Les også:
Årets beste rett-på-video-filmer
Årets beste filmer som aldri kom til Norge
Romjulen er tid for refleksjoner, og da passer det jo bra å se tilbake på året som har passert mens man spiser sin egen vekt i pepperkaker og marsipan. Kvalm, nå.
Vi har muligens sett alt for mye film på skjermen, men kinoopplevelsen er fortsatt noe vi setter pris på – og i løpet av dette året fikk vi såpass rikelig med godbiter til at det ble skikkelig vrient å luke utvalget ned til kun tjue toppfilmer.
For ordens skyld: dette er alle filmer som hadde norsk kinopremiere i løpet av 2012, selv om noen av dem ble vist i det store utland året før. Individuelle favoritter som «Prometheus», «The Grey», «ParaNorman», «The Hunger Games» og «Play» nådde ikke helt opp til finalen, men det gjorde til gjengjeld disse tjue godbitene.
Her har du Filter-redaksjonens filmfavoritter fra kinoåret 2012!
20. «DREDD 3D»
Vi starter nederst med en økonomisk flopp, som forhåpentligvis vil bli oppdaget av mange på hjemmekino. En trofast filmatisering av den britiske tegneserien «Judge Dredd», som fungerer på alle de måtene Sly Stallone-versjonen fra 1995 ikke gjorde det. «Dredd 3D» byr på hardkokt, hypervoldsom sci-fi-action om den nådeløse politidommeren Dredd (en sammenbitt Karl Urban), som blir låst inne i en enorm boligblokk i slummen, befolket av fotsoldatene til dopbaronessen Ma-Ma (Lena Headey).
Historien har likhetstrekk med «The Raid» (som vi nylig kåret til årets beste VOD-utgivelse), men «Dredd 3D» fungerer brillefint på egne ben – med et tett manus av forfatteren Alex Garland og stødig regi av Pete Travis. En barsk råtass laget for voksne actionfans – som dessuten har dessuten årets beste 3D-effekter, takket være entusiastisk misbruk av digitale høyhastighetskameraer:
19. «SKYFALL»
Den 23. offisielle James Bond-filmen har kanskje ikke helt den samme kraften som «Casino Royale», men er en kvalitetsfilm til fingerspissene, som lett overgår de fleste andre 007-eventyrene. Elegant regissert, med det lekreste filmfotoet i Bond-historien – og Javier Bardem er dessuten en av årets mest minneverdige filmskurker. Etter femti år på lerretet har James Bond fortsatt en sentral plass i popkulturen vår, og det er til dels takket være Daniel Craig – den dyktigste skuespilleren som noensinne har spilt denne ikoniske rollen.
At en Oscar-vinner av så høyt kaliber som Sam Mendes har fått muligheten til å regissere «Skyfall» lover godt for fremtiden til en filmserie som tidligere har vært ekstremt produsentstyrt. Kanskje det betyr at enda sterkere navn får muligheten til å regissere Bond i fremtiden? Vi holder en knapp på David Fincher og Christopher Nolan!
18. «THE ARTIST» (se den her)
Denne franskbelgiske sjarmbomben må være en av de minst usannsynlige suksesshistoriene på lang tid. En stumfilm i svart-hvitt som vant seks Oscar, for blant annet beste film, regi og mannlige hovedrolle. En stor del av suksessen skyldes sikkert sistnevnte: Jean Dujardin, en velkjent komiker i Frankrike – som ble et internasjonalt fenomen etter rollen som stumfilmstjernen George Valentine.
Teknisk sett er «The Artist» litt av et mesterverk, og desto mer du vet om filmhistorie desto flere snedige detaljer oppdager du. Dette er dog en film som må ses selv om du er skeptisk overfor filmer i svart-hvitt, har null interesse for stumfilm og synes hele opplegget høres sært ut.
17. «YOUNG ADULT»
Mavis (Charlize Theron) er sykelig selvopptatt, skikkelig smålig, veldig ufordragelig og midt oppe i en skikkelig midtlivskrise. Hun oppfører seg etter hvert så pinlig at man krymper seg i kinosetet, men denne dama så fortapt at det allikevel er lett å sympatisere med henne. Regissør Jason Reitman og manusforfatter Diablo Cody har spesialisert seg på denne typen menneskeskjebner, som er treffsikkert skildret med mye humor.
Charlize Theron gjør en kraftprestasjon her, men «Young Adult» har også en fenomenal rolle for av klodens morsomste stand-up-komikere: Patton Oswalt. Begge gjør seg fortjent til hver sin Oscar-nominasjon her, men «Young Adult» var for besk, syrlig og utradisjonell til å appellere til Oscar-akademiets aldrende medlemmer. Vel, den appellerte i alle fall til oss!
16. «MARTHA MARCY MAY MARLENE» (se den her)
Det er vanskelig å tro at Elizabeth Olsen er i slekt med motetrollene Ashley og Mary-Kate, men hun har åpenbart arvet alt talent i denne familien. Hun gjør en oppsiktsvekkende sterk innsats som Martha. En ung kvinne som har flyktet fra en kult i Catskill-fjellene, etter flere år med hjernevask, kondisjonering og psykisk tortur iscenesatt av kultlederen Patrick (John Hawkes).
Det blir gradvis mer åpenbart at Martha er i mental ubalanse – og det blir stadig vanskeligere for henne å skille fortid fra nåtid, virkelighet fra paranoide vrangforestillinger. Dette er et sterkt, stemningsfullt indiedrama drevet av førsteklasses skuespillerprestasjoner og selvsikker regi – som gradvis strammer grepet til du knapt får puste.
15. «AMOUR»
Ikke alle i redaksjonen har like stor sans for den østerrikske misantrop-auteuren Michael Haneke, og hans strengt disiplinære holdning til filmmediets uendelige muligheter. Likevel, denne prisvinneren gjorde et sterkt inntrykk på Filters redaktører under Cannes-visningen i mai. De var lagt fra alene om å være begeistret av «Amour», som er blitt skamrost av kritikere verden rundt – og blant annet ble tildelt Gullpalmen i Cannes.
En opprivende skildring av et pensjonert ektepars eksistensielle oppbrudd under et brutalt møte med hjerneslag, demens og døden. Vonde, opprivende saker, som tar for seg universelle temaer de fleste av oss kommer til å måtte håndtere før eller senere.
14. «THE HOBBIT: AN UNEXPECTED JOURNEY»
Etter en rekke utsettelser og masse rot vendte Peter Jackson endelig tilbake til Midgard, elleve år etter at vi dro ut på tur med «Ringens brorskap». Meningene om denne første «The Hobbit»-filmen har vært delte (til dels takket være det omdiskuterte «HFR 3D»-formatet), men vi føler at den definitivt fortjener en listeplassering. Å stykke opp en barnebok på rundt tre hundre sider til en filmtrilogi nærmere tre timer hver er muligens overkill, men er det ikke smålig å klage over at vi får for mye av det gode?
«An Unexpected Journey» er en filmopplevelse av det helt sjeldne, som vi ikke har opplevd maken til siden «Lord of the Rings»-serien avsluttet. Dette er et eventyr mange av oss kommer til å se gjentatte ganger!
13. «SHAME» (se den her)
2012 var også et stort år for penisen til Michael Fassbender, som spilte hovedrollen i dette dystre dramaet. Det er ingen skam at motspillerne så til de grader ble overskygget av Fassbenderen, for den har jo en stor skygge. «Shame» skygger unna det sensasjonelle i et tema som sexavhengighet, og gir oss en sterk skildring av en mann som har mistet fotfestet. På overflaten klarer trettiåringen Brandon (Fassbender) seg bedre enn de fleste; men bak fasaden er han en mann i krise, som er i ferd med å drukne i et hav av selvforakt, raseri og fortvilelse.
Han fyller hvert våkne øyeblikk med kald, hatefull sex – og da søsteren Sissy (Carey Mulligan) plutselig dukker opp, er hennes nærvær alene er nok til å dytte Brandon mot et sammenbrudd. Etter «Hunger» har regissør Steve McQueen laget nok et rysende drama som treffer en sår nerve og setter dype spor. Skambra, om du vil.
12. «WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN» (se den her)
Et lite barn med øynene fulle av rent hat. En Halloween-feiring som utvikler seg til en paranoid helvetesvisjon. En replikk som slår pusten ut av deg på verdens mest deprimerende julebord. Lynne Ramsay er en mester til å finne det truende og surrealistiske i hverdagslige situasjoner. Hun har laget en av årets mørkeste og mest fascinerende filmer. «We Need to Talk About Kevin» er mye forskjellig på en gang: en skrekkfilm, et tragisk drama, en psykologisk thriller, et mysterium og et kompleks karakterportrett av et knust menneske.
Hun heter Eva (Tilda Swindon), og er moren til en demonisk sønn (spilt av Ezra Miller), som har gjort noe helt avskyelig. Handlinger som gjorde at filmen ble utsatt et halvår i Norge, på grunn av parallellene til et annet avskyelig monster. Dette er en imponerende film som sniker seg innpå deg, og henger igjen som en ond ånd lenge etter at du har sett den.
11. «HUGO»
«Hugo» vil nok gjenstå som en av Martin Scorseses mest personlige filmer, og en oppsummering av temaene som står ham nærmest – formet som en barnefilm i tre dimensjoner. Et mysterium, en fabel og et eventyr, som trolig har mye større verdi for filminteresserte voksne enn rastløse unger. Teknisk sett er «Hugo» en tungvekter, som ble tildelt fem Oscar-statuetter for bl.a. beste spesialeffekter og produksjonsdesign.
Magien her går allikevel langt hinsides Scorseses tekniske ferdigheter: Dette er en virkelig vakker film som krever et minimum av intelligens og tålmodighet – noe som ekskluderer store deler av målgruppen. De som er på bølgelengde med «Hugo» kommer imidlertid til å elske denne magiske filmen resten av livet, så den vil garantert ha en lang levetid!
10. «EN KONGELIG AFFÆRE»
Vi er ikke i utgangspunktet enormt entusiastiske ovenfor kostymedramaer om kongeligheter, så denne danske historieleksjonen ble en desto større overraskelse. Her får vi et innblikk i hvordan livlegen Struensee (Mads Mikkelsen), den tenårige dronningen Caroline Mathilde (Alicia Vikander) og den mentalt skjøre kong Christian VII (Mikkel Boe Følsgaard) prøvde å dra Danmark inn i opplysningstiden mens de kjempet mot det fordomsfulle prestestyret.
En gripende historie basert på virkelige hendelser, drevet av sterke skuespillerprestasjoner og et filmfoto som er på samme nivå som Stanley Kubricks «Barry Lyndon». Dessuten et engasjerende melodrama, en pikant kjærlighetstriangel, samt en tragisk thriller om svik, begjær, politiske ambisjoner og religiøst maktmisbruk.
9. «ARGO»
Ingen hadde vel trodd at Ben Affleck skulle bli en av USAs store regitalenter, men fyren har i løpet av tre filmer vist seg å være en tungvekter. Dette er hans hittil beste: En forrykende thriller i beste syttitallstil om hvordan CIA-agenten Tony Mendez (Ben Affleck) i 1980 smugler ut seks amerikanske diplomater fra Teheran, under gisselsituasjonen i Irak. Og han gjør det ved å posere som filmprodusenten av en science fiction-film kalt «Argo».
Affleck tar seg sine kreative friheter for å øke spenningsnivået, men «Argo» er basert på fakta – og historien er så usannsynlig at den nesten er nødt til å være sann. Dette er en smart, velskrevet, velregissert og skikkelig spennende thriller!
