Ah, det er den tiden på året igjen. Tiden da man skal rangere andre menneskers kunstneriske arbeid og presentere sin subjektive smak som en objektiv fasit skrevet i stein.

Og siden tv-sesonger av og til kan være så omfattende (for ikke å si ujevne) at det ikke alltid er hensiktsmessig å snakke om dem i for generelle ordelag, og ikke minst for å skille seg litt ut i liste-overfloden, tenkte Filter Film & TV å rangere årets beste tv-episoder i stedet for tv-serier. Fordi hvorfor ikke?

 

Et par ting før vi setter i gang:

  • Denne listen er forsøksvis så spoilerfri som mulig, men likevel: videre lesing foregår på egen risiko.
  • I variasjonens navn har listen en smått vilkårlig begrensning på maks én episode per serie.
  • Jeg har ikke rukket å se ferdig Horace & Pete av Louis C.K., så det kjentes ikke fair å inkludere noe fra den serien her. Ellers hadde den nok vært representert.
  • True crime-dokumentaren O.J.: Made in America er diskvalifisert på en formalitet: det er egentlig en syv timers dokumentarfilm, så å trekke frem enkeltepisoder blir litt meningsløst. Når det er sagt: den er noe av det beste jeg har sett på tv på år og dag, og kan strømmes på NRK nå.
  • Og til sist: Hvis dine yndlingsepisoder ikke er her betyr det én eller flere av følgende:
    1. Jeg har ikke sett den
    2. Det var ikke plass til den
    3. Du har dårlig smak

 

  1. «Bachmanity Insanity» – Silicon Valley s03e06 (HBO)
silicon-valley-bachmanity-insanity-review_ks7z-640
Den som klarer å argumentere i kommentarfeltet uten å si «denne listen har null troverdighet fordi [din yndlingsserie] ikke er representert og alle er dumme bortsett fra meg!!!1» får en rødløk- og rosenkål-krans i posten.
Det er en uhyre krevende og undervurdert humordisiplin å skrive dumme karakterer, og holde dem troverdige og likandes over lang tid. Og når karakterene i tillegg til å være komplette brødhuer også skal være så smarte som fy, begynner man virkelig å ta inn over seg elegansen i idiotballetten som er Silicon Valley. Tullinggeniene (evt. de geniale tullingene) når sitt foreløpige klimaks i Bachmanity Insanity, episoden der Richard får vite at kjæresten hans bruker mellomrom når hun koder, Dineshs internettflørt i Estland omsider får se fjeset hans i full HD, og Big Head og Erlich (som på ingen måte skal få smykke seg med tittelen genier) arrangerer kickoff på Alcatraz, og går naturlig nok for Hawaii-tema, for hvorfor ikke, og for å tjene penger må man bruke penger. Et lærebokeksempel i hvordan et bittelite snøfnugg kan rulle seg til et katastrofalt og komisk snøras.

Se også: «Meinertzhagen’s Haversack» (ep 3) og «The Uptick» (ep 10)

 

  1. «Marcia, Marcia, Marcia» – The People vs. O.J. Simpson s01e06 (TV3/FX)
960-1
«Jeg har noe jeg må innrømme: Jeg fullførte aldri jussen.» «Ikke jeg heller.»

Det er både noe smått smakløst og veldig passende over å gjøre det forrige århundrets største mediesirkus til en melodramatisk såpeopera fra en rettssal. Men denne serien klarer å gjøre noe ganske mye større og viktigere enn bare dyneløfting. Den setter hele drapssaken i en større kontekst, det handler om rase, om kjønn, om et ekstremt polarisert amerika, og ikke minst om hvordan vi konsumerer media, og media skaper virkelighet i stedet for å formidle den. Konsekvensene har vel aldri vært tydeligere enn i 2016. Det var her det hele startet.

