.

  • Her kan du leie «Mammas pojkar»

Ikke så ofte vi anmelder svensk film her, men «Mammas pojkar» er en småmorsom komedie av Ulf Malmros – mannen bak blant andre «Smala Sussie» og «Tjenare kungen». Her tar han nok en gang turen tilbake til sine hjemtrakter i Värmland, sammen med sitt faste repertoarkompani av skuespillere.

Landsbypresten Gunilla (Lotta Telje) sliter ikke bare med det begredelige oppmøtet i kirken, men også med sine to tvillingsønner Mats og Lennart. Vel, selv kaller de seg Thor (Björn Starrin) og Oden (Johan Östling), mens de dyrker det kanadiske heavy metal-bandet Ludor.

Verdens desidert beste band noensinne, som «nesten hadde en hitt i 1984».

Noe som er greit nok, rent bortsett fra at Thor og Oden er tynnhårede, totalt ansvarsløse, fullvoksne karer i midten av trettiårene. Deres ungdomsopprør mot alt den stakkars alenemoren Gunilla står for gikk ut på utløpsdatoen på slutten av 1980-tallet, men karene nekter å vokse opp – og mammas mangel på kustus har gjort dem til forvokste babyer.

Thor og Oden driter i alt de ikke definerer som «rocka», og tilbringer dagene med å spille Ludor på full guffe i lageret til outlet-butikken de jobber i. Resten av tiden vies til å dyrke imagen, snakke om Ludor og headbange skikkelig. Såpass skikkelig, faktisk, at Thor stadig får nakkesleng, og må gå med nakkekrage.

Sånn er det å rocke så inn i helvete jernhardt og «sjukt obögigt» som disse tvillingbrødrene gjør.

Men så får outlet-butikken en ny eier; PG (Kjell Bergqvist, en kar som har vært med i omtrent hver eneste Malmros-produksjon). En strikt forretningsmann fra Stockholm, som tvinger tvillingbrødrene til å sitte i kassa i butikken med sløyfe rundt halsen og håret i strikk. Sånne krenkelser akter slett ikke Thor og Oden å finne seg i, så i et opprør mot «det nye, følelseskalde Sverige» sier de opp jobben.

Ute å ane at de samtidig mister tjenesteboligen de deler, og må flytte tilbake på loftet hos mamma. Rett over veien fra nyinnflyttede PG, som hoverer grådig i hagen sin.

Nå får mamma igjen for alle årene hun har selvutslettende dullet med sønnene. Gunilla prøver stadig å bevise at hun aksepterer sønnenes livsstil, ved å blant annet gi dem gardiner med heavy metal-nagler til fødselsdagen, mens hun prøver å pensle dem inn på kristen hardrock.

Forsøkene på å arrangere en Ludor–messe med statsstøtte fra kommunen går heller dårlig, så karene ender opp med å jobbe som vaktmestere på kirkegården. De bortskjemte mammadaltene driver moren til vanvidd, og blir rivaler etter at de forelsker i samme dame: Jenny («Solsidan»-kjenningen Mia Skäringer).

Barneskolelæreren Jenny er allerede i krig med mamma Gunilla, siden «line dancing»-kurset hennes kolliderer med søndagsgudstjenesten. Oden og Thor prøver hver for seg å kurtisere Jenny med sine mektige rockeferdigheter, uten nevneverdig hell.

Helt til Jenny tar en personlighetstest på nettet, og får vite at hun er verdens mest prektige menneske. Så for å bevise at hun kan være et villdyr. inviterer Jenny Oden inn i rekkehusleiligheten sin – og lar ham overnatte. Spooning og speilknusing er involvert. Deretter begynner hun å naske, og bestemmer seg for at Oden er kjæresten hennes.

Komplikasjoner oppstår, mens brødrene konfronteres med den harde virkeligheten uten mamma.

«Mammas pojkar» er i overkant gjøglete, og hadde trolig fungerte bedre hvis den tok hovedpersonene mer på alvor. Men for all del, filmen er fornøyelig. I alle fall den første timen.

