Anmeldelse: Wachowski-søsknenes «Sense8» er Netflix’ første store skuffelse

Vi har dessverre ikke helt sansen for Wachowski-søsknenes store Netflix-prosjekt. Sansen, gettit?

Etter gjennombruddet med «The Matrix» har søskenparet slitt litt med å treffe tidsånden igjen, og det er tross alt 16 år siden Neo svelget den røde pillen.

Etter at Andy og Lana avsluttet den trilogien med en våt promp har de bare regissert tre filmer: «Speed Racer», «Cloud Atlas» og «Jupiter Ascending». Alle tre er særegne, originale og totalt forskjellige fra hverandre, men de har noen fellestrekk.

Alle tre er garantert kultstatus – og alle tre var økonomiske katastrofeområder.

Det er lett å beundre Wachowski-søsknenes ambisjonsnivå, kompromissløse forsøk på nyskapning og jernvilje til å gå nye veier – men en stadig større utfordring for folk flest å sette pris på filmene deres. Den sprøyte gale Space-operaen «Jupiter Ascending» ble en kostbar kinoflopp i våres, men ga oss i det minste gleden av å se Sean Bean som en blanding av Han Solo og en bie.

Mens «Cloud Atlas» bød på Hugh Grant som en postapokalyptisk kannibalhøvding. Alltid et pluss i min bok.

Så ja, undertegnede har stor sans for mye søskenparet har gjort, trolig mye større enn gjennomsnittet. Men The Wachowskis ser ut til å rette seg mot et stadig smalere publikum, med stadig mer ambisiøse prosjekter – som koster stadig mer penger.

Det er begrenset hvor lenge Andy og Lana vil få finansiert filmprosjektene sine hvis de ender opp med å tape så fordømt mye penger, så deres samarbeid med Netflix ser ut til å være en win-win for begge parter.

Netflix har fremvist forbausende bra teft når det gjelder å plukke ut prosjekter, og Wachowski-søsknenes første TV-serie hadde alle forutsetninger for å bli noe spesielt. «Sense8» er på papiret deres mest ambisiøse og kompromissløse prosjekt hittil: en historie som ifølge Lana Wachowski handler om «alt», og er filmet kloden rundt på location i London, Berlin, Mumbai, Nairobi, San Francisco, Seoul, Mexico City, Chicago og Reykjavik.

Andy og Lana Wachowski har skrevet manus til alle episodene sammen med J. Michael Straczynski («Babylon 5», «The Twilight Zone»), og produserte serien uavhengig som en pakkeløsning til Netflix. Med total kreativ frihet, ingen innblanding og uten sensur.

The Wachowskis (som de kaller seg på åpningsteksten) er dessuten kreditert som regissører i sju av de tolv episodene, selv om regien angivelig var jevnt fordelt på de forskjellige landene («V for Vendetta»s James McTeigue regisserte segmentene som utspiller seg i New Mexico og Mumbai, mens deres tyske venn Tom Tykwer sto bak scenene som ble filmet i Nairobi og Berlin), så Gud vet hvordan de bestemte hvem som ble kreditert for hver episode.

Loddtrekning, kanskje? Målet har vært å fortelle en global historie «på et nivå som ikke har blitt gjort tidligere». Som sagt: grådig ambisiøst, og da er det jo synd at historien (eller rettere sagt historiene) de har valgt å fortelle føles såpass uinspirert.

Dette er ikke så mye et sci-fi-epos drevet av spennende ideer, som en såpeopera drevet av personlige merkesaker. Før vi fortsetter er det verdt å påpeke at Wachowski-søsknene har beskrevet «Sense8» som en tolv timer lang film, og deres medprodusent J. Michael Straczynski har understreket i intervjuer at den optimale måten å se serien på er å horve over alle tolv episoder i en lang maraton.

«Når du går på kino går du ikke hjem halvveis ut i filmen og ser resten dagen etterpå». Fair point.

