• Lei «Shadow Dancer» her

Vi har sett flere førsteklasses filmer fra Irland det siste året: fra vittige «The Guard» til fylliker-mot-tentakelmonstre-skrekkomedien «Grabbers». Det er allikevel ikke til å komme bort fra at en stor del av filmene om/fra Irland dreier seg om den evigvarende konflikten mellom protestanter og katolikker.

«Shadow Dancer» er nok en IRA-thriller, basert på romanen av den britiske journalisten Tom Bradby – som også har skrevet manuset.

Vi starter med en prolog som utspiller seg under førjulstiden i Belfast, 1973. Lille Colette McVeigh blir sendt til butikken for å kjøpe røyk for pappa, men isteden bestikker hun lillebroren sin til å gjøre jobben. På veien til butikken blir lillebroren plaffet ned av et streifskudd fra en skuddveksling mellom IRA og britiske styrker.

Guttungen dør på spisebordet hjemme, og for Colette blir dette katalysatoren som dytter henne inn i et mørkt og destruktivt spor.

Så spoler vi frem til London anno 1993. Colette (Andrea Riseborough) er nå en voksen IRA-terrorist, som spaserer inn i en full T–banevogn med intensjoner om å snike en bombe under setet. Isteden får hun kalde føtter, og ender opp med å etterlate håndvesken med bomben i en trapp før hun stikker av. Colette kommer ikke mange meterne før hun blir pågrepet av dresskledde menn fra den britiske etterretningstjenesten, som kjører henne rett til et anonymt hotellrom.

Her blir Colette avhørt av MI5-agenten Mac (Clive Owen), som gir henne et umulig valg. Alenemoren Colette kan enten ringe advokaten sin, og belage seg på minst 25 år bak murene for terrorisme, mens sønnen sendes til et barnehjem. Eller hun kan dra tilbake til Belfast, og spionere for den britiske etterretningstjenesten. Mac vil være Colettes kontaktperson, som etter fullført oppdrag vil gi henne en ny identitet, og bostedsadresse i England sammen med sønnen.

Han garanterer hennes sikkerhet, men Colette vet bedre.

Med tanke på at Colettes familie er aktivt involvert i IRAs aktiviteter har hun en unik tilgang til informasjon om aksjonene deres, men hun må samtidig svike alle sine nærmeste. Colette velger å takke ja til tilbudet for sønnens skyld, og gjør det ekstremt motvillig. Hun deltar i terroraksjoner sammen med broren Connor (Domhnall Gleeson) og Gerry (Aidan Gillen), men den lokale IRA-lederen Kevin Mulville (David Wilmot) blir overbevist om at de har en muldvarp i organisasjonen.

Mens han torturerer og terroriserer de mistenkte sliter Mac med byråkratiske intriger på MI6-kontoret. Hans byråsjef Kate Fletcher (Gillian «Moulder» Anderson) spiller sitt eget dobbeltspill, som bevisst plasserer Colette i endra større livsfare – og den eneste som er interessert i å beskytte henne er Mac.

I likhet med «Arbitrage»-regissør Nicholas Jarecki har James Marsh en bred bakgrunn innen dokumentarfilm. Han sto bak raringen «Wisconsin Death Trip» (1999), «Project Nim» (2011) og ikke minst den glimrende Oscar-vinneren «Man on Wire» (2008):

«Shadow Dancer» legger seg på en linje som er mye nærmere arbeidet Marsh gjorde i den glimrende krim-trilogien «Red Riding», om seriemorderen The Yorkshire Ripper:

Den brunskitne, nedslitte stilen er den samme, men «Shadow Dancer» er langt fra like engasjerende, og holder oss på en armlengdes avstand. Filmen er litt for lavmælt for sitt eget beste, en smule vag i forholdet til karakterene – og er preget av en gråtrist tone som for å være brutalt ærlig kjedet meg litt. Det som burde være en intens, isende triller sliter med å engasjere oss i disse karakterenes problemer, og det er fatalt for en film som dette.

Synd, for James Marsh er en virkelig begavet filmskaper, og skuespillerne er førsteklasses.

Undertegnede har særlig sansen for Aiden Gillen, Irlands svar på Gary Oldman – en kameleon som har imponert i totalt forskjellige roller i bl.a. «Game of Thrones», «The Wire» og Jason Statham-thrilleren «Blitz». Andrea Riseborough er tilsvarende imponerende, men det er allikevel noe som mangler i «Shadow Dancer».

Forholdet mellom Colette McVeigh og Mac føles underutviklet, noe som blir desto mer påfallende etter at de tilsynelatende plutselig utvikler følelser for hverandre. Sorry, Mac. Vel, slutten er i alle fall totalt uventet, og hever helhetsinntrykket et hakk.

Det er også et problem at dette temaet allerede har vært utforsket i så mange andre filmer – og her er noen av dem:

«A Prayer for the Dying» (1986):

«The Crying Game» (1992):

«Michael Collins» (1996):

«The Boxer» (1997):

«Angela’s Ashes» (1999):

«Bloody Sunday» (2002):

«The Wind That Shakes the Barley» (2006):

«Hunger» (2008):

«Five Minutes of Heaven» (2009):

  • Lei «Shadow Dancer» her