«Zombier. Er vi på vei ut? Har markedet blitt mettet? Har all overeksponeringen begravet oss en gang for alle?».
Spørsmål enhver selvbevisst zombie burde stille seg.
«iZombie» stiller seg selv disse spørsmålene allerede i den andre episoden, før svaret kommer: «Nei, jeg tror faktisk vi fortsatt kan overraske folk. «Don’t call it a comeback», som LL Cool J engang sa!.
Så dette er en serie som er i besittelse av store porsjoner med selvironi, selvbevissthet og selvsikkerhet.
Denne The CW-produksjonen er løst basert på tegneserien med samme navn. Veldig løst, med tanke på at hovedpersonen ikke engang er den samme, miljøet er forandret og at fint lite av mytologien er i behold.
Så ingen spøkelser, undersjeler eller var-terriers i Oregon her. Bare en helt vanlig historie om en søt zombie-jente som løser mordmysterier ved spise menneskehjerner.
Heldigvis er seriens produsent/manusforfatter/regissør/showrunner Rob Thomas, mannen bak «Veronica Mars» og «Party Down». Thomas (og hans samarbeidspartner Diane Ruggerio) har gnukket bort mye av tegneseriens egenart, og tilpasset den et mer tradisjonelt TV-format.
Men han har heldigvis også tilpasset den sin humoristiske sans og sarkastiske stil, som er kilden til mye av sjarmen med «iZombie».
Som tegneseriefan er det allikevel litt skuffende å se et såpass oppfinnsomt konsept skuslet bort på den typen avsluttende drapssaker vi har sett i drøssevis av helt vanlige krimserier. Rob Thomas hevder at det var nødvendig å forandre såpass mye fra tegneserien for å unngå sammenlikninger med «True Blood» og «Being Human».
Så isteden ender «iZombie» opp med å likne litt på flere andre TV-serier, deriblant «Tru Calling», «Pushing Daisies» og «Wonderfalls» – samt romzomcom-filmen «Warm Bodies».
Før sin død var Liv Moore (Rose McIver) en dyktig sykepleierpraktikant på Seattle sentralsykehus, som hadde fremtiden planlagt ned til minste detalj. Hun skulle jobbe seg oppover rangstigen på sykehuset, gifte seg med den kjekke forloveden Major Lilywhite (Robert Buckley) og leve lykkelig alle sine dager akkurat som «slutten i Sixteen Candles».
Men så drar Liv på en båtfest sammen med kollegaen Marcy (Aliza Villani), der moroa blir spolert av en horde med zombier. Typisk. Dagen derpå våkner Liv opp med en skikkelig hangover. I en gul bodybag, og med et dypt behov for å spise ferske menneskehjerner.
Så ja, hun har blitt forvandlet til en zombie, av den hjernespisende avarten vi kjenner fra bl.a. «Return of the Living Dead».
Liv er imidlertid ikke noen vanlig zombie, og minner mer om en vampyr. Hun har blitt likblek, håret hennes er forvandlet fra rødt til hvitt, øyenskyggen har blitt mye mørkere og det samme har personligheten.
Så hun har gått fra være et ambisiøst, prektig A-menneske, til en sarkastisk goth-pike. Alt i alt: en forbedring.
Fem måneder senere har Liv brutt forlovelsen med gladgutten Major, og sagt opp stillingen på sentralsykehuset til fordel for en kveldsjobb på et likhus. Familien tror hun lider av posttraumatisk stress-syndrom, etter den massivt mediaomtalte «massakren» under båtfesten – og Liv har ingen intensjoner om å avsløre for dem at hun har blitt forvandlet til en uortodoks zombie.
Liv takler sitt nye (øh..) liv som levende død med en blanding av resignasjon, apati og molefonkent emo-humør.
Hun beholder alle de motoriske evnene, personligheten og IQ-en sin så lenge hun smugspiser menneskehjerner, noe hun har full tilgang til på likhuset. Hun foretrekker å varme opp hjernemassen i mikroen, og deretter nyte den med nudler og mye tabascosaus. Nam.
