• Her kan du leie «Smashed»

Filmer om alkoholisme dreier seg vanligvis om middelaldrende fyllesabber som henger i slitne barer, men det kan vi muligens takke promillepoeten Charles Bukowski for.

«Smashed» tar imidlertid for seg drikkeproblemene til et ungt ektepar i tjueårene. Festingen ender ikke med slagsmål, mishandling og ilter krangling. Tvert i mot.

Så lenge Kate (Mary Elizabeth Winstead) og ektemannen Charlie («Breaking Bad»-kjenningen Aaron Paul), holder en jevn promille har de det fordømt morsomt sammen. De har et trygt ekteskap, og et nært forhold – men dagen derpå er ikke direkte romantisk.

Kate våkner bakfull i en pøl av sin egen tiss, starter dagen med en øl i dusjen, drikker litt til fra en lommelerke i bilen – før hun starter dagen som barneskolelærer, og kaster opp i søplebøtta foran ungene. O’, for en strålande morgon.

Kate unnskylder seg med at hun er gravid til ungene, en lite overveid nødløgn som vokser seg veldig diger. Overlæreren Barens (Megan Mullally) er veldig opptatt av Kates fiktive graviditet, siden hun ikke kan ha barn selv.

Så snart arrangerer overlæreren «baby showers», holder øye med Kates diett og legger ut om hvor happy moren hennes kommer til å bli som bestemor. Ha, veldig.

Kate har et anstrengt forhold til sin fraskilte, bitre mamma Rochelle (Mary Kay Place), som selv har et veldig uanstrengt forhold til spriten. Kate er kanskje ikke totalt ute av kontroll med drikkingen (jeg har kjent damer som er langt verre enn dette!), men hun er virkelig ute å kjøre.

En ung hverdagsalkoholiker som har det mye moro mens hun fester, helt til hun tipper over. Hun drikker hver dag sammen med Charlie og de ser ut til å være oppriktig glade i hverandre – men hvorvidt det unge ekteparet er mest bundet sammen av drikkevanene er et åpent spørsmål de ikke er rede til å stille hverandre ennå.

Under en av disse fuktige kveldene fyllekjører Kate hjem, før hun lar seg overtale til å røyke crack med en fremmed dame, og våkner opp i et kjipt nabolag mutters alene. Uten noen anelse om hvor i helvete hun er, annet enn at det er et område med mange uteliggere.

Dette holder ikke. Noe må forandres. Kate bestemmer seg for å bli tørrlagt, og feirer denne avgjørelsen med å… drikke seg drita på tequila.

Nick Offerman i «Smashed».

Hun sykler sørpe full i Los Angeles–trafikken midt på natten, begynner nesten å gråte da hun blir nektet å kjøpe vin i en døgnåpen butikk – og ender med å tisse på gulvet i butikken, før hun stjeler vinen og stikker av. Sjarmerende.

Nok en morgen Kate våkner opp i guds frie natur, uten huske noen verdens ting av kvelden før. Den sindige viseoverlæreren Mr. Davis (Nick Offerman) foreslår at Kate blir med ham på et AA–møte, og får seg en sponsor i Jenny (Octavia Spencer, Oscar–vinner for «The Help»).

Noe som blir vendepunktet etter mange år med jevn, høy promille. Desto lengre Kate klarer å holde seg nykter, desto mer anstrengt blir forholdet til ektemannen Charlie. Han prøver å støtte henne, men fortsetter å drikke daglig – og savner den gamle Kate veldig.

Hun er betydelig dårligere selskap i edru tilstand, og langt mindre omgjengelig.

Å bli tørrlagt løser ikke problemene, selvfølgelig. Noe alle oss som har vært nødt til å legge det fuktige partylivet bak oss kan skrive under på.

Tvert i mot, hverdagen blir bare enda kjipere, betydelig kjedeligere – og Kate må ta tak i alle problemene hun tidligere har bedøvet bort. Jeg ventet nesten å se «denne filmen er finansiert med vennlig støtte fra Anonyme Alkoholikere» under slutteksten, for dette føles til tider som en blanding av opplysningsfilm og AA–propaganda.

For all del. Ikke noe galt i det, egentlig. Selv om denne religiøse organisasjonen fungerer veldig bra for noen, og ikke i det hele tatt for andre.

«Smashed» fanger opp problemene med alkoholisme på en troverdig, velmenende og straight måte, uten melodramatiske overdrivelser og moralisering. Jeg sitter allikevel igjen med følelsen av at «Smashed» har lite nytt å melde, annet enn at fylla er dritt, og å være en tørrlagt alkoholiker er nesten like ille.

Det er noen anløp til varsom humor her, de fleste fra den tørrvittige komikeren Nick Offerman (fra «Parks & Recreations») – men dette er for det meste et alvorlig, realistisk alkisdrama. I grunn og bunn en moderne indie–versjon av den gamle klassikeren «Days of Wine and Roses» (1962).

«Smashed» hadde naturligvis sin verdenspremiere på Sundance–festivalen (i likhet med omtrent alle indie–filmer som blir laget i USA), der den også vant juryprisen for «independent film producing». Dette er en beskjeden lavbudsjettproduksjon spilt inn på location i Los Angeles i løpet av lynraske nitten dager, med en amputert spilletid på knappe åtti minutter.

Noe som bidrar til følelsen av at dette er en tynn, og litt bagatellmessig historie som mangler noen klar avslutning. Den har uansett gitt regissør James Ponsoldt mye oppmerksomhet. Fyrens siste film, «The Spectacular Now», vant nok en pris på Sundance under verdenspremieren tidligere i år – og han holder nå på med forarbeidet til den mye omtalte Hillary Clinton-filmografien «Rodham», som muligens får Carey Mulligan i tittelrollen.

  • Her kan du leie «Smashed»

Opplysningsfilm for AA eller ikke, «Smashed» er uansett langt over middels velspilt. Mary Elizabeth Winstead har markert seg som snerten skjønnhet i bl.a. «Scott Pilgrim vs. The World» og Tarantinos «Death Proof», men i «Smashed» er hun alt annet enn lekker.

Konstant sliten, ufiks kledd, usminket og så bakfull at du nesten kan lukte det – og hun gjør et veldig overbevisende portrett av den brutalt uglamorøse hverdagsfylla. Så trenger du en grunn til å se filmen, er Winstead definitivt den fremste.

Det er imidlertid nok av andre filmer med akkurat samme tema som du like gjerne kan se. Fortrinnsvis med noen øl, tyrkershots og kanskje en flaske vodka. Skål:

«The Lost Weekend» (1945)

«Days of Wine and Roses» (1962)

«Who’s Afraid of Virginia Wolf» (1966)

«The Verdict» (1982)

«Under the Volcano» (1984)

«Withnail & I» (1987)

«Street Trash» (1987)

«Barfly» (1987)

«Leaving Las Vegas» (1995)

«Drunks» (1995)

«Trees Lounge» (1996)

«The Blackout» (1987)

«Factotum» (2005)