Litt av problemet er Filter kun fikk tilgang til de tre første episodene, noe som i denne sammenhengen tilsvarer å se den første fjerdedelen av en film før du anmelder den. Ikke helt rettferdig, men sånn er livet – og det er et åpent spørsmål hvor mange som kommer til å melde seg ut lenge før den tid.

Disse innledende episodene er rundt 99 prosent introduksjoner og toppen én prosent fremdrift. Mer enn noe føles dette som åtte løsrevne historietråder som er nøstet sammen av New Age-mumbo jumbo, og mest et påskudd for å utforske temaer søsknene er opptatt av. De prøver som vanlig å takle de store tingene: identitet, kjærlighet, kjønnsroller, sex, politikk, religion og menneskelig evolusjon.

Av alt Wachowski-søsknene har gjort tidligere minner dette mest om «Cloud Atlas» – men den filmen var basert på en feiret roman av David Mitchell, mens «Sense8» kommer rett fra hodene til Andy og Lana.

Mysteriet starter i en forfallen kirke i Chicago, der den gåtefulle kvinnen Angelica (Daryl Hannah) går igjennom en metaforisk fødsel før hun blåser ut hjernen sin med en revolver.

Denne hendelsen forandrer livet til åtte personer spredd rundt på kloden, som blir bundet sammen av overnaturlige krefter. De er jevngamle, men ellers totalt forskjellige.

I London har den islandske rave-DJ-en Riley (Tuppence Middleton) havnet på skråplanet med en luguber junkie-kjæreste. I Mumbai, India gjør den religiøse farmasøyten Kala (Tina Desai) seg klar til å gifte seg med en velstående ektemann hun ikke elsker.

I Berlin planlegger skapsprengeren Wolfgang (Max Riemelt) å bryte seg inn i safen til en mektig gangster, mens den godhjertede bussjåføren Capheus (Aml Ameen) prøver å holde motet oppe mens moren hans dør av AIDS.

I Mexico City nyter skuespilleren Lito (Miguel Angel Silvestre) stor popularitet som macho action-stjerne, mens han gjemmer seg i skapet sammen med sin mannlige kjæreste Miguel. I Seoul må forretningskvinnen Sun (Doona Bae) håndtere sexistiske drittgubber og økonomisk svindel i familiebedriften, mens hun lever et hemmelig liv som overlegen MMA-fighter.

Og i Chicago sliter politimannen Will (Brian J. Smith) med gjengkriminalitet, søvnløshet og hallusinasjoner.

Ja, jeg er klar over at alt dette bare er en oppramsing av personer og deres egenskaper, men det er akkurat hva de første episodene av «Sense8» består av.

Med tanke på Larry Wachowski egen evolusjon og transformasjon til Lana, er det interessant at den mest sympatiske personen i serien er transpersonen Nomi (tilsvarende sensitivt spilt av transpersonen Jamie Clayton). Hun er utstyrt med den sterkeste personligheten, utsettes for de største prøvelsene – og har en rørende kjærlighetshistorie med drømmepiken Amanita (Freema Agyeman).

Lana Wachowski har uttalt at dette er en veldig personlig serie, noe som kommer særlig sterkt til uttrykk i segmentene om Nomi; som sliter med å bli akseptert av sin overbærende mor, føler seg uglesett i LGBT-miljøet og er veldig opptatt av å delta i Pride-feiringen i San Francisco.

Noe sier meg at Lana Wachowski avslører en del såre ting om seg selv i denne rollefiguren, noe som gir scenene med Nomi en større kraft enn resten av serien.

Alle de åtte hovedpersonene har imidlertid en ting til felles: de ser visjoner av avdøde Angelica, og er plaget av merkelige synsforstyrrelser. De kobler seg fra tid til annen inn på en frekvens der de ufrivillig deler opplevelser, følelser og sanseinntrykk.

I San Francisco har Nomi og kjæresten Amanita sex med en godt lubrikert, slafsete strap-on-dildo, som er så intens at Lito kjenner det i Mexico City. Vel, han kjenner det i tissen, men du skjønner hva jeg mener.

Mens DJ-en Riley ruser seg på DMT og er vitne til et voldsomt ran, føler politimannen Will ringvirkene av sjokket hjemme i Chicago.

Det er også Will som begynner å etterforske disse merkelige fenomenene nærmere, og blir kontaktet av den mystiske skytsengelen Jonas (Naveen Andrews) – som forklarer at Will nå er en «Sensate» (altså Sens8), med et utvidet sinn som angivelig vil redde verden.

Jonas er dessverre også en ettersøkt terrorist, og onde krefter er på jakt etter både ham og de andre såkalte «Sens8»-ere. Wachowski-søsknene er veldig svake for slemme skurker i dress, som konspirerer i skjul med innflytelse over samfunnets største maktfaktorer.

Vi får også se raske glimt av en skummel skikkelse kalt Mr. Whipspers (Terrence Mann), men mesteparten av tiden i disse tre episodene er viet til temmelig intetsigende såpeoperaintriger.

Litt av problemet er at «Sense8» har et så stort rollegalleri, uten noen klar hovedperson. Alle får like mye spilletid, uten at vi får noen stor grunn til å bry oss om dem. Vil indiske Kala gifte seg med en mann hun ikke elsker for å tekkes familien? Vil actionstjernen Litos hemmelige liv som skaphomse bli eksponert? Kommer bussjåføren Capheus’ til å klare å kjøpe AIDS-medisiner til moren sin på svartebørsen uten å bli overfalt av brutale desperados?

Og vil Nomi bli lobotomert av en lumsk kirurg, med velsignelse av den avskyelige moren hennes?

Ok, akkurat de siste historietrådene har potensial, men ellers sliter «Sense8» med å holde interessen. For å være brutalt ærlig kjedet jeg meg litt.

Ingenting av dette er på langt nært like banebrytende som Wachowski-søsknene ser ut til å tro, og de virker litt fastlåst i siste halvdelen av nittitallet. Fortsatt opptatt av rave-parties, techno, dop, fetisjtøy og lilla hår.

I rettferdighetens navn representerer de tre første episodene bare den spede begynnelsen på soga, så det er godt mulig at de neste ni timene fortsetter i et helt annet spor. Allikevel ikke et godt tegn at J. Michael Straczynski har avslørt at dette bare er den første sesongen av totalt fem planlagte, så det er nærliggende å mistenke at vi ikke får noen klare svar på mysteriene med det første.

Til gjengjeld kan Wachowski-søsknene lokke med en vaskekte barnefødsel, sexorgier, et Bollywood-dansenummer, og en action-sekvens i Nairobi som angivelig involverer 700 statister, 200 biler samt et helikopter.

Så godt mulig at serien tar seg grådig opp etter en treg start. Det er en enorm resurs at alt er spilt inn på location verden rundt, fremfor i Toronto med hjelp av grønnlerret og dataeffekter – men alle snakker engelsk uavhengig av nasjonalitet, noe som bryter den internasjonale illusjonen litt.

Alt er stilig filmet av Andy og Lana Wachowskis faste filmfotograf John Toll (Oscar-vinner for «Legends of the Fall» og «Braveheart»), mens spesialeffektene er skapt av deres faste samarbeidspartner Dan Glass.

Betydelige talenter er involvert i denne storproduksjonen, men «Sense8» føles fortsatt som… vel, en TV-serie. Den likner ikke helt på noe annet vi kan se for tiden, men bruddstykker minner mye om ting Wachowski-søsknene har gjort tidligere – og dette er første gangen jeg føler at de har begynt å gjenta seg selv.

Etter tre episoder er det lite som motiverer til å sjekke ut resterende ni, men jeg kommer allikevel til å se resten av serien i håp om å bli overrasket – og i håp om at «Sense8» ender opp med å overvinne det labre førsteinntrykket. Hvis det skjer kommer vi til å legge ut en liten epilog her etterpå, og oppdatere denne omtalen.

Sånn som ståa er nå ser imidlertid «Sense8» ut til å være Netflix’ første skuffelse, og den første Wachowski-produksjonen som har etterlatt meg helt likegyldig.