Vi har tidligere skrevet en del om denne HBO-komedien, som med god grunn endte opp på vår liste over fjorårets beste TV-serier.
En smart, velspilt, vittig skrevet og til tider vanvittig morsom datageek-serie av Mike Judge («Idiocracy», «Office Space» og «Beavis & Butthead») – som i yngre dager selv jobbet i USAs teknologi-mekka Silicon Valley.
Så han vet hva han snakker om, og skildrer dette miljøet på en høvelig realistisk måte under all den skarpe satiren.
Det gleder også den svarte sjelen min at manusforfatteren Alec Berg sanket en Emmy-nominasjon for en episode viet til algoritmen for å runke av åtte hundre menn på den mest effektive måten (han tapte fair og square til Louis C.K., men allikevel).
«Silicon Valley» er en av de få seriene som fikser kombinasjonen av intelligent humor og tilsvarende morsom kuk-gjøgling like bra, og som dessuten ikke reduserer disse datanerdene til nedlatende, endimensjonale karikaturer. I motsetning til det syntetiske bokslatter-helvetet «The Big Bang Theory». Tvi.
Da vi sist så dataprogrammererne i det nystartede tech-selskapet Pied Piper hadde de akkurat vunnet den ettertraktede førstepremien i TechCrunch Distrupt-konkurransen, og deres revolusjonerende filkomprimeringssystem er nå sikret investorstøtte på flere millioner dollar.
Eller: de var økonomisk sikret, helt til en tragedie snur alt på hodet et par uker senere.
Og her kolliderer fiksjon med virkelighet. Et stykke ut i opptakene av første sesong døde skuespilleren Christopher Evan Welch av lungekreft, en tragedie som også skapte en del logistikk-problemer.
Han spilte den eksentriske milliardæren Peter Gregory, en sentral skikkelse som dermed var forunderlig fraværende under de siste episodene.
Et alternativ i sesong to var å fase ut denne rollefiguren på en diskret måte, eller eventuelt gjøre ham til en konstant fraværende skikkelse.
Ifølge et intervju Mike Judge nylig gjorde med The Wrap, vurderte de en stund å la Peter Gregory være evig bortreist i en atomdrevet ubåt under isen på Sydpolen, mens han kommuniserte med omverdenen via e-post. Isteden har de gjort hans død til et sentralt plottpoeng, som styrer «Silicon Valley» i en ny retning.
[toggle title=’Trykk her for å vise en langt mer inngående og spoilerfylt del av anmeldelsen!’]Så i serien omkommer Gregory uventet av under en safaritur i Tanzania (ifølge avisoverskriftene: «Peter Gregory, teknologimilliardær, filantropist, sverdfekting-entusiast, død i en alder av 48»).
Offisielt på grunn av et «illebefinnende». Uoffisielt fordi teltet hans ble angrepet av et neshorn, og Peter Gregory overanstrengte hjertet mens han løp for livet. Hans død gjør plutselig den økonomiske fremtiden til Pied Piper usikker, så gjengens keitete lederfigur Richard (Thomas Middelditch) lar seg overtale av luringen Erlich (T.J. Miller) til å møte andre investorer.
Karene blir allerede kurtisert av storkonserner med så romslige budsjetter at de kan leie hele AT&T Park-stadion i San Francisco for å imponere Pied Piper-gjengen. Men siden ingen av dem bryr seg en dritt om baseball spiller det marginal rolle.
Det de trenger er en investor som vil la dem beholde handlefriheten, uten forbehold eller oppblåste forventninger om rask profitt.
Erlich kommer opp med en teori om at den beste måten å øke tilbudene blant potensielle investorer er «negging». Noe som i korthet starter med at Erlich knuser selvtilliten til selskapenes representanter ved å oppføre seg totalt ufordragelig, og ender med at testiklene hans klaskes i et konferansebord.
Taktikken fungerer, til Erlichs egen forbløffelse: «There is a linear correlation between how intolerable I was and the height of evaluation!». Vel, den fungerer i alle fall en liten stund, helt til gjengen får et millionsøksmål på nakken.