Uten et jevnt inntak av hjernemåltider blir hun sakte dummere og mer irritabel. Under ekstreme situasjoner har Liv dessuten en tendens til å Hulke ut med røde øyne, frådene raseri og zombie-superkrefter.
Dette med å spise hjerner har også sine bieffekter; etterpå får Liv fragmenter av den avdøde personens minner, opplevelser, personlighet og ferdigheter, noe som egner seg veldig bra til å løse mordsaker.
Så da er det jo flaks at hun er ansatt på likhuset til politietaten i Seattle, og må jobbe sammen med politidetektiven Clive Babineaux (Malcolm Goodwin). Hun gir seg ut for å være «klarsynt», og ingen ser ut til å reagere nevneverdig på det.
Rettsmedisineren Dr. Ravi Chakrabrati (Rahul Kohli) fersker fort at Liv er en slags zombie. Hans teori er at lidelsen kan være et resultat av et syntetisk virus, skapt for biologisk krigføring og spredd via et partydop kalt Utopium.
Noe som i alle fall forklarer hvorfor Liv er så totalt annerledes fra de vanlige, subbende George A. Romero-zombiene – og gjør det samtidig litt lettere å svelge denne skrullete mytologien. Liv oppdager snart at hun ikke er den eneste zombien i Seattle.
Den småkriminelle luringen Blaine DeBeers (David Anders, kjent fra «Alias» og «The Revnant») ble også zombifisert under båtmassakren, like etter at han prøvde selge Utopium til Liv. En lakonisk, tørrvittig fyr, og et uromoment som neppe til å stole på.
Der Liv ser en mulighet til å hjelpe folk, ser Blaine en gylden sjanse til å bygge opp et kriminelt imperium. ved å skape en hær av zombier som han deretter selger hjerner til (host!) blodpris – omtrent som en dopdealer skaper narkomane for å øke kundekretsen sin.
«iZombie» blir betydelig mer interessant så fort denne fyren dukker opp, og han ligger godt an til å bli seriens motsvarighet til Spike. Synd at så mye av spilletiden i de første episodene skusles bort på det desidert svakeste elementet i serien: mordmysteriene.
Rob Thomas klarer allikevel å gi disse drapssakene litt særpreg: den første dreier seg om en luksusprostituert pike ved navn Stefani Germanotta (ja, hun deler navn med Lady Gaga), som ser ut til å ha blitt myrdet av Seattles mest populære meteorolog.
Etter å ha spist hjernen hennes utvikler Liv kleptomani og kan snakke flytende rumensk. I den andre episoden blir en kunstner funnet myrdet med en pensel stukket i øyet. Hjernen hans gir Liv kunstneriske evner, latinsk lidenskap og dårlig impulskontroll.
Newzealandske Rose McIver er en sjarmerende hovedperson, og disse ukentlige mordsakene gir henne sjansen til å spille nye ting i hver episode (litt som Eliza Dushku gjorde i «Dollhouse»). Men de gjør samtidig «iZombie» forutsigbar, og kaster bort verdifull tid på ting vi allerede har sett før i utallige krimserier.
Så vi får virkelig håpe at disse mordmysteriene faller i bakgrunnen fremover, mens serien skifter fokus over på zombie-mytologien sin. Med tanke på at den første sesongen bare består av tretten episoder har ikke «iZombie» særlig mye tid på seg, men Rob Thomas kan jo dette med økonomisk historiefortelling.
Han har rekruttert flere medhjelpere fra «Veronica Mars»-tiden, og tonen er nærmest identisk. Smart skrevet; preget av vittig dialog og oppfinnsomme detaljer.
Forhåpentligvis vil Thomas få sjansen til å utvikle denne serien i riktig retning uten å konstant bli overkjørt av CW-sjefene, men hvis alt annet feiler kan han jo alltids kickstarte en «iZombie»-film.
«iZombie» starter opp på FEM tirsdag 7. april kl. 20.30. Episode nummer to vises på samme kanal i morgen, til samme tid.
