Vi må kanskje innrømme et visst oppheng i denne filmen, men det er ikke hver dag at utenlandsk filmindustri setter lupen på et særnorsk popkulturelt miljø og ripper opp i gamle nasjonaltraumer.

Etter slippet av filmplakaten forrige helg og intervjuene med regissør og skuespillere på Sundance-festivalen denne uka, har det nå blitt publisert flere anmeldelser av «Lords of Chaos», filmen om black metal-musikerne som på 90-tallet gikk fra riffsnekring og guttural vokal i øvingslokalet til nedbrenning av tusen år gamle kirker og knivdrap.

Etter dem å dømme er filmen slett ikke verst.

Den mest prominente publikasjonen som har anmeldt Jonas Åkerlunds film er Rolling Stone, som mener filmen er «grei nok» som fortelling om «et band som går amok».

Men «det er som en true crime-sak som tilfeldigvis også inneholder en del headbanging, opp ned-kors, vandalisme og kule konsert-skjorter, at ‘Lords of Chaos’ virkelig regjerer», skriver anmelder David Fear.

Kjenner du fortellingen fra før (som de fleste av våre lesere, vil jeg tro) kan du bare lene deg tilbake i kinosetet og bli med på reisen, mener Fear. Men kommer du til filmen uten bakgrunnskunnskap må du regne med både å bli sjokkert både av den utilslørte nihilismen subkulturen utviste, og hvor tøysete det egentlig var, mener anmelderen.

Som når Øystein «Euronymous» Aarseth, grunnlegger av bandet Mayhem, labelen Deathlike Silence og platesjappa Helvete, i Rory Culkins skikkelse høytidelig erklærer at han lager the truest of evil music, før han kryssklippes til hverdagen bak butikkdisken eller det grelle lyset i ei kebabsjappe.

«Det er opprør i form av et kom-som-du-er, nordisk liksminkekostymeparty. Bare at de tilfeldigvis mener det helt alvorlig», skriver Rolling Stone.

Også Noel Lawrence, bidragsyter til filmbloggen Screen Anarchy, anbefaler filmen. Han har sans for samspillet mellom Culkin og Emory Cohen, som spiller Varg «Greven» Vikernes:

«Som en sosiopatisk analogi til Lennon og McCartney kan en sette seg inn deres kamp om kontroll over bandet i hvert bilde. Den giftige kjemien mellom bandkompisene løfter en fortelling som er fattig på likandes rollefigurer. I tillegg til dette holder ikke Jonas Åkerlund noe tilbake i beskrivelsen av norsk black metal. Et av drapsofrene knivstikkes 37 ganger på kamera. Drapshandlingen er ikke bare blodig, den er strevsom», skriver Lawrence.

Ali Shimkus i Slug Magazine savner mer av historien om Mayhem før vokalist Dead begikk selvmord og satte de grusomme hendelsene i spill, mer om det musikalske nybrottsverket de unge musikerne faktisk begikk og mer av Sky Ferreira som groupien «Ann-Marit».

«På tross av dette viser filmen Euronymous’ flashback til Dead en skyldfølelse som overskygger sorgen ved tapet av bandkameraten, noe som understreker hans motiver og gir filmen et ekstra lag av psykologisk terror. Ser du etter en film med en sympatisk protagonist finner du det ikke her, men dette er likevel en ekstremt gripende film som ligger i bevisstheten lenge etter at den er over», skriver han.