«Is this a bullshit story I see before me…?»
Så hva gjør du etter å ha ødelagt kloden gjentatte ganger i tøysete blockbusters? Vel, hvis du er Roland Emmerich satser du sparepengene dine på å bevise at William Shakespeare egentlig var en forfylla horebukk, som ikke engang klarte å skrive navnet sitt. «Anonymous» følger den snart hundre år gamle teorien om at bardens samlede verker egentlig ble forfattet av Edward De Vere, den 17. jarlen av Oxford.
Alle fra Christopher Marlowe til Sir Francis Bacon har også fått æren for Shakespeares skrivekunst, sistnevnte ble dratt frem tidligere i år i den norske dokumentaren «Shakespeares skjulte sannhet». Disse pseudohistoriske konspirasjonsteoriene spinner ut fra en klassesnobbete, britisk holdning som tilsier at en fattig arbeiderklasseslamp som Will Shakespeare aldri i verden kunne ha skrevet disse litterære mesterverkene. Sånne talenter er jo forbeholdt sofistikerte mennesker med klasse, kostskoleutdannelse og familieformue.
Noe som bringer som raskt og greit tilbake til den tyske sommerfilm-regissøren Roland Emmerich. Han er selv en velutdannet rikmannssønn, som brukte pappas penger på å bygge opp en regikarriere i hjemlandet før han tok turen over til Hollywood. Her har han laget en lang rekke lukrative popkornfilmer (inklusive «Independence Day», «Stargate» og «10.000 BC»), populistisk underholdning som er foraktet av kunsteliten men elsket av folket. «Så, ja» sier Emmerich med «Anonymous», «jeg er egentlig akkurat som Shakespeare!». Akkurat, ja.
I «The Day After Tomorrow» løp Jake Gyllenhaal om kapp med frysegrader. I «2012» flydde John Cusack fortere enn verdens ende. Begge deler er mer troverdige enn konspirasjonsteoriene Emmerich presenterer i «Anonymous», men dette er i alle fall en skikkelig underholdende røverhistorie. Filmen starter i dagens New York, der Derek Jacobi introduserer et teaterstykke som skal gi oss sannheten om bardens hemmelige identitet. «Hva ville du tro hvis jeg fortalte deg at Shakespeare ikke skrev et eneste ord?». Jeg ville trodd at du var en tøysemann, men for all del. Do go on, my dear sir.
Dette teaterstykket forvandler seg plutselig til en film, og vi befinner oss i London på 1500-tallet. Jarlen Edward De Vere (Rhys Ifans) har skrevet teaterstykker anonymt siden barndommen, og som åtteåring spilte han selv i en oppsetning av «En midtsommernatts drøm» for en ung dronning Elisabeth I (Joely Richardson). I voksen alder innleder De Vere et stormfylt forhold til dronningen, som skaper en uekte sønn. Ikke engang hennes første, viser det seg. Så mye for «The Virgin Queen».
Skandalen hysjes ned av dronning Elisabeths puritanske rådgiver William Cecil (David Thewlis), som prøver å posisjonere sin pukkelryggede sønn Robert (William Hogg) som dronningens neste rådgiver. Forvirret? Bare begynnelsen, kompis. Dronningens uekte sønn vokser opp til å bli adopterte Henry Wriothesley (Xavier Samuel), den tredje jarlen av Southampton – som sammen med jarlen av Essex (Sam Reid) leder et fredelig opprør for å forhindre Robert Cecils planer om å lirke inn skotske Jacob I på tronen etter at dronning Elizabeths (nå spilt av Vanessa Redgrave) hersketid er over. Phew, lange setningen.
Her har vi intriger nok til å fylle et par sesonger med en såpete TV-serie, og vi har ennå ikke kommet til William Shakespeare. Edward De Vere børster støv av de gamle teaterstykkene sine, og akter å bruke dem som redskaper i propagandakrigen mot Robert Cecils lumske planer. For å holde sin identitet skjult gir han manuskriptene til en ung dramatiker ved navn Ben Jonson (Sebastian Armesto), men via en serie uforutsette hendelser ender en brautende skuespiller ved navn Will Shakespeare (Rafe Spall) opp med å påta seg æren for stykkene.
Situasjonen blir enda mer komplisert da det viser seg at Shakespeare ikke engang kan skrive. En grisk rumpeklovn som sløser bort pengene sine på fyll, horer og eget våpenskjold – og ikke går av veien for å drepe kollegaen Christopher Marlowe for å beholde statusen sin. Innen «Anonymous» er over har vi vært vitne til halshugninger, tortur, mord, pikante affærer og minst et tilfelle av incest. Tudor-familien i et nøtteskall, egentlig. Historien om Shakespeares opphav drukner litt i disse kongelige intrigene, og filmen sliter med å hold koll på dem alle.
Strukturen her er dessuten veldig desorienterende: filmen starter i nåtid, hopper tilbake fem hundre år til en scene fra klimakset, hopper deretter enda lengre tilbake i tid – og fortsetter med et flashback. Uten å introdusere karakterene skikkelig på forhånd. Enkelte personer blir dessuten spilt av opp til tre forskjellige skuespillere, i hver sin tidsperiode – mens andre er så utseendemessig like hverandre at det er lett å blande dem sammen. Sånt er ikke et utslag av kompleksitet, bare slurvete historiefortelling.
Så ja, Roland Emmerich introduserer denne konspirasjonsteorien på en rotete måte, men filmen kommer gradvis mer i fokus etter den innledende halvtimen. Ideen er at «Anonymous» forteller historien sånn som Shakespeare selv kunne ha gjort det. Den gamle barden ville trolig ha fortalt den mye bedre, men tanken er slett ikke så dum. Godtfolk som kjenner sin britiske historie vil finne nok av faktafeil å henge seg opp i her, men filmen gir seg aldri ut for å være kalde fakta – og slutteksten understreker at dette er en fiktiv historie.
«Anonymous» er uansett en interessant tankelek, som føles som en blanding av kabelserien «The Tudors» og «Shakespeare in Love». Visuelt sett er dette imponerende iscenesatt, med et kostymedesign som tidligere i år fikk en velfortjent Oscar-nominasjon. 1500-tallets London er kløktig gjenskapt med en god blanding av enorme kulisser og digitale spesialeffekter. Det hjelper også på stemningen at skuespillerne er av så høyt kaliber. Rhys Ifans har fått alt for mange tøyseroller etter at hans svinset rundt i underbuksa i «Notting Hill»(han er for tiden å se som øglemannen The Lizard i «The Amazing Spider-Man»), men gir Edward De Vere en melankolsk patos som overbeviser selv når historien ikke gjør det.
Det var dessuten et smart trekk å gi rollen som dronning Elisabeth I til Vanessa Redgrave og hennes datter Joely Richardson. Redgrave gjør nok en kraftprestasjon her, som tegner et langt mer interessant portrett av Tudor-klanens siste regent enn Kate Blanchett klarte i «Elizabeth» (1998) og oppfølgeren «Elizabeth: The Golden Age» (2007). Redgrave og Richardson er så fordømt bra i denne rollen at de står i fare for å dytte hele filmen ut av likevekt – og man blir mer interessert i denne sidehistorien enn i Shakespeare-konspirasjonen.
Roland Emmerich finansierte angivelig hele denne produksjonen med egne penger, og tapte mesteparten etter at «Anonymous» floppet skikkelig i USA. Jeg har stor sans for Rolands katastrofefilmer, og alltid gått ut ifra at han er en mann med mye campy humor – som er fullt klar over hvor «cheesy» og fjollete filmene hans er. Men etter å ha sett «Anonymous» begynner jeg å mistenke at han bare er nedlatende: og tror han gir allmuen brød og sirkus som matcher det lave intellektuelle nivået deres.
Det er i alle fall påfallende hvordan han portretterer publikummet som ser Shakespeare-stykkene på Old Globe-teateret i «Anonymous». En skitten bøling med begeistrede bønder, som lar seg rive totalt med av sirkuset på scenen – mens De Vere selv sitter opphøyd i losjen og ser ned på dem med en blanding av avsmak og stolthet. Det er umulig å se disse scenene uten å forestille seg at Roland Emmerich identifiserer seg totalt med Edward De Vere. Et misforstått geni som aldri vil få den respekten han fortjener, men som finner en melankolsk trøst i at han underholder de ubehøvlede massene nede på gølvet.
Emmerich jobber nå med en oppfølger til «Independence Day», forresten. Sikkert tryggere grunn, selv om han åpenbart har ekte lidenskap for temaene i «Anonymous». Selvbiografiske og stormannsgale som de enn måtte være. Filmen henger ikke like godt sammen som den burde gjøre, og stapper inn alt for mange intriger på litt over to timer – men den har en interessant konspirasjonsteori, massevis av såpeoperaintriger og severdige skuespillere i staselige kostymer. Ingen fremtidig klassiker, men absolutt verdt en titt.
