• Her kan du leie «Arbitrage»

I følge kunnskapens urkilde Wikipedia er «arbitrage» (eller «arbitrasje» på godt norsk) et begrep brukt i finansbransjen, for å blant annet beskrive en risikofri fortjeneste – eller eventuelt en ubalanse i forventede verdier. En husfordel, som understreker at spillet er rigget.

Mon tro om dette er et av subtekstene i denne velspilte dramathrilleren? Yups, vi er tilbake i den mest skurkete delen av kapitalismen igjen, sammen med kyniske hvitsnippforbrytere som utnytter et skakkjørt økonomisk system for sin egen vinning.

Dette kunne forresten ha vært en ganske annen film: med Al Pacino, Eva Green og rapperen Drake i hovedrollene – men alle hoppet av produksjonen like før innspillingsstart. Jeg tipper at Richard Gere uansett er bedre egnet til hovedrollen: en velstående forretningsmann og universets hersker, som i løpet av noen dager står i fare for å se hele Hedgefond-imperiet sitt rase sammen.

Finansfyrsten Robert Miller ser ut til å ha alt. En vellykket familie: en trofast kone (Susan Sarandon) som er kjent for sitt veldedige arbeid, og ikke bryr ektemannen med unødige spørsmål om hvor pengene kommer fra. Mens datteren Brooke (vår indie-yndling Brit Marling) følger i fotsporene til sin høyt beundrede far, som finansdirektør i firmaet.

Robert er på forsiden av finansbladet Forbes Magazine, kjører privatfly til businessmøter og bor i en enorm bygårdsleilighet i «upper» Manhattans beste strøk. Nå er han i ferd med å selge hele firmaet sitt for å «vie mer tid til familien». I virkeligheten nærmer Robert seg økonomisk ruin etter en dårlig investering i russisk gruvedrift, og vil miste alt hvis han ikke klarer å få solgt hele bedriften innen en stram tidsfrist.

For å dekke over tapet har han lånt over fire hundre millioner dollar av en kollega, som med litt triksing i regnskapsbøkene tetter igjen hullene i bedriftens verdi frem til kjøperen har signert kontrakten.

Alt er naturligvis hundre prosent uetisk, og vil sørge for at Robert tilbringer pensjonstilværelsen bak murene hvis det blir oppdaget, men hey – han har gjort seg søkkrik på å ta denne typen kriminelle risikoer. Og det er ikke som om noen kommer til å arrestere ham. Robert Miller er jo en hvit, rik og mektig mann som har sluppet unna med sånt hele livet.

Denne gangen føler han imidlertid presset. Kona Ellen kan ikke begripe hvorfor ektemannen ikke umiddelbart kan overføre to millioner dollar til hennes prestisjefylte veldedighetsmiddag. Det er jo bare småpenger.

Datteren Brooke har dessuten funnet «uregelmessigheter» i firmaets regnskap, og kjøperen James Mayfield (et vittig gjestespill fra «Vanity Fair»-redaktøren Graydon Carter) haler ut tiden i påvente av en finansrapport. Da presset er som størst bestemmer Robert seg for å dra bort litt med sin hemmelige elskerinne Julie (supermodellen Laetitia Casta), en temperamentsfull kunstner som føler seg tilsidesatt.

Så en natt kjører de av gårde for å få litt kvalitetstid sammen. Et lite øyeblikk med ren lykke, mens Robert får problemene sine på avstand – før bilen deres sladder inn i autovernet og spinner ut av kontroll.

Julie mister livet i den voldsomme bilulykken, mens Robert klarer seg med noen småskader. Fremfor å ringe «911», og forårsake en skandale, tar han en rask avgjørelse – og stikker av så fort beina bærer ham. På nærmeste bensinstasjon ringer Robert Jimmy Grant (Nate Parker), sønnen til hans avdøde privatsjåfør.

Jimmy er ung, fattig og afroamerikansk – så ingen vil mistenke at han har noe som helst å gjøre med en mann som Robert Miller. Jimmy får oppdraget med å hente Robert, og diskret frakte ham tilbake hjem til Manhattan. Han sniker seg tilbake i sengen ved siden av kona Ellen, og gjør sitt beste for å skjule at han knekt flere ribben.

Det er som om ulykken aldri skjedde. Rent bortsett fra at politidetektiven Michael Bryer (Tim Roth) etterforsker bilulykken, og oppdager at sjåføren har stukket av. Han snuser raskt opp at Julie trolig var Roberts elskerinne, og derfra snører nettet seg rund den berømte finansmannen veldig fort.

Robert Mills gjør noen skikkelige avskyelige ting, og er en hvitsnippforbryter av verste merke – som rasjonaliserer bort handlingene sine med iskalde argumenter, og ikke er fremmed for å kaste sin egen datter under bussen for å redde sitt eget skinn. Han imidlertid ikke totalt korrumpert, og har en forkvaklet nobilitet. Noe som i denne verdenen gjør Robert til en slags antihelt.

Richard Gere skildrer ham i alle fall med så mye empati, karisma og vinnende personlighet at det er vanskelig å mislike fyren. Gere holder seg uforskammet bra til å ha rundet 64 år, og som skuespiller er han kriminelt undervurdert. Muligens fordi han har en lei tendens til å dukke opp i temmelig kjedelige filmer.

Den ivrige buddhisten Gere er på sitt beste når han holder seg unna kliss av typen «Nights in Rodanthe», «Bee Season» og «Shall We Dance» – og slipper løs sine mørkere sider. Jeg har sjeldent sett ham være bedre enn i «Arbitrage».

Man kan muligens se Robert Mills som et symbol på hele finanskrisen, og hvordan de største haiene slipper unna med de mest vanvittige forbrytelser mens de bekymringsløst rævkjører verdensøkonomien. Jeg mistenker at han er inspirert av finansskurken Bernie Madoff, med noen elementer tatt fra Ted Kennedys Chappaquiddick-skandale.

«Arbitrage» er allikevel ikke drevet av indignert raseri eller rettferdig harme over de økonomiske nedgangstidene i USA. I likhet med tidligere anmeldte «Margin Call» er «Arbitrage» skrevet og regissert av en mann som kjenner dette miljøet fra innsiden. Foreldrene til Nicholas Jarecki er begge børsmeklere, så han har mer eller mindre vokst opp på Wall Street.

Denne spillefilmdebutanten har tidligere markert seg med dokumentarfilmen «The Outsider» (2005), om den dypt forstyrrede manusforfatteren/regissøren James Toback:

Selv om foreldrene er fordypet i finansverdenen følger Nicholas Jarecki i fotsporene til sine brødre Andrew og Eugene – som begge også er dokumentarfilmskapere.

Sistnevnte regisserte den politiske militærdokumentaren «Why We Fight» (2005), mens Andrew Jarecki sto bak den urovekkende prisvinneren «Capturing the Friedmans» (2003):

Regissørens bakgrunn forsikrer at skildringene av det ekstremt privilegerte finansmiljøet i «Arbitrage» føles veldig autentisk, selv om dette i grunn og bunn er et karakterportrett forkledd som en thriller.

Historien er ikke overveldende original, og filmen føles temmelig konvensjonell. Årsaken til at vi ender opp med sympatisere med en skurk som Robert Mills skyldes egenhendig Richard Gere, som gjør en prestasjon av Oscar-kaliber her. Gere er i seg selv god nok grunn til å se denne sofistikerte kvalitetsfilmen, som nesten kunne ha vært en oppfølger til hans åttitallsdrama «Power» (1986):

Til slutt, her har du noen flere Richard Gere-filmer som får tommelen opp av oss (eller i alle fall meg). «Pretty Woman» er ikke inkludert, pussig nok:

«Days of Heaven» (1978):

«American Gigolo» (1980):

«Breathless» (1983):

«Internal Affairs» (1990):

«Akira Kurosawa’s Dreams» (1991):

«Primal Fear» (1996):

«The Mothman Prophecies» (2002):

«The Hunting Party» (2007):

«Brooklyn’s Finest» (2009):