Smart amerikansk humor har vanskelige kår i Norge. I kveld, for eksempel, viser C More aller siste episode av «Parks and Recreation», uten at særlig mange tilsynelatende bryr seg om det (ivrige fans lastet den vel uansett ned da den ble vist i USA).
Da TV 2 Humor ble lansert tidligere i uka, hadde de selvfølgelig ikke kjøpt inn grensesprengende ny komikk – men satset i stedet trygt på repriser av serier som en gang samlet Norge («Pizzagjengen», «Malcolm i midten», «Frasier»).
Så: Kan Netflix muligens være aktøren som lanserer en helt ny og bred komiserie med internasjonal appell? De har jo tross alt en SAGNOMSUST ALGORITME i ryggen som forteller dem nøyaktig hva som treffer på tvers av landegrensene (ahem)?
Tja. «Unbreakable Kimmy Schmidt» er i hvert fall ikke noe dårlig forsøk.
Og utgangspunktet er genuint morsomt og originalt. Kimmy (Ellie Kemper) har sittet totalt isolert i fangenskap i femten år, der hun har vært en del av en dommedagskult som har trodd at resten av verden har gått under.
Så blir hun og de andre kvinnene uventet satt fri, og historien deres blir en mediesensasjon – blant annet blir de invitert til New York for å delta i diverse talkshows. Kimmy blir så fascinert av storbyen at hun bestemmer seg for å bli, men hvordan skal det gå når hun ikke kan noen av de sosiale kodene, ikke vet noe om hvordan samfunnet har endret seg, og kler seg i uanstendig fargesprakende klær fra midten av 90-tallet?
«Unbreakable Kimmy Schmidt» er skapt av Tina Fey og Robert Carlock, paret bak «30 Rock», og fans av den serien vil nok nikke gjenkjennende til tonen her.
Faktisk var «Unbreakable …» egentlig ment å gå på «30 Rock»-kanalen NBC i USA, før de solgte den videre til Netflix i stedet.
På sitt beste er «Unbreakable …», som «30 Rock», genuint velskrevet, og referansetunge oneliners avleveres i et forrykende tempo. Ofte tar det et par sekunder før hjernen klarer å prosessere poenget og munnen rekker å reagere i form av latter, og det er et kvalitetstegn.
Det er også mange likheter mellom Kimmy og «30 Rock»s Liz Lemon, de er voksne damer med hang til det barnlige – begge finner for eksempel glede i å spise godteri til middag bare fordi de kan.
I tillegg hadde et par av de mest sentrale skuespillerne her også roller i «30 Rock» – blant dem Tituss Burgess og Jane Krakowski. Førstnevnte spiller en slags afroamerikansk versjon av The Only Gay in the Village med Broadway-ambisjoner, mens Krakowski er en steinrik og eksentrisk mor som gir Kimmy jobb.
Derfor: Blodfans av «30 Rock» kommer uansett til å elske denne, det føler jeg meg temmelig sikker på.
Likevel har jeg et par forbehold. Som med «30 Rock» oppfatter jeg serien som tidvis litt for frenetisk og kald i all sin perfeksjon, det kan faktisk bli litt utmattende å se for mye på en gang (som Netflix jo inviterer til). Serien ble vel skrevet for å bli konsumert på ukentlig basis, og det merkes.
I starten var jeg også litt bekymret for om seriens sterke premiss stod i veien for fortsettelsen. Kimmy må jo nødvendigvis bli smartere og mer erfaren etter hvert, og bor det egentlig nok i karakterene til at vi kommer til å bli like begeistret for dem som for eksempel Jack Donaghy eller Tracy Jordan i «30 Rock»?
Heldigvis var episode tre den klart beste av de tre jeg har sett, og fortsetter formkurven i den retningen har «Unbreakable Kimmy Schmidt» definitivt potensial til å bli den optimistiske, menneskevennlige, absurde og smarte komiserien som vi håper på (og som det finnes et stort rom for nå som «Parks and Rec» er over).