8. «THE PERKS OF BEING A WALLFLOWER»
«Welcome to the island of misfit toys!». Denne oppvekstskildringen er en «feel good»-film i ordets rette forstand: et rørende, sympatisk drama basert på romanen av Stephen Chbosky – som også fikk sjansen til å regissere filmen. Ikke ofte sånt skjer. Chbosky er influert like mye av J.D. Salingers «The Catcher in the Rye» som av John Hughes, og han har skapt noe helt spesielt her.
Charlie (Logan Lerman) føler seg ensom og utstøtt etter at bestekompisen begår selvmord, men får en gjeng nye venner i det bohemske søskenparet Patrick (Ezra Miller) og Sam (Emma Watson). «The Perks of Being a Wallflower» har muligens en ekstra stor betydning for oss som var unge (eller i alle fall yngre) på nittitallet, men burde gripe alle som har følt seg utenfor i løpet av livet. En fremtidig klassiker i en sjanger der det kan gå veldig langt mellom godbitene.
7. «CABIN IN THE WOODS» (se den her)
Dette var virkelig Joss Whedons år. Han skrev og produserte denne satiriske skrekkfilmen (mens regien ble overlatt til «Lost»-veteranen Drew Godard), som snur hele sjangeren på hodet med stor entusiasme. Vi kjenner opptakten fra utallige andre grøssere: den om en gjeng ungdommer som drar på biltur til en øde hytte i skogen, og deretter blir slaktet en etter en. Men «The Cabin in the Woods» lurer oss bare inn i en falsk trygghet, før den radbrekker skrekkfilmklisjeene én etter én.
Full av fiffige referanser, uventede vendinger og oppfinnsomme ideer – som samtidig gir oss en treffsikker, innsiktsfull oppsummering av hvorfor fansen stadig vender tilbake til en sjanger preget av forutsigbare rutiner. Dette er en kreativ sjangerlek som kombinerer omtrent hver bidige skrekkfilm vi noensinne har sett, på en måte vi aldri har sett før. OBS: dette klippet byr på spoilers:
6. «MOONRISE KINGDOM» (se den her)
Wes Andersons første spillefilm på fem år er trolig hans varmeste og mest publikumsvennlige noensinne. En sjarmerende raring om tolvåringen Sam, som rømmer fra speiderleiren Ivanhoe sensommeren 1965, for å kunne være sammen med sin store kjærlighet og sjelefrend Suzy. Dette dukkehuset er ellers befolket av godtfolk som Bill Murray, Bruce Willis, Edward Norton og Jason Schwartzman som en overkul speiderfetter med pilotsolbriller.
Den melankolske undertonen er fremdeles til stede, men «Moonrise Kingdom» er Wes på sitt mest livsglade og optimistiske. Skranglete, skikkelig morsom og som vanlig noe helt for seg selv! Er du på bølgelengde vil du kose deg glugg i hjel, og er du ikke det har du våre dypeste sympatier.
5. «TINKER TAILOR SOLDIER SPY» (se den her)
Denne John Le Carre-historien (her hjemme kjent som «Muldvarpen») har tidligere vært filmet for britisk TV, men «La den rette komme inn»-regissøren Tomas Alfredson har kondensert de kompliserte intrigene på en mesterlig måte. Gary Oldman burde ha fått en Oscar for innsatsen i rollen som George Smiley, og leder et ensemble av dyktige karakterskuespillere som inkluderer Colin Firth, Tom Hardy og Toby Jones.
Alfredson har dessuten god hjelp av en av bransjens mest særegne filmfotografer: Hoyte Van Hoytema – sammen har de skapt et paranoid parallellunivers i grånyanser, omgitt av mørke skyer og mistenksomhet. Dette er et lite mesterverk, enten du velger å se filmen som et smalt arthouse-drama eller en ren spionthriller.
