Det er en viss fare forbundet med det å lage spillefilm om noe en dokumentar nylig har behandlet godt.

«Pawn Sacrifice» kommer kun fire år etter den vellykkede dokumentaren «Bobby Fischer Against the World», og følger sjakkgeniet Bobby Fischer frem til hans VM-kamp mot sovjetiske Boris Spassky. At en dokumentar og spillefilm om samme tema kommer ut med korte mellomrom er ikke noe galt i seg selv, men det legger et visst press på spillefilmen. Når en dramatisering av virkelige hendelser kommer så kort tid etter en dokumentar bør den tilføre noe nytt, istedenfor å bare bli en lang rekonstruksjon av hendelser vi faktisk har på film.

Når en spillefilm behandler en historisk personlighet eller spesiell tidsperiode, vil vi som publikum ofte sette pris på det vi oppfatter som autensitet. Vi vil at Daniel Day Lewis som Abraham Lincoln er så nær beskrivelsene vi har av Lincoln, og vi reagerer når vi finner feil i dramaer satt til 1700-tallet. Rekonstruksjon av historiske hendelser og personer vi ikke har på film kan sies å ha en verdi i seg selv, vi får endelig sett personer og hendelser vi har lest så mye om, men også i nær historie finnes det eksempler på vellykket dramatisering av ellers vel-dokumenterte historiske personligheter.

For eksempel finnes det mange intervjuer og filmopptak av Truman Capote, men ingen lang og intim dokumentar om hans arbeid med boka «In Cold Blood» som vi ser i «Capote» fra 2005. Vi har sett bildene av piratene som kapret MV Maersk Alabama men før «Captain Phillips» så vi aldri hva som skjedde under gisseldramaet. Både «Capote» og «Captain Phillips» ønsker, i likhet med «Pawn Sacrifice», å gjengi virkelige hendelser så tett opp til virkeligheten som mulig, de fungerer nesten som historiske dokumenter.

SJakk...
Sjakk.

Hva gir så «Pawn Sacrifice» sjakkinteresserte, som garantert har sett «Bobby Fischer Against the World», som de ikke får i dokumentaren? Fint lite, dessverre. Filmen er helt grei, men den fungerer nesten som en litt kjedelig rekonstruksjon av dokumentaren. Toby Maguire, spiller bra han, det er bare at vi allerede har sett nesten alt bli gjort av den virkelige Bobby Fischer fra før, som intervjuene og hans psykiske problemer. Hvorfor skal vi se McGuire spille Fischer når vi har mulighet til å se den virkelige Fischer gjøre det samme?

Hva med de gangene «Pawn Sacrifce» kan supplere virkeligheten og vise oss ting dokumentaren ikke kan? Med unntak av et par henvisninger til Spasskys psyke og dramatisering av Fischers barndom, er det heller ikke her mye å hente. At Spassky også muligens sliter psykisk er interessant, men filmen går videre nesten med engang muligheten introduseres. Fischers barndom behandles mest som en obligatorisk transportetappe hvor vi presenteres for det «Uvanlig Talentfulle Barnet». Scenene fra VM-kampene mot Spassky fungerer derimot godt, og tilfører både spenningen i filmen og historien om Fischer mye.

Boris Spassky (Liev Schreiber) og hans sovjetiske reisefølge.
Boris Spassky (Liev Schreiber) og hans sovjetiske reisefølge.

Parallelt med hovedfokuset på oppbyggingen av rivaleriet mellom Spassky og Fischer, behandler filmen også Fischers åpenbare skjøre psyke. Her går «Pawn Sacrifice» glipp av en gyllen mulighet til å ta opp et interessant emne dokumentaren stort sett styrer unna, nemlig å problematisere det psykologer og forskere fremdeles ikke klarer å finne ut av: hva er sammenhengen mellom genier som Fischer og deres mentale helse? Den romantiserte myten om det deprimerte og plagede kreative geniet vedvarer, og filmen gjør lite annet enn å slapt opprettholde det. Når det på et punkt i filmen blir diskutert om Fischer bør komme seg til psykiater, avfeies det raskt med at det hadde vært som «å helle sement ned en brønn», altså, geniet til Fischer har ikke bare en sammenheng med hans psykiske lidelser, de er uatskillelige.

For et forfriskende unntak om tropen «det plagede geniet», se «Frank» fra 2014, hvor Michael Fassbender spiller den svært eksentriske men geniale musikeren Frank. Frank klarer ikke å kommunisere med omverdenen uten å ha på seg et enormt plastikk-hode, faktisk ser vi aldri Fassbenders ansikt i filmen. Menneskene rundt Frank beundrer både hans genialitet, men samtidig hans psykiske problemer som tilskrives hans musikalske evner. I et møte med Franks foreldre knuses illusjonene. Frank er dyktig, ifølge hans foreldre, men han er også åpenbart alvorlig syk, og det har begrenset han, ikke hjulpet han. Tenk så god han kunne vært om han hadde fungert normalt.

Dessverre sitter vi som allerede har sett dokumentaren igjen med lite nytt, og om man faktisk er nysgjerrig på emnene og personene som omtales i filmen er dokumentaren langt bedre. Senere i år kommer en ny filmatisering av innholdet i en god dokumentar når Joseph Gordon-Levitt i «The Walk» spiller balansekunsteren Phillipe Petit, som balanserte på line mellom World Trade Center på 70-tallet. Dokumentaren «Man on Wire» vant Oscar for beste dokumentar i 2009, og benyttet seg mye av rekonstruksjoner. La oss håpe «The Walk» gir oss mer enn «Pawn Sacrifice».

«Pawn Sacrifice» har premiere på norske kinoer fredag 25. September. «Bobby Fischer Against the World» ligger på Netflix. Nevnte jeg forresten at jeg synes dokumentaren var bedre? 😉 God helg, ja!