– «Westworld» må være laget for roboter, sa kona mi etter å ha sittet gjennom to sesonger.

– Det er jo INGEN FØLELSER!

Jeg lo. Joda, «Westworld» har noen fabelaktige øyeblikk. Og den har følelser. Men det er langt mellom dem.

Dette er en serie hvor hovedpersonene stadig skiller vei, dør, gjenopplives, dør igjen, overføres inn i andre kropper og mister hukommelsen.

Likevel var kjærlighetshistorien mellom Akecheta og Kohana i andre sesong, adskilt av parkens brutale kroppsbyttelogikk, er en av de få gangene serien klarer å gjøre noe genuint rørende utav premisset sitt.

Ærlig talt, denne scena:

Den er spesielt imponerende fordi det er sånt som er vanskelig å få til uten å tippe over i sentimental smørje – noe vi også ble påminnet i sesongfinalen.

Ærlig talt, denne scena:

Men det er underordnet. «Westworld» har plenty med kompetent drama – problemet er ofte hvordan enkeltøyeblikkene skrus sammen. Det er ingenting i veien med å kaste om på kronologien i en fortelling for å oppnå gøyale effekter (hallo, «Pulp Fiction»), men årets «Westworld»-runde gikk alt for hardt inn for å få en (egentlig) temmelig streit fortelling til å fremstå som et kjølig, smart og intrikat puslespill.

Den tar seg selv fryktelig seriøst, men ærlig talt:

«Westworld» har ikke ett poeng om kunstig intelligens og menneskets behov for å leke gud som ikke «Blade Runner» eller «Jurassic Park» formulerte bedre for mange tiår siden.

Sett med en annen lupe kan vi selvsagt si at det er gledelig med så mange sterke kvinnelige hovedkarakterer, men i 2018 er det ikke unikt – det er en trend.

Så «Westworld» er ikke en viktig serie. Den har ingenting nytt å si. Det vi sitter igjen med er ren underholdning, et oppkok av sci-fi-ideer og dramatiske troper som vil være velkjente for alle med over gjennomsnittet interesse for nerdeting eller prestisjeserier.

Og det kan være topp – om man aksepterer sin egen natur, noe vi ser hos en av årets nykommere, «Altered Carbon» (Netflix).

De har mange av de samme ingrediensene – kroppsbytter, kunstig intelligens og vanlige folk fanga i kryssilden til brutale futuristiske leiesoldater styrt av rikinger med hang til evig liv.

De men de to kunne ikke vært mer forskjellige.

«Altered Carbon» renner nesten over med all innflytelsen fra «Blade Runner», William Gibson og alle andre ikoniske cyberpunk-grunnsteiner du kan nevne, uten å gjøre et eneste forsøk på å skjule det.

Den er ikke smakfull eller kompleks i fortellerteknikken. I stedet er den dum og deilig, en noir-preget detektivfortelling som uforskammet mesker seg i enhver klisjé den kan komme unna med.

Og nettopp derfor kan den også ha det mer gøy med premisset sitt, uten at det nødvendigvis blir flåsete av den grunn.

Ta for eksempel scena i fjerde episode, hvor etterforsker Ortega gjenoppliver bestemor ved å plassere henne i kroppen til en hvit makt-gladgutt hun har arrestert.

Overgangen fra kjip flåkjeft til mjuk og livsglad skøyer-bestemor som fryder seg over at hun kan tisse oppreist, er kostelig:

Det er ikke dypt og rørende. Som øyeblikk er det underlegent scena med Akecheta og Kohana. Sett de beste øyeblikkene i «Westworld» og «Altered Carbon» opp mot hverandre, og «Westworld» vil vinne hver gang. Men her er greia:

«Altered Carbon» er ikke ett enkeltstående øyeblikk, så mye som den er en ubrutt ti episoder lang invitt til å slå av hjernen og bare kose seg, som et skamløst TGI Fridays-måltid du på magisk vis ikke føler deg ræv av å ha inntatt.

Mens «Westworld» er en veldig dyr femretter på en veldig eksklusiv restaurant, hvor to av rettene er til å dø for, men du likevel sitter igjen med en følelse av at dette kanskje ikke var verdt pengene likevel.

  • «Altered Carbon» ser du på Netflix.
  • I morgen: En salig blanding av såpeopera, amatørteater, sang og blødmer i årets 13. beste tv-øyeblikk!