• Her kan du leie «Ruby Sparks»

Nei, jeg hater faktisk ikke alle romantiske komedier av prinsipp, men la oss være ærlige. Rundt nittifem prosent av dem er illeluktende søppel dynket i fersk babydiare.

Filmatisk tortur som har gitt de fleste menn et veldig anstrengt forhold til Kate Hudson, Jennifer Aniston og Katherine Heigl. Denne typen filmer er som oftest fint lite romantiske, ikke det spor komiske, og jeg har dessverre sett sørgelig mange av dem på jobb som filmanmelder. Og det er sånt som får meg til å hate jobben min.

Men det finnes heldigvis hederlige unntak, og «Ruby Sparks» er et av dem. En smart, snedig og søt romcom laget av talentfulle godtfolk.

Den nevrotiske forfatteren Calvin Weir-Fields (Paul Dano) skriver fortsatt på en gammeldags skrivemaskin, men i det siste har han tilbrakt mesteparten av arbeidstiden med å stirre på et blankt ark. Han ble en J.D. Salinger-aktig sensasjon som tenårig debutant med bestselgeren «Heart Broken Times», men det er ti år siden. Siden den gangen har Calvin liksom ikke helt fått til noe.

Han er single, deprimert og full av selvmedlidenhet. Psykologen Dr. Rosenthal (Elliott Gould) presser Calvin til å skrive en side om noen som kunne elske ham betingelsesløst, en mestringsøvelse som vil sette ord på følelsene han sliter med.

Så dukker hun opp: drømmepiken. Calvin har en intens drøm om jenta han har lett etter, som han gir navnet Ruby Sparks (Zoe Kazan). Hun får kreativiteten til å flomme, og Calvin er totalt grepet av skrivelysten – for så lenge han skriver kan han tilbringe tid med den nydelige Ruby.

Han dikter opp en hel livshistorie til denne perfekte piken: Ruby er 26 år, oppvokst i Dayton Ohio. Hennes første forelskelser var Humphrey Bogart og John Lennon. Hun kan ikke kjøre bil, eier ikke en datamaskin, elsker zombiefilmer og er en kunstner.

Som Calvin storebror Harry (Chris Messina) understreker: han har ikke skapt et menneske, han har skapt et fantasifoster – preget av Calvins mangel på erfaring med virkelige kvinner. En «Manic Pixie Dream Girl». Men det forhindrer ikke at Ruby plutselig står i leiligheten hans!

Calvin er overbevist om at han har blitt gal, men det forhindrer ikke at Ruby Sparks er der, levende, i leiligheten. Alle andre kan se henne, også. Hun er helt virkelig, og samtidig totalt fiktiv.

Det finnes ingen logisk forklaring, men «kjærligheten er ikke logisk».

Ruby aner ikke at hun ble skapt av Calvin, og tror de har vært sammen i flere måneder. Hun er alt han har drømt om, i alle fall den første tiden. Calvin tror han kjenner alle aspekter av Ruby, siden han tross alt manet henne frem fra underbevisstheten – men hun viser seg å ha en egenrådig personlighet og egne meninger. Brysomt.

Calvin er en overspent, smålig særing, som muligens ikke fortjener en jente som Ruby. Han har imidlertid muligheten til å forandre Rubys karaktertrekk med litt klimpring på skrivemaskinen sin, noe som bare skaper større problemer.

Det er lett å forestille seg at dette kunne ha vært utgangspunktet til en erketypisk jentekomedie – med for eksempel Gerard Butler som Calvin, og Kate Hudson som Ruby. Bare forestill deg hvor bedritent dette kunne ha blitt.

«Ruby Sparks» er imidlertid langt mer intelligent, innsiktsfull og nyansert enn man kan kunne tro, og det er i seg selv et godt tegn at filmen regissert av radarparet bak indie–hitten «Little Miss Sunshine».

Manuset er skrevet av produsent Zoe Kazan – som spiller Ruby Sparks i filmen, og i virkeligheten er samboeren til hovedrolleinnehaver Paul Dano.

Zoe kommer fra en adelig filmfamilie: hennes bestefar var den legendariske regissøren Elia Kazan (mannen bak klassikere som «A Streetcar Named Desire», «East of Eden», «On the Waterfront»), faren Nicholas Kazan skrev bl.a., «Reversal of Fortune» mens moren Robin Swicord skrev David Finchers «The Curious Case of Benjamin Button». Så en talentfull slekt, som kan dette med å skrive manus.

Zoe Kazan har mye interessant å si om hvordan vi så ofte forelsker oss i ideen av en person, fremfor den de virkelig er – og lever i troen at vi kan forandre dem, fremfor å forandre oss selv. Hun gir «Ruby Sparks» er lykkelig slutt hovedpersonen ikke helt fortjener, men dette er allikevel en uvanlig film som har et mye mer realistisk syn på moderne romantikk enn det fantasifulle konseptet tilsier.

  • Her kan du leie «Ruby Sparks»

En av de sjeldne romantiske komediene som faktisk er verdt tiden. Tenk deg for eksempel Stanley Kaufmans «My Fair Lady», Michel Gondrys «Evig solskinn i et plettfritt sinn», eller kanskje en blanding av «Stranger Than Fiction» og «The Lady in Red». Tenk deg noe som er verdt å se, i alle fall.

Bare for å understreke at jeg ikke prinsipielt hater romantiske komedier, her er et bakers dusin fra 200-tallet som jeg helhjertet kan anbefale:

«HIGH FIDELITY» (2000)

«BEFORE SUNSET» (2004)

«GARDEN STATE» (2004)

«LITTLE MANHATTAN» (2005)

«THE SCIENCE OF SLEEP» (2006)

«CASHBACK» (2006)

«WAITRESS» (2007)

«DEFINITELY, MAYBE» (2008)

«(500) DAYS OF SUMMER» (2009)

«SCOTT PILGRIM VS THE WORLD» (2009)

«GOING THE DISTANCE» (2010)

«EASY-A» (2010)

«SUBMARINE» (2010)

Kom gjerne med dine egne filmforslag i kommentarfeltet. Så lenge de ikke inneholder Kate Hudson eller Katherine Heigl, da.