Kanskje har verdens rikeste mann flere lagerhus fylt med slavealver som jobber utrettelig, dag og natt, for å oppfylle profetien om verdens forbrukerdrevne undergang via Black Friday-tilbud.

Men i det minste har Amazon-sjef Jeff Bezos kjøpt – og slik redda – en av verdens beste tv-serier akkurat nå.

Og det er da noe. Dessuten var han i Alta i våres. Eneste som er bedre enn en norgesvenn, er en finnmarksvenn.

Uansett, teori:

Kanskje tok Bezos avgjørelsen om å redde romeventyret «The Expanse» fordi han bare må vite hva som skjer om arbeidsforholdene han pisker frem kobles med reiselivsbransjen Elon «420» Musk jobber med å få på plass?

Fullt forståelig, i så fall. Tredje sesong av «The Expanse» sparte ikke på kruttet. Eller protomolekylene, for den saks skyld. For eksempel fikk vi eksplosive fartsdumper:

Og vi fikk massevis av skyteskyt:

Likevel, det er dramaet som er seriens virkelige styrke. Vennskapene, fiendskapene, forræderiene og de uforglemmelige rollefigurene.

Sånn som fabelaktige Chrisjen «I fucking hate space» Avasarala:

Samtidig er serien flink til å gradvis oppgradere de mindre birollene sine til folk vi aktivt kan bry oss om. Sånn som Ashford og Drummer.

I tredje sesong har hun vokst fra å være Fred Johnsons nestkommanderende til å være kaptein på sitt eget Belter-skip, noe som ikke nødvendigvis er en livstidsutnevnelse.

Fra øyeblikket Ashford kommer ombord på skipet gjør han det tydelig at han ikke er enig i måten Drummer styrer skipet.

– Ber om tillatelse til å komme ombord, sier han med et glis, hvorpå Drummer svarer:

– Du er allerede ombord.

Au. Den gjensidige skepsisen er ikke uten grunn. Der Ashford er lojal mot OPA-lederen Dawes, er Drummer lojal mot Dawes’ motstykke Johnson. Fra første scene føles det gitt at ringreven Ashford vil forsøke å gjøre opprør mot Drummer og ta kontroll over skipet så fort han har sjansen.

Han har en tendens til å komme med den typen gode råd som kommer med bismak – det virker alltid som om han planlegger noe – og Drummer’s mistro blir kjapt vår mistro:

Ashford er fantastisk spilt av David Strathairn, han lar oss aldri vite helt hvor vi har ham eller hva motivene hans er. Når han mykner er han så likandes, men er han egentlig bare en slu kar som går med en kniv i ermet som han planlegger å dra frem ved første gode anledning?

Denne usikkerheten topper seg i episoden hvor Drummer og Ashford blir liggende fastklemte i en hangar uten mulighet til å ringe etter hjelp, og tvinges til å jobbe sammen for å finne en løsning. Skipet har bråstoppet i rommet, det er fullt av ulykker som deres og mannskapet trenger en leder.

– De kan ikke miste oss begge, sier Drummer.

Situasjonen er håpløs, så hun velger den eneste valgmuligheten hun har – å ofre seg så Ashford kan komme seg fri. Selv om hun vet han kan være alt vi (og hun) frykter.

– Skipet får en kaptein. Og du får det du vil ha.

Så sender Drummer kjøretøyet framover så hun brekker ryggen og (muligens) moser et par innvoller samtidig.

Det vondeste knaset i 2018?

Selv i det øyeblikket, etter at han har kommet fri, er vi usikre på Ashford. Nerven vedvarer. Gnisningene har vært såpass at man halvveis forventer at han skal spankulere bort til Drummer og mumle noe om at «this is my ship now».

Eller kaste et nølende blikk mot Drummer’s livløse kropp og veie mulighetene for og imot å ringe etter hjelp, for så å forlate åstedet i stillhet.

Men dette er ikke den serien.

Både Ashford og Drummer er bare to oppriktige sjeler med en felles kampsak, og bak all knivingen en gjensidig respekt. Ashford styrter bort til nærmeste kommunikasjonspanel og gauler etter redningen.

Og vi blir tjuetre prosent mer glade i fyren, minst.