• Tradisjonen tro kårer Filter Film og TV årets 15 beste tv-øyeblikk! Og hver dag fram til nyttårsaften presenterer vi et nytt. Reine julekalenderen, si (bortsett fra at vi bare er halvveis på julaften).
  • I dag: Nummer 10!

Jeg innrømmer det: Jeg er en sucker for direktesendinger, og jo større og mer påkosta, jo bedre. Har vært det siden jeg var guttunge og satt klistra til Grand Prix-finaler og OL-åpninger.

Årsaken er ikke at direktesendinger gir en følelse av tilhørighet, en geografisk transcenderende opplevelse av et real time fellesskap med tusener av andre sofapoteter, eller noe slikt.

Tvert imot bunner det i et flammende, men – jeg innrømmer det – dypt usympatisk ønske om å bevitne at ett eller annet skal gå galt.

Jepp, sånn er det. Bananskall-humor er humor det også, særlig når den som sklir gjør det i rampelyset og vet at hen har et av sitt livs store øyeblikk.

Det kan dreie seg om små og helt ubetydelige tabber, som når et par norske skuespillere bommer på en punchline under Amanda-prisutdelingen og ingen ler (bortsett fra meg).

Men er vedkommende i tillegg av det pompøst anlagte slaget, sitter latteren enda løsere.

Du får med andre ord ingen poeng for å gjette at jeg mener et av fjorårets store tv-øyeblikk var innledningen til den ABC-sendte, republikanske primærvalgkampdebatten.

Den der kandidatene skulle komme en etter en ut på podiet, men flere av dem – jeg ser på dere, Ben Carson og Donald Trump – misset cuet og ble stående med usikre smil i korridoren, mens tekniske medarbeidere stadig stikker snuta ut av kulissene for innstendig å gestikulere «nei nei, du må gå videre!!!»

2017 bød ikke på blundere av dette kaliberet, men BBC-intervjuet i mars med Robert Kelly, professor ved Pusan-universitetet i Sør-Korea,  går likevel inn i historiebøkene.

Ikke minst for sin finstemte blanding av skandaløs tabbe og total, overveldende søthet der du minst venter det:

Skandale i Sør-Korea

Temaet er alvorlig nok: Det østasiatiske landet er rammet av en vidtrekkende korrupsjonsskandale som snart skal koste statsminister Park Geun-hye jobben. Professor Kelly er inne på direkten via Skype fra sitt hjemmekontor, som er professoralt innredet med verdenskart og pent danderte bokstabler.

Han har akkurat understreket viktigheten av hvordan det demokratiske systemet i Sør-Korea responderer, da Marion ankommer. Marion er kledd i gul genser, har en tannbørste i hånda og entrer rommet med en dansende swagger som er en fire år gammel professordatter verdig.

Hun gjør som hun antakelig pleier; oppsøker pappa som sitter der foran dataskjermen, som han pleier, og hun er selvsagt totalt uvitende om at det hele kringkastes til hele verden via den britiske statskanalen.

Men istedet for å komme opp på fanget og se en episode Peppa Gris på Netflix, blir hun brått avvist av en myndig farshånd – hvis eier er i ferd med å innse at han har et problem.

Det er da James melder seg.

James er ikke eldre enn at han benytter gåstol – han er åtte måneder – men står ikke tilbake for søsteren når det gjelder verken mobilitet eller evnen til å kapre både nyhetssendinger og hjertene til dem som ser på.

Redder dagen

Med besluttsomhet i blikket er han snart bak skrivebordet, han også – en brøkdel av et sekund før hun som antakelig har lovet å passe på, professorens kone Jung-a Kim, kommer sidelengs inn døra i et desperat forsøk på å redde situasjonen.

(Ja, hun er kona, ikke hushjelpen, som folk flest antok med den største selvfølgelighet. At professor Kelly i ettertid måtte oppklare dette på sin blogg er et faktum du gjerne kan la synke inn et par sekunder før du leser videre).

«Pardon. My apologies», sier Kelly på skjermen og slår blikket ned mens ungene dras ut av rommet. Han klarer ikke helt å skjule smilet på leppene.

«Vi trodde aldri vi kom til å bli invitert på tv igjen», fortalte familien etter at klippet (selvsagt) hadde gått viralt. Men der tok de feil. Bare ei uke seinere var alle fire igjen på skjermen, nå for å snakke om sin nyvunnede berømmelse – og svare på spørsmålet hele internett hadde spekulert i:

Hadde professoren på seg benklær, siden han aldri reiste seg fra kontorstolen mens hans håpefulle herjet rundt ham?

«Yes. Yes, I was wearing pants», svarte han.