Sjette episode i denne miniserien følger den upopulære aktoren Marcia Clark i privatliv og rettssal, etter at O.J.-saken har gjort henne til superkjendis og riksbitch. Det er sjelden dobbeltmoralen og presset kvinner utsettes for i alle deler av samfunnet – på jobb, som mor, i offentligheten – dramatiseres så virkningsfullt som her, noe som kan få enhver av oss til å gå i oss sjæl neste gang man får lyst til å hånle av kjendiser som man helst ikke vil huske at bare er mennesker, de også. Det er flere enn minoritetsgrupper som kjemper i et system som er rigget for at de skal tape.

Se også: «The Run of His Life» (ep 2)

 

  1. «Where There Is Ruin, There Is Hope for a Treasure» – The Get Down s01e01 (Netflix)
image-263
«Æææh, ikke for å ødelegge øyeblikket, men du har en liten spurvefamilie som bor i håret ditt.»

Når Baz Luhrmann fyrer på alle sylindere er det få som kan matche ham på kvalitetsparametere som Wow! Pazazz! og Schprut! Og pilotepisoden til The Get Down leverer på samtlige plan. En overdådig dansemusikal som pakker hiphopens tilblivelse i New York for nesten 40 år siden inn i en mytisk eventyrhistorie. Serien brister i sømmene av overskudd og energi, og de senere episodene lider litt av at det ikke er en gæren visjonær som Bazzefar bak spakene. Men denne førsteepisoden er så storslagent filmatisk som tv blir. Får du ikke lyst til å svinge deg litt etter å ha sett discodansinga i nattklubben eller rap-sessionen i bakgaten er du…vel, sannsynligvis ikke så glad i å danse.

 

  1. «The Magic of David Copperfield V: The Statue of Liberty Disappears» – The Americans s04e08 (TV6/FX)
the-americans-5
«Busene hans plystrer når han sover. Jeg kan ikke ha det sånn lenger. Jeg vil skilles.» «Jeg også. Vi har vært gift i femten år, og jeg har aldri sett henne blunke. Aldri.»

Den startet bra, og har bare vokst seg bedre og bedre. Med visuelle spor av 70-tallets spionthrillere, det voksne, lavmælte DNA’et til Mad Men, et skuespillerensemble det slår gnister av, tiltalende tidskoloritt og et arsenal av gøyale parykker er The Americans en av de mest stabile høykvalitetsseriene på skjermen for tiden. Den bruser ikke så mye med fjærene, men leverer på toppnivå hver eneste gang.

Litt over halvveis i sesong 4 får vi denne perlen, der fokus er på etterdønningene av biovåpen-plottet fra de første episodene. Mange av sesongens og seriens store plottlinjer, ikke minst Martha, blir overraskende nok rundet av, og plutselig har vi hoppet flere måneder frem i tid, der Paiges nye virkelighet for alvor blir åpenbart for oss. Og illusjonisten David Copperfield får hele føkkings frihetsgudinnen til å forsvinne foran sitt publikum.

 

Se også: «Chloramphenicol» (ep 4) og «Dinner for Seven» (ep 11)

 

 

  1. «The Club» – Atlanta s01e08 (Fox/FX)
18-atlanta-w529-h352
We are not amused.

Å herre, hvor skal man starte med Atlanta? Dette er liksom en sånn serie det er umulig å definere, akkurat som Louie, og kanskje det ikke er nødvendig heller. Donald Glovers unike visjon, som spretter mellom morsom, surrealistisk, nusselig og dypt tragisk så lekende lett at man kan bli lurt til å tro at sånne toneskifter egentlig ikke var noe av det vanskeligste man gjør i dramaserier. Og hvordan skal man velge den beste episoden, når alle er så unike, og så bra? Én episode er et helt talkshow på en afroamerikansk tv-kanal, der debattene som diskuteres, spørsmålene som stilles og reklamene som vises i pausen alle får skjulte strukturerer og systemer i det amerikanske samfunnet frem i lyset. En annen episode handler om en kjendismatch i basket for veldedighet, der Justin Bieber er med, og ja, forresten, han er farget, uten at det gjøres noe som helst poeng videre ut av det.

Min favoritt blir nok likevel The Club. Om ikke annet så på grunn av den hemmelige døren og den usynlige bilen.

Se også: «Nobody Beats the Biebs» (ep 5), «B.A.N.» (ep 7) og «Juneteenth» (ep 9), og alle de andre episodene.

 

  1. «San Junipero» – Black Mirror s03e03 (Netflix)
Black Mirror
Neon og pastell. Hva mer kan man ønske seg?

Jeg klinte til med en treer da jeg anmeldte Black Mirror tidligere i høst, basert på sesongens to første episoder (jada, jada, det var det jeg rakk pga. en meget tait deadline).

Det var før jeg hadde sett «San Junipero» (cue debatt om den iboende, eksistensielle meningsløsheten i å gi terningkast til verdens mest ujevne antologiserie, der alle episodene er enkeltstående, om 3…2…1).

At serieskaper Charlie Brooker med denne episoden klarer å naile ALT det de andre episodene mislykkes så spektakulært i å få til er et av tv-verdenens store mysterier, og gjør sånn sett de svakere episodene i sesongen desto mer frustrerende. Men nok negging: «San Junipero» er en enkeltstående og enestående novellefilm, som stiller komplekse spørsmål om både hvem vi er og hva som gjør oss til oss, hva som gjør et liv til et liv, og hvordan teknologien er i ferd med å endre dette, og gi oss noen nye, umulige valg. En historie som hører hjemme i sci-fiens hall of fame, med andre ord.

Den er utfordrende, oppriktig uforutsigbar, hudløst hjerteskjærende og gjør seg fortjent til hvert eneste dramatiske vendepunkt. Og låta på slutten…herlighet. Jeg kommer aldri til å klare å høre på den på samme måte igjen.

Se også: Noe annet.

 

  1. «Samme tid et helt annet sted» – SKAM s03e05 (NRK)
ec92ee95-9ac3-4f63-a6d7-c9d4c416e699
Eskimonuss er min eneste form for nuss. Er det fortsatt lov å si «eskimonuss», forresten?

Norges beste tv-serie har hatt sin hittil beste sesong i høst, og jada, den burde kanskje vært enda høyere på listen, men for å bli litt teknisk: SKAMs format er bygget rundt dagssekvensene, ikke ukesepisodene, så å lete etter en klassisk og kirurgtight episodedramaturgi her blir ikke hensiktsmessig. Seriens største styrke har alltid vært de intense øyeblikkene – og dem er det mange av, spredt utover hele sesongen: et kosegruppevors badet i neon, et kyss under vann, en betroelse over en kebab på en benk, en hjerteskjærende reality check på en suite på Oslo Plaza.

Sånn sett blir det vanskelig å trekke frem én enkeltepisode, men siste episode før høstferiepausen inneholder det aller meste man kan be om, fra Isak og Evens intime, post-bassengbad-putekos i starten, til nerven i de stjålne, forbudte kyssene i gymgarderoben, til den første hjertesorgen når Isak ser Even og Sonja sammen igjen og den påfølgende slåsskampen med Mahdi. Mange kommer sikkert til å rive av meg hodet og plassere det på en påle på bymurene til skrekk og advarsel for andre kjettere for at jeg ikke valgte episode ni med «O Helga Natt»-avslutningen, men en tv-episode handler om mer enn hvordan den slutter, og denne episoden hadde alt.

Se også: Resten av serien.

 

  1. «The Winds of Winter» – Game of Thrones s06e10 (HBO)
got-windsofwinter-19
«Fløy en liten Tommen gjennom vindu en dag i mai.»

Hver eneste episode i denne sesongen av GoT hadde mer fremdrift enn det hele femtesesongen hadde til sammen. Avsløringer, vendepunkt, klimaks, katarsiser og fanteori-bekreftelser kom som perler på en snor, og gjorde hver episode til en fryd å se på, til stor glede for dem av oss som har følt at denne serien tidligere ikke alltid har klart å nå opp til sitt og kildematerialets enorme potensiale.

Den største emosjonelle flathånden fikk vi servert i en tidligere episode av en viss godmodig kjempe med forkjærlighet for tostavelsesord, og den mest episke actionsekvensen tv-verdenen har sett siden, vel, slaget ved Hardhome (s05e09) fikk vi da lausungene kjempet om Winterfell i episode ni.

