er på ingen måte noen åpenbar kandidat for å få sin egen tv-serie, altså. Og definitivt ikke noe åpenbart utgangspunkt for det som nå hylles som en av de beste tilretteleggingene av et spill noensinne.

Og likevel er det nettopp dette animasjonsserien «Castlevania», i sin andre sesong på Netflix, har prestert.

Mye av årsaken kan spores til én mann:

Warren Ellis.

Briten, kjent som både tegneserieskaper («Transmetropolitan»), forfatter («Gun Machine») og generell nettlegende (klengenavn: Internett-Jesus), har skrevet hele tv-serien fra start til slutt, noe som merkes godt.

Å boltre seg i andres fiksjonsunivers og finslipe dem har etter hvert blitt noe av et varemerke for briten. Han har pustet nytt liv i figurer som Iron Man (filmene hadde sett veldig annerledes ut uten ham) og Karnak for Marvel, og nylig hadde han sågar en runde med James Bond i tegneserieform.

Også med «Castlevania» har Ellis hatt god drahjelp i arbeidet – han trekker kraftige veksler på den dype mytologien senere spill i serien utviklet – men han gjør det med en signatur som er umiskjennelig hans.

Der fjorårets sesong, kort og actionfylt, knapt rakk noe mer enn å legge grunnlaget, utvidet andre sesong både episodetall og ambisjoner. Fra å være en monsterjakt med én og annen dialog, har dette blitt et blodig middelalderdrama i beste «Game of Thrones»-ånd.

Interessante, komplekse rollefigurer med troverdige motiver og intrikate planer – samt en viking-vampyr stemmelagt av Peter Stormare som enkelt og greit liker å bygge båter av ofrene sine.

Der det ikke skorter på hverken blod eller humor i serien, bygger Ellis gradvis opp noen ektefølte klump-i-halsen-øyeblikk som er mesterlig utført.

Sentralt i både spillene og serien er Draculas motivasjon for å utslette verden. Kona Lisa, et vanlig menneske som oppsøker ham for å lære legevitenskap, som han ender med å forelske seg i og få barn med.

Hun overbeviser ektemannen om å hjelpe menneskeheten med kunnskapen sin, og han mykner. Helt til hun blir brent som heks av kirka, og Dracula mister forstanden.

Sønnen vokser opp til å ta navnet Alucard (les det baklengs), for å vise at han er sin fars rake motsetning. I både spillene og serien er Alucard sin mors sønn, og ønsker å stoppe farens folkemord.

Motsetningen er fascinerende, men i de tidlige spillene ble den sjelden utdypet i noen særlig grad.

I slutten av «Castlevania III: Dracula’s Curse» serveres følgende avrunding om spilleren har plukket med seg Alucard på veien:

«Kampen ble vunnet av Trevor og Alucard, men Alucard har skyldfølelse fordi han drepte sin far. Trevor innser dette der han står og tenker på Alucard.»

I klimakset av tv-seriens andre sesong, som i stor grad har tatt oss under huden på både far og sønn, plukker Ellis opp disse trådene fra spillet og spinner gull av dem.

EN EN EKSEPSJONELT ANIMERT kampscene får Alucard endelig konfrontere sin far – bare for å komme til kort når de måler krefter. De slåss seg gjennom det enorme slottet til de ramler inn i Alucards gamle barnerom. Malerier av den lykkelige familien de en gang var, restene av alt Dracula har tapt, selve årsaken til alt sinnet og galskapen hans.

Og han knekker sammen. Med bristende stemme snakker Dracula delvis til seg selv, delvis til sin avdøde kone:

– Jeg dreper gutten min. Din største gave til meg, og jeg dreper ham.

Dette kunne lett blitt klissete og platt, men Ellis har bygget opp en ambivalens i rollefigurene. Dracula er ikke bare høy og mørk, et skummelt monster. Han har en ømhet i seg, et rom for omsorg som ikke er helt lukket. Når det får komme frem her gjør det øyeblikket både troverdig og hjerteskjærende.

– Noen ganger kan vi bli definert av hvordan vi reagerer på en tragedie, og av hvilke valg vi tar, sa Ellis nylig i et intervju om serien med Variety.

– En målestokk for å avgjøre hvem som er skurken, er å se på hvor langt noen er villig til å gå for å få det de vil ha.

I SLUTTEN AV ANDRE sesong har Dracula gått veldig, veldig langt. Han har ingen vei tilbake, og han innser dette. Ellis skriver ordene, skuespiller Graham McTavish leverer dem så plettfritt at det er vanskelig å ikke bli berørt.

Det er en prestasjon. Dracula er en komplett oppbrukt rollefigur, til vanlig like deler ikon og klisjé. Her ser vi gevinsten i å gjøre den tunge jobben det er å gi en skurk relaterbare motiver – som seer kan du ønske ham død og samtidig ha sympati med ham.

Og han kan, i sine siste øyeblikk, få en ny glød.

– Jeg må allerede være død, sier Dracula og møter blikket til sønnen.

Dette har vært heltenes mål gjennom hele sesongen, men det er få spor av triumf i øyeblikket hvor staken (sengestolpen fra Alucards gamle seng) drives inn i hjertet og Dracula falmer hen. Det er bare veldig, veldig trist.

Her blir det for alvor tydelig i hvor stor grad dette hele veien har vært et familiedrama, en tragedie, så velskrevet og velspilt at «Castlevania» står igjen som en av de store overraskelsene i 2018.

  • Se alle tv-øyeblikkene her.
  • I morgen: Programleder danker ut kristen barnebok på bestsellerlistene! Ikke hvilkensomhelst kristen barnebok, heller!