Tuva Novotny dukker etter hvert opp som den norske heavy metal–mentalpasienten Evil Bitch, og hun overspiller såpass ekstremt at hun dytter hele filmen ut av likevekt. Jeg liker virkelig Tuva Novotny, som har vært glimrende i «Dag» og «Fuck Up». Hun snakker dessuten skikkelig bra norsk.

Men sorry, i «Mammas pojkar» ser hun ut til å gjøre en barneteaterutgave av Lisbeth Salander – som trolig var mest morsom foran baderomspeilet hjemme.

  • Her kan du leie «Mammas pojkar»

Et annet problem er at hele filmen fiser ut i en flat, likegyldig slutt – noe som muligens skyldes at en masse scener ble klippet bort fra den siste tredjedelen av filmen. De er inkludert på Blu-ray-utgivelsen, og antyder at Ulf Malmros har slitt med å få slutten til å fungere.

Og det gjør den fortsatt ikke, for å være ærlig. Det er allikevel mye moro her, og det morsomste av alt er at Malmros har basert filmen på et virkelig brødrepar.

«Bröderna Hårdrock», som i 1998 var temaet i en episode av dokumentar-serien «Propaganda» på svensk TV:

Det store fokuset i livene til brødrene er Iron Maiden, men de har siden 1990 også spilt i metalbandet Niefheim.

De tynnhårede hardrock-tvillingbrødrene kaller seg Tyrant og Hellbutcher, mens de egentlig heter Erik og Per Gustavsson – og er fra det døsige tettstedet Dals Långred. Etter å ha dukket opp i en serie forsikringsreklamer for Trygg Hansa ble brødrene ufrivillige B-kjendiser i Sverige, og det er lett å skjønne hvorfor Ulf Malmros syntes de er så artige:

Sköna snubbar! Brødrene satte angivelig selv liten pris på «Mammas pojkar», og følte seg litt dritet ut. Det blir de jo for så vidt også (sammen med alle andre hardbarka heavy metal-fans), selv om filmen skildrer dem med mye varme og sympati.

Men så er ikke denne typen tynnhårede hardrockere først og fremst kjent for sin velutviklede selvironi. De har angivelig gått til søksmål mot produksjonsselskapet bak filmen, som opprinnelig hadde arbeidstittelen «Bröderna Hårdrock».

Jeg tipper at en dokumentarfilm som bare fulgte hverdagen til disse brødrene hadde vært enda morsommere, men for all del – selv om «Mammas pojkar» ikke lever opp til forbildene er den er verdt tiden. Tvillingbrødrene Thor og Odin har en masse artige replikker (la gå at flere av dem er rappet rett fra intervjuer med virkelighetens hardrock-brødre), som tar mye av humoren fra det underfundige, värmlandske folkelynnet.

Den daffe slutten demper helhetsinntrykket, men «Mammas pojkar» er en mysig, maffig rulle!

P.S. Det kanadiske heavy metal-bandet «Ludor» er forresten fiktivt, og musikken i filmen er komponert av Mats Leven. En tungrock-veteran som har spilt med bl.a. Yngwie Malmsteen, «Treat», «Swedish Erotica» og «Candlemass». «Ludor» er åpenbart basert på kanadiske «Anvil», som først og fremst er kjent fra den glimrende Spinal Tap-aktige dokumentaren «Anvil! The Story of Anvil»:

ULF MALMROS’ BESTE

Denne regissøren er muligens ikke særlig kjent her hjemme, men i Sverige er Malmros en folkekjær filmskaper med lang fartstid. Her er et utvalg av hans beste greier:

«Ha ett underbart liv» (1992)

«Silvermannen» (1996 – TV)

«Den bästa sommaren» (2000)

«Smala Sussie» (2003)

«Tjenare kungen» (2005)

Bonusklipp!

Kjell Bergqvist er ikke bare en av Sveriges beste skuespillere. I hjemlandet er han også kjent som litt av en bråkmaker, med beryktet kort lunte. Her setter han tilfeldige svensker, pissluddere og brillefitter skikkelig på plass: