• Her kan du leie «Liberal Arts»

Situasjonskomedien «How I Met Your Mother» er full av talentfulle folk som jeg vanligvis har stor sans for – deriblant Jason Segel, Neil Patrick Harris og Alyson Hannigan.

Jeg har virkelig prøvd å like denne serien, men klarer det bare ikke. Sorry. Godt mulig at det er hele sitcom-formatet som kjeder livet av meg – men mest plagsomt av alt er den insisterende, sjelløse, døde bokslatteren som dreper all tilløp til moro.

The Onion har summert opp «How I Met Your Mother» helt perfekt her.

Ja, produsentene hevder ofte at denne typen komiserier blir filmet foran et entusiastisk TV-publikum, men «How I Met Your Mother» spilles inn i et tomt studio – så all latter, jubel og applaus er lagt på under etterarbeidet. Det finnes faktisk folk som jobber med dette på heltid: som spriter opp umorsomme komiserier med falsk latter, i håp om å skape en pavlovsk latterreaksjon blant apatiske TV-seere.

En god del av denne syntetiske bokselatteren stammer fra opptak spilt inn på 1950- og 60-tallet, så mesteparten av stemmene tilhører folk som er døde nå. Et kor av spøkelser, som ler så de gråter av ting som ikke er det spor morsomt. Ganske creepy, egentlig.

  • Her kan du leie «Liberal Arts»

Hvis du bare kjenner Josh Radnor som Ted Mosby i «How I Met Your Mother» kan du lett tro at han er en lettere sjarmløs, glatt TV-fyr omgitt av død latter på boks, men Radnor er faktisk et betydelig indie-talent.

Han vant publikumsprisen på Sundance-festivalen i 2010 for dramakomedien «Happythankyoumoreplease» – som han selv skrev, regisserte og spilte en av hovedrollene i. En fin liten film:

«How I Met Your Mother»–makkeren Jason Segel har banet seg vei med «Forgetting Sarah Marshall», «The Muppets» og «The Five Year Engagement» – mens Josh Radnor har utviklet sin helt egne stemme som filmskaper med bare to filmer.

Jepp, den andre er «Liberal Arts». Radnor har igjen skrevet, produsert, regissert og spiller hovedrollen i denne romantiske komedien, som mer enn noe annet er en nostalgisk hyllest til skoletiden. Radnor spilte inn mesteparten av filmen på sitt «alma mater» Kenyon College i hjemstaten Ohio, der han selv tok en «bachelor»-grad i «Liberal Arts».

Han er Jesse Fisher, som ikke helt har fikset dette med voksenlivet etter studietiden. Nå er han i midten av trettiårene, og har en utakknemlig jobb som college-rådgiver i New York. Samboeren har akkurat flyttet ut, noen har stukket av med alt skittentøyet hans, og Jesse tilbringer all våkne tid med å lese bruktbøker.

Så da Jesses gamle litteraturlærer Peter Hoberg (alltid severdige Richard Jenkins. Vel, nesten alltid. Han var temmelig dårlig i «Hall Pass») inviterer ham tilbake til Kenyon College for en langhelg, takker Jesse entusiastisk ja.

Hoberg er i ferd med å pensjonere seg, og ledelsen skal arrangere en middag i hans ære. Jesse kan saktens trenge en miljøforandring, og kjører fra New York til Ohio for å delta i avskjedsmiddagen. Den lystige kommunisten Hoberg har et vennepar på besøk i helgen, og datteren deres er elev på Kenyon–colleget.

Hun viser seg å være dramastudenten Zibby (vår favoritt Elizabeth Olsen): en sjarmerende, gammel sjel pakket inn i en spenstig,ung kropp.

Jesse har en umiddelbart kjemi sammen med Zibby, selv om jenta er 16 år yngre. Han var ferdig uteksaminert på nittitallet, og som en av elevene sier: «så morsomt – det var da vi ble født!» Det er lett å se hvorfor Jesse faller for Zibby; men det er nesten like lett å se at aldersforskjellen kan bli et problem.

Særlig etter at han oppdager at hun til tross for et sylskarpt intellekt og god smak har en svakhet for idiotiske vampyrbøker (ja, hun leser «Twilight»). Fremfor å hoppe rett til sengs drar de hver til sitt, men holder kontakten via brevveksling. Med penn, papir og «voice over», sånn som i gode, gamle dager.

  • Her kan du leie «Liberal Arts»

Drevet av en god blanding av forelskelse, nostalgi og forskuddsvis midtlivskrise drar Jesse tilbake til colleget, der han blir kjent med den godmodige frikeren Nat (Zac Efron, som ikke blir tisset på av Nicole Kidman en eneste gang her). Professor Hoberg går gjennom sin egen eksistensielle krise som pensjonist, og er ikke særlig positivt innstilt til Jesses kyske romanse med Zibby – selv han innrømmer at «Nobody feels like an adult. It’s the world’s dirty secret.»

Sanne ord. Det ser ut til å være en greie for tiden, dette med romantiske komedier fulle av litterære referanser (se også «Ruby Sparks» og «Beautiful Creatures») og mentalt oppegående karakterer. Sikkert en motreaksjon til alle de hundre tusenvis av romantiske komedier som har fornærmet intelligensen vår på det groveste.

Det gjør slett ikke «Liberal Arts»: som er skarpt skrevet, sympatisk spilt, velobservert og full av fyndig dialog. Og dessuten helt fri for folk man har lyst til å slå hardt i hodet med en planke – noe som er en skikkelig sjeldenhet i denne sjangeren. Så tommelen opp.

Jeg er også tilbøyelig til å være litt ekstra entusiastisk over en film som både gjør narr av Stephenie Meyer og vier en hel sidehistorie til David Foster Wallaces «Infinite Jest» – uten å gjøre det på en kultursnobbete måte. Ha ha, jeg liker også salige David Foster Wallace og begriper ikke hvorfor oppegående kvinner leser «Twilight» – så la oss være venner, «Liberal Arts».

Vi kan drikke kaffe sammen, gå lange turer mens vi snakker om film og etter noen måneder kan vi kanskje ligge med hverandre? Jeg bryr meg ikke om aldersforskjellen vår, og har en egen boks med latter som jeg kan skru på hvis du begynner å gråte etterpå.

Ring meg.