«Wayward Pines» er ikke hva den gir seg ut for å være. FOX selger denne serien som en psykologisk thriller i «Twin Peaks»-stil, styrt av den selvutnevnte spenningsmesteren M. Night Shyamalan. Pilotepisoden minner såpass mye om en rekke andre TV-serier at jeg først trodde dette var en nyinnspilling av noe jeg hadde sett før. Men nei, serien er bare en stor bolle med deja vu, som prøver å lure oss til å tro at dette er velkjent territorium.

Du kunne ha ramset opp et drøyt dusin forbilder som har omtrent samme utgangspunkt (jeg har laget en hendig liste med noen av dem mot slutten av denne anmeldelsen); fra Stephen Kings «Under the Dome» og Dean R. Koontz «Black River» til «Lost».

Heldigvis er «Wayward Pines» betydelig mer oppfinnsom enn den later som, selv om det gjenstår å se om serien klarer å beholde overraskelsesmomentet hele veien frem til målstreken.

Innspillingen startet tilbake i 2013, og det er sjeldent et godt tegn at en serie utsettes et år før den snikes ut i lavsesongen. Heller ikke et godt tegn at seriens utøvende produsent er M. Night Shyamalan, som gjør sin TV-debut med «Wayward Pines». For en del år tilbake intervjuet jeg Shyamalan, som ga inntrykk av å være en åpen, vennlig og trivelig kar. Så jeg har absolutt ikke noe personlig imot fyren, men når det er sagt: milde Kristus som Shyamalan ha gått seg vill de siste årene! Hver film har vært dårligere enn den forrige, men det er ikke det verste: han ser dessuten ut til å ha mistet sitt personlige særpreg.

Si hva du vil om «Lady in the Water» og «The Happening» (og jeg har sagt mye stygt!), hvor sprøyte gale, feilslåtte og ufrivillig komiske filmene enn måtte være – de er i det minste drevet av Shyamalans særegne visjoner, og ingen andre på kloden kunne ha laget dem. «The Last Airbender» og «After Earth» bar imidlertid bare preg av å være samlebåndsproduksjoner laget av en regissør som totalt har mistet sin mojo, entusiasme og personlige særpreg. Hans neste film er en «found footage»-grøsser laget på lavt budsjett, så kanskje Night finner tilbake fortellergleden ved å jekke ned ambisjonsnivået. Han ser i alle fall ut til å ha gjenfunnet entusiasmen i «Wayward Pines».

Serien hadde minnet mye om Shyamalan selv hvis han ikke var involvert. I likhet med filmene hans er dette et mysterium som bygger seg opp til en stor avsløring, og har nasket inspirasjon fra flere andre kilder. I rettferdighetens navn er ikke «Wayward Pines» skapt av Shyamalan, han er bare hyret inn som utøvende produsent og regissør av pilotepisoden. Seriens kreative drivkraft er egentlig TV-veteranen Chad Hodge, som sist sto bak «The Playboy Club». En spektakulær fiasko som ble lagt ned etter to episoder, men «Wayward Pines» vil bli vist i sin helhet.

At dette er en såkalt «limited event series» betyr at den har et klart endepunkt, og er ferdig fortalt på ti tette episoder. Historien er basert på romantrilogien av Blake Crouch, og allerede halvveis ut i sesongen kommer svarene på de store spørsmålene. Hvor du enn tror at «Wayward Pines» er på vei tar du trolig feil. Vel, med mindre du har lest bøkene (eller sjekker ut sammendrag av dem, sånn som jeg var dum nok til å gjøre). Bare det å avsløre at dette egentlig er en sci-fi-serie er en liten spoiler, men kan forberede deg på at «Wayward Pines» er mer fantasifull enn den først gir seg ut for å være.

Shyamalan ville neppe ha neppe klart å samle sammen en sterkere rolleliste hvis dette var en spillefilm, og hans pilotepisode er stilig iscenesatt. Secret Service-agenten Ethan Burke (Matt Dillon) våkner opp i skogen utenfor småbyen Wayward Pines i Idaho, med bare vage minner om hvordan han havnet der.