Et skittent triks fra deres gamle erkefiende Gavin Benson (Matt Ross). Den stormannsgale, smålige og søkkrike grunnleggeren av teknologikonsernet Hooli – som fortsatt er fryktelig bitter over at Pied Piper avviste hans sjenerøse oppkjøpstilbud.
Bensons mål er å lamme selskapet deres med et grunnløst søksmål, sånn at han slippe sin teknologi på markedet først. Planen ser ut til å fungere veldig bra. Investorene skygger ikke bare unna Pied Piper, de benytter også sjansen til å ydmyke Erlich på det groveste som takk for sist.
Noe som involverer testikler klasket på konferansebord, igjen. Situasjonen blir ikke bedre etter at den knusktørre mattenerden Laurie Bream (Suzanne Cryer) utnevnes som Peter Gregorys arvtager. Mest fordi aksjonærene i selskapet er imponert over hennes økonomiske ferdigheter, og definitivt ikke på grunn av hennes sosiale smidighet.
Etter mye frem og tilbake ender Richard opp med å inngå en impulsiv deal med risikokapitalisten Russ Hanneman (Chris Diamantopoulos). En førsteklasses rumpeklovn, som for tjue år siden tjente rundt to milliarder dollar for sin revolusjonerende ide: radio på internett.
Artig detalj: de første Google-søkeordene for fyren er «Russ Hanneman douchbag» og «Russ Hanneman sexual harassment lawsuit». Russ hevder at han vil gi Pied Piper finansiering uten å blande seg inn i den daglige driften, men fyren viser seg raskt å være et helt utholdelig (og ubetalelig, treffsikkert morsomt) mareritt.
Som Dinesh (Kumai Nanjiani) påpeker etter deres første møte: «He’s the worst man in America. And now he owns us».
Ellers: Dinesh fortsetter sine små feider med den lakoniske satanisten Gilfoyle (Martin Starr), og gjør sitt beste for å sabotere sin nevøs Kickstarter-kampanje for en app kalt «Bro!» – som Jared (Zach Woods, min personlige favoritt i serien) blir helt besatt av.
Peter Gregory får en storslagen minnestund (åpenbart basert på begravelsen til Steve Jobs), og ymse teknologi-kjendiser dukker opp i små gjesteroller.
Ifølge Mike Judge er store deler av handlingen basert på anekdoter de har blitt fortalt av folk i bransjen, deriblant det minneverdige øyeblikket der Gavin Benson sammenlikner kritikken av egoistiske milliardærer med jødeutryddelsen.
[/toggle]Ingen tvil om at Christopher Evan Welchs tragiske død henger over de første episodene som en liten gråværssky, og mye av tiden vies til høvelig plausible intriger rundt forretningsdrift. Fokuset er ikke lenger på hvordan teknologien blir skapt, men på hvordan man holder firmaet i live etterpå.
Serien har et kobbel med rådgivere som sørger for at alle detaljene er autentiske, trolig mer enn det som strengt tatt er nødvendig for oss lekfolk. Det er fortsatt kjemien mellom figurene som gjør at «Silicon Valley» fungerer så bra, og den fyndige dialogen.
Humoren er litt mer dempet i de tre episodene Filter fikk tilgang til, men det er fortsatt nok av gøyale øyeblikk, skarpe observasjoner og oppfinnsom verbalakrobatikk her.
Hvorvidt «Silicon Valley» vil befeste sin posisjon som en av de artigste seriene på kabel i år gjenstår å se etter mer enn tre episoder, men dette ligger godt an til å opprettholde det høye nivået fra i fjor. Denne andre sesonger har dessuten ti episoder på seg til å porsjonere ut moroa (den første hadde bare åtte), og alle hovedrolleinnehaverne ser ut til å ha overlevd innspillingen. Alltid et pluss.
Serien starter på HBO Nordic og C More Series nå på mandag, samtidig med en eller annen fjasete fantasyserie om drager.
Noe som muligens forklarer hvorfor Pied Piper-gjengen har snakket så mye om «Game of Thrones» de siste dagene:
