Det er ikke ofte jeg faller for realitykonkurranser. Enten blir de for formulaiske, eller så er deltagerne folk jeg sliter med å identifisere meg med.

Gjerne begge deler på en gang.

Det var før duoen bak den spillfokuserte nettegneserieimperiet Penny Arcade, Jerry Holkins og Mike Krahulik, bestemte seg for å lage en konkurranse hvor 12 håpefulle serieskapere kniver om 15.000 dollar, flytting til Seattle og en studioplass i Penny Arcade-hovedkvarteret, som på sin side vil gi vinneren ett års drahjelp med å gjøre lidenskapen til et levebrød.

Konseptet er at de 12 bor sammen i et hus. I løpet av to uker må de gjennom to utfordringer hver dag, alt fra hurtigtegning til å sette opp et merch-bord på en tegneseriemesse. Vinneren nominerer to personer i huset til duell. Den som taper, må dra hjem.

Å se dem kjempe mot tidsfristene i tegneserieduellene har gitt høydepunkt på høydepunkt – folk som virkelig kan et fag og må yte sitt beste under press er rett og slett god tv.

I blant fremstår «Strip Search» likevel litt amatørmessig, med kamera på kran som forsøker på de samme sveipene som en episode av «Paradise Hotel» eller «Ungkaren» uten å klare å skjule det lave budsjettet. Konkurranseideene blir også spredt tynt utover i andre halvdel av sesongen.

Dobbel pingpong-episode? Ærlig talt.

Likevel er dette antagelig min favoritt-reality noensinne – ganske enkelt for hvor hudløs den i blant er. Mange av deltagerne er folk med lite penger og store drømmer – den beskjedne premien kan faktisk endre livene deres – og det skinner tydelig gjennom. I tillegg er de så forbanna nerdete og koselige at jeg får lyst til å spille Xbox med dem, alle som en.

Det vil si, nesten. At realityserier trenger en heks, en vi kan bue på og bli provosert av, er liksom opplest og vedtatt. I «Strip Search» faller rollen tilsynelatende på Amy Falcone.

Der alle de andre kjapt blir som en liten familie er det hun som med steinansikt sender folk til duell etter de daglige utfordringene (konkurrentene begynner nesten å grine av dårlig samvittighet hver gang de gjør det samme) og ikke gir særlig mye av seg sjæl. Hun går bare rundt og virker sur og/eller mye mer skarp i konkurranseklørne enn de andre i huset.

Men så! Uten noe egentlig forvarsel sitter hun der med røde øyne og våte kinn, og overgangen er så stor at det først ser ut som om hun har hatt et lite sammenbrudd. I stedet er det en knute inni henne som er løst opp.

– I realized that it’s… okay to like the people here…?

Etter fjorten episoder har hun endelig innsett at det er lov å kose seg inne i huset og bli venner med folkene der, folk hun egentlig liker veldig godt. At hun ikke trenger å være så hard og inneslutta selv om det er en konkurranse hun har så utrolig lyst til å vinne at hun har sagt opp jobben i hjembygda for å være med.

– Just gonna go Amy from here out.

Det ene lille ektefølte øyeblikket av selvinnsikt er verdt tusen fabrikerte «oh snap!»-realityvrier.

 

LES OGSÅ:

Årets tv-øyeblikk nr. 24: Codex logger av «The Guild»

Felicia-Day

Årets tv-øyeblikk nr. 25: Damn, Colbert kan faktisk bevege seg!

col_daft1

Årets tv-øyeblikk nr. 26: Charles Ramsey går fra oppvask til heltestatus

ramsey221

Årets tv-øyeblikk nr. 27: Vanskelig sengeprat i «Masters of Sex»

masters-topp

Årets tv-øyeblikk nr. 28: Erna rusler til Stortinget

erna33

Årets tv-øyeblikk nr. 29: En mor og hennes baby forsvinner i «The Americans»

americans

Årets tv-øyeblikk nr. 30: Øystein Greni tar på seg rollen som dørselgeren Stein Torleif Bjella

bjella2