.

Traileren til «Joy» minner meg når de som var flinke til å tegne latet som de syns det de hadde tegnet var stygt for å få skryt av klassekameratene. Den gjør sitt aller beste for å skjule hva denne filmen egentlig handler om, i frykt for at vi ikke skal gidde å se en film om en faktisk kvinne og hennes faktiske Mirakelmopp. Som om David O. Russell trenger en unnskyldning for å lage en film om hva som helst, som om Jennifer Lawrence ikke har bredt nok spekter fra før, som om ikke Bradley Cooper for lengst har ristet av seg goofball-stempelet han fikk etter Hangover-filmene. David O. Russell/20th Century Fox, vi stoler på dere, denne filmen er bra.

Om ingenting annet er «Joy» den aller beste filmen jeg har sett som omhandler en mopp.

«Joy» følger i fotsporene til den Oscarbelønnede «Silver Linings Playbook» fra 2012. Mye av den samme snodige humoren er der, godt bakt inn sammen med tung og alvorlig tematikk. «Joy» derimot, fokuserer utelukkende på én person, nemlig Joy Mangano (Lawrence). Som liten var Joy fast bestemt på å bli oppfinner, men flere år senere blir hun hindret av foreldrenes skilsmisse, som fører til at hun må hjelpe sin far Rudy (De Niro) å ta vare på verkstedet hans. I nåtiden (ca. 1990) er Joy i midten av tjueårene, med to små barn, fraskilt fra en nattklubbsanger som bor i kjelleren hennes, samt har alt ansvaret i huset der også faren og moren bor (i hver sin del) på sine skuldre. Faren er aggressiv og krangler med sin ekskone, som bruker all sin tid i senga, slavisk opptatt av en såpeopera.

Joy er utslitt og på randen av bristepunktet i hele første akt. Det er ikke før hun får ideen til Mirakelmoppen, en mopp med en klut man ikke trenger å ta for å vri opp, at ting begynner å skje. Hun blir fast bestemt på at denne moppen kan forandre verden, og ved hjelp av Neil Campbell (Cooper), lederen for en TV-Shop-aktig kanal, skal hun vise det til verden. Men det blir ikke lett.

«Joy» gjør en god jobb å balansere humor og dyster realisme. Mye av tonen settes med en briljant parodi på såpeoperaer som «I Gode Og Onde Dager» som kommer og går gjennom hele filmen. Såpeoperaens minner oss på hva slags absurd univers Joy og hennes familie befinner seg i.

Joy Mangano er en karakter det er lett å heie på. Jennifer Lawrence er jordnær nok til å få oss til å tro på at dette er en «every-woman», og tilfører sjarmen og karismaen som trengs for at dette ikke skal bli en håpløs dyster affære. Hver gang Joy lykkes føles det bra. Med så mye motgang og gjeld og frustrerende familie er hver lille seier et ønsket pust i bakken fra den hverdags-intensiteten David O. Russell portretterer.

Filmen skifter gir når Joy møter Campbell, og blir mer og mer til en historie om grusom kapitalist-kynisme, businessverden mot individet. Joy blir selve symbolet på hverdagshelten, som nekter å gi opp selv med et skred av dritt på vei ned bakken mot henne (disclaimer: dette er ikke en scene fra filmen. Det er ikke noe bokstavelig drittskred i «Joy».)

Persongalleriet er fargerikt, og karakterene for det meste er tre-dimensjonale, selv om noen blir litt vel over-the-topp i sin fiendtlighet til Joy.

Jeg er usikker på hvor tilhenger jeg er av fortellerstemmen, som er Joys mormor (Ladd). Filmen går glipp av en gyllen mulighet til å la f.eks. Joys datter være den konstante stemmen som snakker til oss fra en tryggere fremtid, spesielt når det er datteren og Joy som lager det første designet på Wonder-moppen sammen. Resultatet blir at selv om mormoren skal stå igjen som en slags bauta som alltid støtter Joy, uansett hva, så ender hun opp med å bli borte for seeren før filmen er halvferdig. Det er heller ikke sikkert at Joy trenger noen fortellerstemme i det hele tatt, historien er sterk nok alene.

«Joy» har et manus som tidvis tråkker i den såkalte «trailerfella», der vi blir servert replikker som det kan virke som at bare ble skrevet for å høres kule ut i en trailer. Men jeg har allerede snakket om hvor uforståelig traileren er, så la oss ikke dvele ved den. Noen ganger er det flåsete replikker som «what happened to us?» som blir smør på flesk og får enkelte øyeblikk til å ligne på såpeopera-parodien innad i filmen. For det meste er manuset godt, og gir en unik stemme til hver karakter i filmen. Det er også mange genuint morsomme øyeblikk i filmen, for eksempel når vi møter en av Neil Campbells selgere som er et høysensitivt «kunstnergeni», eller den fantastiske Joan Rivers-karakteren, utført av Joans datter Melissa!

Dette er en film som passer denne høytiden perfekt, slik «The Imitation Game» passet den samme høytiden i fjor. Historien om det sterke individets kamp mot den evige oppoverbakken er original nok i utførelse til å kunne inspirere publikummere over hele verden.