Men sisteepisoden åpnet med en montasjesekvens på høyde med dåpsscenen i Gudfaren, den ga oss et siste flashback til hva som egentlig skjedde den dagen i The Tower of Joy, vi fikk se Arya avlegge Walder Frey en visitt, og dragemamma bestemte seg omsider for å dra til sjøs igjen. Denne sesongfinalen flyttet samtlige brikker i perfekt posisjon til de to siste sesongene og det som tegner til å bli et episk – i ordets rette forstand – sluttspill på tronekampen. Er det sommer 2017 snart?

Se også: «Hold the Door» (ep 4), «The Battle of the Bastards» (ep 9).

 

Og til slutt…

1……

(Jeg vet hva du tenker: hvor ble det av andreplassen? Og hvordan får man en værhane til alltid å peke riktig vei når det blåser, og ikke av og til motsatt vei?

Kort svar: vi har en delt førsteplass. Og jeg ANER ikke, hva slags sykt spørsmål er det?)

 

  1. «Fish Out of Water» – BoJack Horseman s03e04 (Netflix)
21-bojack-04-w1200-h630
Farsinstinkt vs. kynisk hest: 1-0.

For en serie så verbal som BoJack er det ganske interessant at den aller beste episoden den noen gang har levert er bortimot kjemisk fri for dialog. Det vitner bare om hvor mange andre kvaliteter denne serien har. Kort fortalt: den forfyllede, animerte c-kjendishesten BoJack drar til Stillehavet for å delta på en undervannsfilmfestival. Radioen i luftbollen hans fungerer ikke, så han må vandre rundt i en fremmed kultur, fullstendig ute av stand til å kommunisere med noen. Episoden er både en klassisk hollywoodsk stumfilm-komedie, og en hjerteskjærende og intim fremstilling av eksistensiell fremmedgjøring. Den beste Lost in Translation-historien siden Lost in Translation. Alle som mener tv-serier ikke kan være kunst bør ta en titt på denne.

Se også: Hver. Eneste. Episode.

 

  1. «The Original» – Westworld s01e01 (HBO)
hbos-westworld-season-1-episode-1-dolores-slaps-the-fly
Fri vilje vs. programmering om å ikke skade noen vs. flue: 1-0-0

Det sto lenge mellom første og siste episode av denne sjukt ambisiøse westernscifi-serien. Jeg er fortsatt målløs over hvor godt Westworld klarte å lande alle porselenstallerkenene den prøvde å balansere i den intense finalen sin. Men valget falt til slutt likevel på piloten.

På grunn av den drømmeaktige sirkelstrukturen, den episke og ubehagelige atmosfæren.

På grunn av bilder man aldri hadde sett før, og fordi man ante at dette var på vei mot noe helt spesielt, og at man bare var nødt til å ta av seg cowboyhatten for hvor ambisiøs den turte å være.

Fordi man tok seg i å sympatisere med syntetiske rollefigurer som befant seg i den dypt uhyggelige dalen mellom ekte og uekte, og opplevde en dissonans som forvirret dypt nede i sjelen.

Fordi episoden var kjemisk fri for seriens svakeste ledd, William.

Fordi den bar en lovnad om nye horisonter, en uoppdaget verden der alt kan skje, og varslet en voldelig avslutning på disse voldelige herlighetene.

Fordi den skamløst siterte Shakespeare og kunst-, film- og litteraturhistorie, og hadde en voldsballett koreografert til en symfoniversjon av Paint it, Black.

Og fordi den hadde et av de mest tilfredsstillende sluttbildene i en tv-serie noensinne.

Søren, nå blir jeg nødt til å se den igjen.

Se også: «Dissonance Theory» (ep 4), «The Well Tempered Clavier» (ep 9), «The Bicameral Mind» (ep 10)

 

 

 

Enig? Uenig? Litt enig/uenig? Sint? Lei deg? Forvirret? Din vei til sjelefred og terapi ligger bare et kommentarfelt unna.