• Her kan du leie «The We and the I»

Franskmannen Michel Gondry er en ekte kunstner! En kreativ eksentriker med hodet fullt av skrullete ideer, som har skapt sitt eget univers med bl.a. «Eternal Sunshine of the Spotless Mind», «The Science of Sleep» og «Be Kind Rewind».

Men hva skjer hvis du tar fra ham alle regitriksene, de visuelle krumspringene og den skranglete, lo-fi-stilen? Hva skjer hvis han bestemmer seg for å lage et forholdsvis straight drama om belastede ungdommer i The Bronx, som utspiller seg ombord en rutebuss?

Vel, da skjer «The We and the I».

Et sosialt eksperiment som sikkert er i smaleste laget for de fleste, men ikke så utypisk Gondry som man kunne ha fryktet. «The We and the I» har sitt opphav i et «etter-skoletid»-tilbud Michel Gondry jobbet med i flere år på frivillig basis, som et slags kunststudieprogram for vanskeligstilte ungdommer i New York.

Ja, akkurat den typen programmer som stadig nedlegges på grunn av de økonomiske problemene i USA. Han utviklet «The We and the I» sammen med elevene, som er basert på deres egne opplevelser, problemer og personligheter.

Hele rollelista består av amatører uten tidligere filmerfaring, de fleste av dem Gondrys elever. Jeg vil ikke påstå at de alle er begavede skuespillere, men Gondry har jobbet så lenge og tett med disse keitete tenåringene at de i det minste er naturlige og avslappede foran kamera.

La gå at de alle spiller variasjoner av seg selv, improviserer frem dialogen og deler fornavn med rollefigurene. De prøver ikke å presentere seg selv som noe kulere enn de er, og eksponerer en masse svakheter.

Hvis du måtte være i tvil om dette virkelig er en Michel Gondry–film, starter «The We and the I» med en liten boombox–buss – som kjører gjennom The Bronx mens den spiller Young MCs «Bust a Move» på kassett.

Denne lekebussen blir overkjørt av en virkelig buss, som er smekkfull av oppspilte ungdommer på vei hjem etter siste skoledag før sommerferien starter. De skravler i munnen på hverandre, samles i klikker og oppfører seg skikkelig klysete.

  • Her kan du leie «The We and the I»

Vi blir først kjent med de bråkjekke mobberne som okkuperer hele baksetet i bussen. Et territorium de har okkupert etter å ha jaget bort de andre passasjerene. To småunger blir hengt opp i taket etter ranslene, og den klysete tjukkasen «Big T» trakasserer en gammel dame med slibrig oppførsel.

Etter å ha blitt sprutet ned med bananpudding får dama nok, og denger ham skikkelig med en pinne. Greit nok at hun viser seg å være en rasist, alle disse elevene fortjener uansett å bli slått med en pinne til de skjerper seg litt.

Michael (Michael Brodie) vanker med mobberne bak i bussen, og er bråkjekk sammen med flokken. Men som overspente Laidychen (Laidychen Carrasco) forteller venninnen Niomi: «Du vet ikke hvordan han er når vi er alene».

Poenget, i alle fall hvis jeg skjønner tittelen riktig, er at dette er en utforskning av hvordan tenåringer (og folk generelt) ter seg helt forskjellig i grupper enn på tomannshånd. Mobbens hjerteløshet, den kollektive ondskapen og alt sånt.

Samlet i grupper oppfører disse ungdommene seg nådeløst, og angriper umiddelbart den svakeste i flokken. Enten det måtte være en middelaldrende busspassasjer med hareskår, eller de passive nerdene som aldri tar igjen. Men på tomannshånd våger de å være seg selv, tar av seg rustningen og oppfører seg som normale mennesker.

I dette hormonelle kaoset formes det et dusin små historier. Laidychen er opptatt av å lage en liste med venner som skal få invitasjon til hennes «Sweet 16»-fest, og den er begrenset til de populære elevene som kan øke hennes sosiale status. Homseparet Luis (Luis Figueroa) og Brandon (Brandon Diaz) spiller ut et innfløkt rollespill for å komme over at en av dem var utro.

En jente forteller om hvorfor faren hennes ikke lenger tvinger henne til å bruke BH med silikoninnlegg. Michael krangler med de brautende kompisene, og blir dumpet på SMS av kjæresten – mens han gjør sitt beste for å skjule følelsene sine for den lettere overvektige, deprimerte kunstnerspiren Teresa (Teresa Lynn).

Teresa figurerer også i en historie om en fest som sklidde helt ut, der hun rotet i fylla med en annen jente. Hele opptrinnet ble fanget opp på et mobilkamera, og nå er hun livredd for at opptaket vil spre seg blant elevene.

På bussen er de mer opptatt av å sende et mobilopptak av en fyr som tryner på kjøkkenet, som også viser seg å ha et tragisk utfall. Bortsett fra en pause der trafikken stopper opp på grunn av en sykebil i veien, utspiller alt seg ombord bussen.

Vi får også noen fantasiscener filmet i typisk skranglete Michel Gondry-stil – deriblant om en elev som skryter på seg en glamorøs fest i selskap med Donald Trump.

Etter den første halvtimen med «The We and the I» må jeg ærlig innrømme at jeg bare hadde lyst til å hoppe av denne slitsomme bussturen på første og beste holdeplass. De fleste er så helvetes kjipe her!

Dette virker innledningsvis som filmutgaven av de drittungene som mobbet den gråtende bussinspektøren.

Her er en fri tolkning av hele den episoden, fra alltid pålitelige Next Media Animation:

Så ja, ungdommen nu til dags. Lømler!

Det er i oppstarten vanskelig å opparbeide seg noen sympati for hovedpersonene i «The We and the I», men etter hvert som blir vi bedre kjent med dem kommer nyansene frem. Mens «Barretto Point»–bussen tømmes for folk begynner folk å oppføre seg helt annerledes.

Dynamikken forandres, og elevene begynner å vise hvem de er på tomannshånd. De har ekte samtaler, åpner seg opp og får noen ubehagelige sannheter slengt i trynet.

Jeg vil ikke påstå at «The We and the I» fungerer hele veien til siste stoppested, men den føles autentisk, er laget med hederlige intensjoner og har tross alt et godt hjerte. Til tider udisiplinert, utmattende og en smule frustrerende, men sånn er det jo ofte å være fanget i en buss full av tenåringer.

Og som den evige optimisten han er, avslutter Michel Gondry filmen med en varm klem.

Gondry har en egen YouTube-side, der han personlig legger ut klipp, eksperimenter og tullball. Den inkluderer mesteparten av musikkvideoene hans, samt trailere for filmene han har regissert – så du kan jo se dem der. Her er imidlertid noen rariteter han ikke har inkludert:

«One Day…» (2001)

En av Michel Gondrys første kortfilmer, om en kar (spilt av Gondry selv) som blir jaget av en stor, plagsom, rasistisk, innpåsliten nazi-bæsj (spilt av David Cross!).

«La Lettre» (2001)

En franskspråklig, svart-hvitt-kortfilm om to brødre som filosoferer om kjærligheten, muligens en slags «prequel» til Gondrys «Science of Sleep»:

«Pecan Pie» (2003)

En surrealistisk snutt Gondry gjorde med Jim Carrey, trolig i forbindelse med «Eternal Sunshine of the Spotless Mind»:

«I’ve Been Twelve Forever» (2004)

Et lite, animert utdrag fra en dokumentar om Gondry, som var inkludert i den glimrende musikkvideo-samlingen «The Work of Director Michel Gondry»:

«Tokyo!: Interior Design» (2008)

Gondry regisserte også den ene tredjedelen av antologifilmen «Tokyo!», sammen med Leos Carax og Joon-ho Bong. En skummel snutt om en kvinne som gradvis forvandler seg til en… stol:

«Flight of the Conchords: Unnatural Love» (2009)

Til andre sesong av kultserien «Flight of the Conchords» regisserte Gondry episoden «Unnatural Love», som introduserte klassikeren «Too Many Dicks (On the Dance Floor)».

«Is The Man Who Is Tall Happy? An Animated Conversation with Noam Chomsky» (2013)

Et serie håndtegnede intervjuer med vismannen Noam Chomsky, som Gondry akkurat slapp en trailer for:

«Mood Indigo» (2003)

Og helt til slutt, traileren til Gondrys neste film (basert på boken av Boris Vian), som ser ut til å bli veldig Gondry: