Hvert år produseres det omtrent 50 000 helaftens filmer i verden. Drøyt 200 titler kommer på norske kinoer, mens det firedobbelte lanseres på dvd/vod. Hva så med de 49 000 produksjonene som står igjen? Finnes det noe gull blant all denne gråsteinen?

I aller høyeste grad. Noen av årets aller beste filmer kommer aldri i noen form for norsk distribusjon. Dette er selvsagt ikke de mest kommersielle titlene, og kun et fåtall er fra land du vanligvis ser filmer fra.

Ikke desto mindre er har de følgende titlene alle gitt meg noen av de aller største filmopplevelsene i 2012.

Her er mine topp 10 filmer uten norsk distribusjon.

10) Postcards from the Zoo (Indonesia) regi: Edwin

Pi fra juleaktuelle «Historien om Pi» vokste opp i en zoologisk hage, men han sov ikke daglig blant dyrene. Det gjør hovedpersonen i indonesiske Edwins herlig absurde og originale fortelling.

Lana ble forlatt i dyrehagen som baby, og har siden blitt tatt vare på en av en dyrepasser. Hun kjenner ingen annen verden enn den zoologiske, og følgelig har «Postcards from the Zoo» et fascinerende drømmeaktig og uvirkelig skjær.

Litt som å se verden gjennom dyrenes øyne.

9) This is Not a Film (Iran) regi: Jafar Panahi

I desember 2010 ble den verdenskjente iranske regissøren Jafar Panahi dømt til seks års fengsel og 20 års forbud mot å lage film. Hans forbrytelse var å lage verk som kritiserte iranske myndigheter. I mars 2011 – frustrert og i påvente av videre rettsbehandling av en anke – inviterte han en kollega til å komme på besøk i leiligheten.

Resultatet er slik tittelen indikerer, ingen film, strengt tatt. Det er mer en dokumentasjon av en mann i en håpløs situasjon. Men som Panahi tidligere har vist i sine spillefilmer, har han en unik evne til å fange merkelige og gripende situasjoner på film. De er det flere av her.

Filmen ble for øvrig smuglet ut av Iran på en flashdrive gjemt i en kake.

8 ) Post Tenebras Lux (Mexico) regi: Carlos Reygadas

Meksikanske Carlos Reygadas er en av de mest egenartede og kompromissløse filmskaperne i dag. Hans forrige film «Stille lys» (2007) var en nitid studie av konflikten mellom liv og lære for en dypt religiøs bonde i den tyskspråklige delen av det meksikanske bondelandet.

Hans nye «Post Tenebras Lux» er langt mer utfordrende, ikke minst formmessig, med sin komplekse og hoppende struktur: filmen er en ekspresjonistisk reise inn i det dypt klassedelte Mexico fortalt gjennom historien til en småbarnsfamilie på sammenbruddets rand, komplett med en rødglødende djevelskikkelse, samt en orgy der gjestene har seg på «chambre Hegel» og «chambre Duschamp».

Mange lag her med andre ord.

7) The Loneliest Planet (USA) regi: Julia Loktev

I en episode av «Seinfeld» har Jerry en idé om å ta med seg daten sin på en reise til Vermont. «Det får fart på intimitetsnivået, det er som å sette forholdet inn i en tidskompressor», forklarer han henrykt.

For Nica (Hani Furstenberg) og Alex (Gael Garcia Bernal) gir backpackerreisen til Kaukasus definitivt forholdet et spark i ræva. Men som med Jerry, er det ikke av den godartete sorten. Julia Loktevs elegante drama, har svært lite dialog, men desto mer intenst drama.

En ekstremt vellykket og subtil utforsking av dynamikker i en parrelasjon.

6) Like Someone in Love (Iran/Frankrike/Japan) regi: Abbas Kiarostami

«Like Someone in Love» handler om en ung eskortepike som blir hyret av en eldre professor. Etter å ha tilbrakt en natt sammen, fortsetter de kontakten, men nå i rollene som bestefar og barnebarn.

Den iranske veteranen har en formidabel evne til å hente ut naturlige og troverdige rolleprestasjoner fra skuespillerne sine. I en spesielt hjerteskjærende scene sitter hovedpersonen i en Tokyo-taxi på vei til en kunde. Hennes bestemor har reist den lange veien fra hjembygda for å se henne, men i stedet for å møte den gamle, ber hun drosjen kjøre et par ekstra runder rundt rundkjøringen der bestemoren forhåpningsfullt står og speider etter sitt barnebarn.

Kiarostami problematiserer samtidig mediets evne til å representere virkeligheten med en sedvanlig selvrefleksiv filmstil – uten at det kommer i veien for det emosjonelle: Filmen både åpner og slutter svært brått og uventet. Flere steder fokuserer kameraet på helt andre ting enn hva som tilsynelatende er viktig for handlingen. I en scene der de to hovedrollefigurene snakker om et maleri som henger på veggen, nekter Kiarostami oss lenge å se bildet som diskuteres.

5) Just the Wind (Ungarn) regi: Benedek Fliegauf

At Rom-folket har lav status i Europa har vi fått merke direkte på kroppen med sommerens groteske folkelige engasjement for å sende representanter for folkegruppen ut av landet. I Ungarn er situasjonen hakket mer aggressiv.

«Just the Wind» er en ekstremt realistisk gjenskaping av de reelle hendelsene bak en massakre mot en Rom-leir utenfor Budapest for noen år siden, sett gjennom øynene til Rom-familien selv. Urovekkende, men fullstendig fri for sensasjonalistiske nykker.

4) In Another Country (Sør-Korea) regi: Hong Sang-soo

Koreanske Hong Sang-so lager minst en film i året, men har fremdeles til gode å få norsk distribusjon. I denne presise kulturkollisjonsfilmen spiller Isabelle Huppert forskjellige variasjoner av en fransk turist på reise til en koreansk badeby.

Hong er en satirisk mester og lager pinlige scener som får «The Office» til å blekne. Intelligent og treffende.

3) Avalon (Sverige) regi: Axel Petersen

Når skal en norsk film ta for seg de stadig større økonomiske forskjellene i Europa? Svenskene har allerede klart det. Axel Petersens debut er en unik blanding av bitende satire, vond thriller og absurd allegori.

«Avalon» handler om en aldrende utelivskonge i snobbebyen Båstad som er i ferd med å åpne en ny klubb, men som blir avsporet av et uheldig møte med en innleid håndverker fra Latvia. I en scene danser han utslitt og alene til Roxy Musics tittellåt over teksten: «Now the party’s over, I’m so tired».

Det er vanskelig å ikke se på scenen som en kommentar til dagens geopolitiske situasjon. Som politisk film gjør Avalon det meste riktig: etablerer et lite filmatisk univers fullt av humor, tragedie og egenart, og makter å bruke det til å fortelle en større fortelling om verden i dag.

2) Beyond the Hills (Romania) regi: Cristian Mungiu

Rumenske Cristian Mungiu har klart å toppe sin egen gullpalmevinner «4 måneder, 3 uker og 2 dager» (2007). «Beyond the Hills» er et hypnotisk og tålmodig drama om en mentalt ustabil kvinne som blir forsøkt demonutdrevet av en prest og hans nonner.

Mungius filmatiske stil er kompromissløs og kan være krevende, med sine lange, glidende kameratagninger som antyder langt mer enn de fastslår.

Resultatet er uansett oppsiktsvekkende: langdrygt og nervepirrende, der man som tilskuer selv må stå for mesteparten av tolkningen.

1) Tabu (Portugal) regi: Miguel Gomes

Når jeg ser en film jeg ikke aner hvor vil ende, vet jeg stort sett at resultatet blir bra. «Tabu» er en slik film.

Mens portugisiske Gomes’ forrige produksjon «Our Beloved Month of August» (2008) vekslet – på løssluppent og fascinerende forvirrende vis – mellom det virkelige og det fiktive, svinger «Tabu» mellom det absurde og det troverdige, mellom lydfilm og stumfilm, og mellom fortid og nåtid.

Den åpner med en tilsynelatende triviell historie om en eldre dame i dagens Lisboa som lider av gamblingmani. Men så tar filmen en vending og fortsetter som en usedvanlig rørende og hysterisk morsom stumfilm fra en koloni i Afrika i tidlig etterkrigstid.

Det hele er gjennomført komisk som en fabel, men samtidig fullstendig realistisk og tragisk. «Tabu» vil bli stående som en klassiker. Merk mine ord.

Runners-up:
The Queen of Versailles (USA) regi: Lauren Greenfield
Footnote (Israel) regi: Joseph Cedar
What Is Love (Østerrike) regi: Ruth Mader