Burke var på vei hit for å etterforske forsvinningen av to kollegaer, deriblant hans elskerinne Kate Hewson (Carla Gugino). Etter å ha kollidert med en semitrailer har Ethan pådratt seg et par knekte ribben og en lei hjernerystelse. Han har dessuten en fortid med posttraumatisk lidelse, mentale problemer og hallusinasjoner som gjør at vi har god grunn til å tvile på hans psykiske helse.

Ethan ankommer Wayward Pines i dårlig forfatning, men noe er definitivt muffens her. Innbyggerne er utstudert høflige på en creepy måte, og den hvitmalte gjerde-idyllen skjuler noe truende. Alt har en forskrudd, paranoid undertone, og konspirasjonen lurker i skyggene.

Etter å ha kollapset i en kaffebar våkner Ethan opp igjen på sykehuset under overvåkning av den uhyggelig vennlige sykepleieren Pam (Oscar-vinneren Melissa Leo). Han er frastjålet mobiltelefon og lommebok, og er ikke i stand til å ta kontakt med verden utenfor Wayward Pines. På Secret Service-hovedkvarteret i Seattle etterforskes Ethan Burkes forsvinning som mistenkelig, men ikke engang der er alle til å stole på.

Ethans vakre kone Theresa (Shannyn Sossamon) og deres tenårige sønn Ben (Charlie Tahan) står alene igjen uten svar, og får ikke noen av de stadig mer desperate beskjedene Ethan legger igjen på telefonsvareren deres. Det eneste normale mennesket han møter i Wayward Pines er bartenderen Beverly (Juliette Lewis), som hevder hun har vært fanget i byen siden 1999 – altså ett helt år. Litt rart, med tanke på at Ethan ankom byen i 2014.

Beverly gir ham adressen til hjemmet sitt, som viser seg å være en kondemnert, tomt hus med et mutilert lik i sengen. En av de forvunnede Secret Service-agentene Ethan var på jakt etter, som ser ut til å ha blitt torturert i hjel. Byens sheriff Pope (Terrence Howard) er mer opptatt av å spise iskrem enn å etterforske mordet, og sender Ethan tilbake til sykehuset for å bli lobotomert. Etter å ha flyktet derfra finner han endelig Kate Hewson, som ser ut til å ha startet et nytt liv som Stepford-husmor. Hun har også blitt tolv år eldre på fem uker, og advarer at de er under konstant overvåkning. Av hvem eller hva er åpent for debatt.

Alle veier leder til Wayward Pines, men ingen veier leder ut av byen. Det er ingen gresshopper her, bare små høyttalere som lager gresshopplyder. Ingen tør å si noe om fortiden, og hele byen er omgitt av digre murer. Akkurat hva i helvete som skjer her er sannelig ikke godt å si: kanskje Ethan er sprøyte gal, og på heisatur i det ødelagte hodet sitt? Kanskje han er død, og fanget i limbo – muligens dratt inn i et tidshull, eller eventuelt en ufrivillig forsøkskanin i et psykologisk eksperiment? Enten det, eller så er noe mer apokalyptisk på ferde her.

Å anmelde denne serien uten å ha sett alle episodene blir litt som å kritisere en film etter å ha sett det første kvarteret, men jeg kan i det minste bekrefte at opptakten er mer lovende enn forventet. Som sagt; både miljøet, utgangspunktet og mange av elementene er velkjente, men «Wayward Pines» tar dem i noen fiffige retninger.

Noen vil trolig la seg grådig provosere av de sprøyte gale «Twilight Zone»-vendingene, mens vi andre blir fascinert. Dette er tilstrekkelig spennende til at undertegnede kommer til å følge serien frem til den bitre slutten, selv om det er en overhengende fare for at jeg ender opp med å bli skikkelig skuffet. Serien er jo tross alt produsert av Shyamalan, som har gjort det til en sport å skuffe oss i oppløpet.

 

Sånn til slutt, her har du en håndfull serier, filmer og dataspill som minner mistenkelig om «Wayward Pines»:

«THE PRISONER» (2009):

«EUREKA»:

«SILENT HILL 2»:

«ALAN WAKE»:

«THE CABIN IN THE WOODS»:

«PERSONS UNKNOWN»:

«THE STEPFORD WIVES»:

«HAPPY TOWN»:

«THE TRUMAN SHOW»:

«PUSH, NEVADA»: