«Beasts Of No Nation» er den første originalfilmen fra Netflix og har premiere på strømmetjenesten 16. oktober.
Det finnes en passasje i Cary Fukunagas nye Netflix-film «Beasts of no Nation» hvor alt blir rødt. Menneskelik ligger blant blodrøde løv på bakken. Rebellene beveger seg gjennom rødt gress for å herje videre. Soldaten Agu titter opp på en rød himmel, snakker til Gud og skjønner ikke om han er et barn lenger.
Innen denne scenen har han allerede vært vitne til, og deltatt i, ubeskrivelig grusomme handlinger. Som en del av den karismatiske kommandanten Idris Elbas opprørsstyrke går Agu til blodig angrep på både regjeringsstyrker og antatte sympatisører. Han finner fort ut at ethvert prinsipielt grunnlag for kommandantens filosofi blir uviktig i hans etterhvert høyst personlige krigføring. Alle disse erkjennelsene kulminerer i nevnte blodrøde scene. Det er brutalt, det er vakkert, og det vitner om en regissør som har stålkontroll på filmspråket og sitt eget visuelle uttrykk.
Utgangspunktet for historien i «Beasts of no Nation», som er adaptert fra en roman med samme navn, er en fiktiv konflikt i et nondeskript vestafrikansk land. Ni år gamle Agu blir vitne til at faren og broren hans blir drept av regjeringsstyrkene. Hans mor har allerede flyktet til hovedstaden, og Agu finner seg selv plutselig midt i en løst organisert leiesoldatstyrke ledet av en navnløs kommandant som ikke går av veien for å bruke barn i sin egen krig.
Sakte men sikkert blir Agu til et monster av samme type som slaktet ned de uskyldige familiemedlemmene hans like før. De samme han flyktet fra kun et par dager etter at han og vennene hans, fulle av barnlig glede og fantasi, spaserte langs landeveiene for å selge ødelagt elektronikk til sure voksne. Agu er fortsatt et barn, og dette er et gjennomgangstema i filmen. Han leter etter sin mor ved ethvert veikryss. Han smiler og ler med de andre barnesoldatene. Han er fornøyd med en ny lue. I tillegg er han en brutal morder. Det gjør vondt å se på.
Det er veldig mye som fungerer i denne filmen. Cary Fukunaga, som regisserte den sesongen av «True Detective» som de fleste var enige i hadde noe for seg, har en utsøkt tilnærming til filmfaget, og det er utallige vakre bilder og passasjer her. De fleste skuespillerne er mer enn habile, og både pur unge Abraham Attah, som gestalter ni år gamle Agu, og Idris Elba, som etterhvert er kjent for mer enn bare Stringer Bell, gjør helt enorme innsatser. Det er rørende, brutalt og flott å se på. Men det er noe som stanger litt her. Hadde filmen nytt bedre av et faktisk utgangspunkt? Hvorfor skal man belemre Afrika med flere fiktive konflikter når det fins en håndfull helt reelle situasjoner å vise til, og ikke minst spre bevissthet om? Har vestlig fiksjon et i overkant negativt bilde av Afrika?
Til syvende og sist kan «Beasts of no Nation» oppsummeres med en rekke kjente og utprøvde teser. Makt korrumperer. Verden er jævlig. Ondskap finnes. Husk Afrika. Men samtidig inneholder den et løfte om både en regissør og en skuespiller vi bør se mye mer til i nær framtid. Dette er lovende, mer enn noe annet, og absolutt vel verdt en kikk.