4. «LOOPER»
Vi har hatt troen på at indie-regissøren Rian Johnson en dag ville gi oss noe helt spesielt, helt siden vi så hans glimrende neo noir «Brick». Så slo han til med en sci-fi-thriller som dessverre ble sett av alt for få på kino her hjemme, men med tiden garantert vil få en stor skare med dedikerte fans. «Looper» bygger opp en innfløkt mytologi rundt tidsreiser, parapsykologiske evner og apokalyptiske fremtidsvisjoner, men handler i bunnen om noe mye enklere og mer universelt. Hvis du kunne gå tilbake i tid for å snakke med en yngre utgave av deg selv, hva ville du ha sagt?
Filmen stiller også en masse andre spennende spørsmål, og gjør det på en fordømt engasjerende måte. «Looper» er en førsteklasses fremtidsfantasi formet som en hardkokt krim, som om noen år kommer til å regnes som en klassiker i sci-fi-sjangeren. En av disse sjeldne filmene du umiddelbart har lyst til å se en gang til!
3. «THE DARK KNIGHT RISES» (se den her)
Christopher Nolan avsluttet sin «Batman»-trilogi med en spektakulær finale, som binder alle tre filmer sammen til en komplett historie. «The Dark Knight Rises» mangler en joker i kortstokken på høyde med Heath Ledgers ikoniske superskurk, men Tom Hardys Bane er en enda mektigere motstander. Ivrige tegneserielesere vil kjenne igjen elementer fra «Batman»-historiene «Nightfall» og «No Man’s Land» men mer en noe er filmen inspirert av Dickens’ «To byer».
At Nolan har laget disse Lynvingen-filmene med total kreativ frihet er imponerende i seg selv. At han har avsluttet trilogien med et epos som er så til de grader ambisiøst, storslagent og kompleks er et mirakel. Det blir lenge til vi får se noe liknende, men Batman vil garantert gjenoppstå i en eller annen form – selv om det er tvilsomt at han vil ha en mesterregissør av Nolans format ved sin side.
2. «THE AVENGERS»
Joss Whedon kunne offisielt krone seg selv til nerdenes konge i 2012. Etter å ha kjempet i skarp motvind i flere år, og skapt fantastiske serier som ble nedlagt av inkompetente TV-sjefer, fikk han endelig sn revansj. «The Avengers» var et risikoprosjekt som kunne ha gått galt på tusen forskjellige måter: Marvels-studioets mest kostbare og storslagne produksjon, som samlet de siste årenes superhelt på et fat. Resultatet var en triumf, som ikke bare ble årets største kassasuksess, men dessuten en artistisk suksess.
Et perfekt eksempel på at det ikke bare er fullt mulig å kombinere kreativ frihet og respekt for kildematerialet med kommersiell suksess – men at det er helt essensielt. «The Avengers» er samtidig en revansj for alle oss som vokste opp med Marvels superhelt-tegneserier, og håpet at vi en dag ville få se dem på lerretet akkurat sånn som vi så dem i fantasien vår. Ren filmnerdlykke!
1. «BEASTS OF THE SOUTHERN WILD»
Vi har aldri noensinne sett en film som «Beasts of the Southern Wild» før, og det varmer hjertet at denne særegne sørstatsfabelen fant sitt publikum både her hjemme og i det store utland. Et brutalt usentimentalt, men skikkelig rørende drømmefilm om naturkraften Hushpuppy (fantastisk spilt av det seks år gamle Quvenzhane Wallis); en liten krigerdronning som forbereder seg på verdens ende sammen md sin dødssyke far.
Dette postapokalyptiske heltesagnet (inspirert av Lucy Alibars teaterstykke «Juicy and Delicious») utspiller seg i et alternativ sørstats-univers der fantasi og virkelighet er viklet inn i hverandre. En magisk og totalt unik filmopplevelse, som vi falt pladask for!
