Her har vi en spansk politithriller som bygger på virkelige hendelser, og som også ble en betydelig suksess i hjemlandet. «Unit 7» fikk 16 Goya-nominasjoner under Spanias motsvarighet til Oscar-gallaen, noe som er temmelig imponerende. Særlig med tanke på at det høyeste antallet Oscar-nominasjoner en film noensinne har fått er 14 (for både «All About Eve» og «Titanic»). Så en fenomenal suksess i Spania, selv om «Unit 7» snikes ut rett på hjemmekino i Norge.
Tittelens «Unit 7» er en av sivilpolitienhetene som skulle rydde den andalusiske hovedstaden Sevilla ren for narkotika, før den store Verdensutstillingen gikk av stabelen der i 1992. Alle de sosiale problemene i storbyen skulle feies under teppet før dette gigantiske turistjippoet startet, og da var det ikke så nøye at metodene som ble tatt i bruk var alt annet enn renhårige.
Filmen starter i 1987, og følger de fire politimennene i «Unit 7» de neste fem årene mens de jakter på narkoforbrytere i Sevilla. Med frie tøyler, og velsignelse til å ta i bruk «alle midler» for å rense gatene for narkomane. Rafael (Antonio de la Torre) er den enslige enkemannen som drikker seg bevisstløs hver kveld, en bitter veteran med sans for voldsomme metoder. Mateo (Joaquin Nunes) er gjengens Sancho Panza; en overvektig klovn med mye entusiasme – mens Miguel (Jose Manuel Poga) er den forfengelige jålebukken som fortsatt bor hjemme hos sin kjære mamma.
Historien fortelles i hovedsak fra synsvinkelen til den ambisiøse jyplingen Angel (Mario Casas), som er nyutdannet, lider av diabetes og har en har en vakker kone med liten sønn ventende hjemme. Angel prøver først å være et anstendig menneske, selv om han er en politimann i et av Spanias mest belastede regioner. Han har god kontakt med misbrukerne i byen, og anser den narkomane angiveren Joaquin (Julian Vilagran) som en venn. Men jobben forandrer Angel, og han bli gradvis det mest brutale medlemmet i en nådeløs gjeng – som allerede tar i bruk veldig uortodokse metoder for å skremme vettet av dopdealere.
Vi snakker om karer som ikke av veien for å knuse kjeven på en frekk narkolanger med hammer for å understreke at de mener alvor. Det er et åpent spørsmål om de korrupte bastardene i «Unit 7» er noe bedre enn forbryterne de jager, men de får resultater. Politisjefen hyller dem som etatens dyktigste aksjonsgruppe, selv om han passer på å ta all æren for beslagene deres. Angel stjeler også en noen kilo heroin under et beslag, sånn at politienheten kan bestikke narkomane informanter for å få tips om større forbrytere. Eller eventuelt plante dopet på folk de ikke finner nok beviser mot. Så nei, disse karene er ikke spesielt etiske.
«Unit 7» utmerker seg som den mest effektive politienheten i Spania, noe som samtidig plasser dem i seriøs fare. Særlig Angel sirkles inn, som den mest brutale blant politifolka – og raseriet hans får muligens næring av at han begynt å smake på hvitevarene selv. Angel blir overvåket av mystiske menn, finner døde dyr festet på bilen, og oppdager at hele byen er full av trussel-graffiti: «Drittungen Angel, vi skal ta deg, jævla homo». Og så tenner noen på bikkja til Angel, mens han bygger Lego sammen med sønnen. Sånt er ikke med på å gjøre fyren med balansert og rolig.
I mellomtiden tar den miserable tilværelsen til veteranen Rafael en helt annen retning. Han tar seg av den hjemløse ungjenta Lucia (Lucia Guerrero), som flytter inn i ungkarsleiligheten. De innleder et forhold, som får seriøse komplikasjoner da Rafael oppdager at Lucia i all hemmelighet har heroinproblemer. Med så høy arrestasjonsprosent er det bare et tidsspørsmål for disse politifolka terroriserer noen som viser seg å være uskyldige. Politietaten saksøkes etter at «Unit 7» torturerer to helt uskyldige arkitekter, og Angel truer med å slå ut tennene på en av dem med en hammer. Han liker hammeren sin, Angel.
Gjengen overvåkes internt av SEFO, og blir stadig mer upopulære i de belastede miljøene i Sevilla. Men så lenge «Unit 7» renser gatene for rusmisbrukere før Verdensutstillingen, velger politiledelsen å overse alle lovbruddene deres. Hittil har de mest pågrepet småfisk, men narkomane Joaquin gir Angel et tips som leder til en storfangst. En kriminell bande innfører dop i byen med hjelp av en sykebil, under ledelse av en gammel kjenning politienheten har grovt mishandlet flere ganger tidligere. Han er ute etter hevn, og akter å ydmyke politifolka skikkelig. Det vekker hevnlysten i både Angel og Rafael, som utvikler en motsetningsfull «bromance» i løpet av filmen – men det er muligens bare en spansk macho-greie.
«Unit 7» er en temmelig skarp protest mot det korrupte statsbyråkratet i Spana, men de har ikke akkurat vært alene om å rydde unna samfunnets utskudd og underklasse så fort internasjonale arrangementer er på gang. Akkurat det samme skjer i omtrent hver bidige by som skal stelle i stand OL, noe vi får så vidt var innom for noen uker siden med «Ai Weiwei: Never Sorry». I 1992 var ikke bare Spania vertskap for Verdensutstillingen i Sevilla, men også sommerolympiaden i Barcelona – så regjeringen gjorde det til en merkesak å «rense opp byene».
Sevilla var en av de fattigste regionene i Spania, med en sosial elendighet som stammet fra fascisttiden under Franco – en grobunn for kriminalitet, vold og dop. Noe måtte gjøres, men å knuse fjeset til uønskede elementer med hammer er å gå i lengste laget, etter min mening. Filmen starter med en forrykende jakt gjennom de gamle hustakene i Sevilla, og har noen overraskende brutale øyeblikk, men dette er mer et intenst drama enn en actionrull.
Ikke riktig den spanske «The French Connection» traileren lover, men fortsatt en severdig film med bra spenningsnivå, solide skuespillere og overbevisende miljøskildringer. «Unit 7» ser også ut som om den kunne ha vært spilt inn på slutten av åttitallet, uten å gå berserk med åttitallsklisjeer. Ingen hockeysveiser, glorete klær eller fæl musikk her. Bare en gjeng politifolk som opererer i gråsonen uten å helt ane om det de gjør egentlig er riktig eller galt. Og det taler til filmens fordel at den lar det være opp til oss hva vi mener om dem.
Selv om en del av situasjonene bygger på fakta, er hovedpersonene i «Unit 7» fiktive. De er litt for preget av politiklisjeer til å være troverdige, og vi har vært med på alt dette i overkant mange ganger før. Det er ikke så mye mer enn det spanske miljøet som skiller «Unit 7» fra ørten andre politithrillere – men dette er like fullt severdige saker. De brasilianske «Tropa de Elite»-filmene tok for seg akkurat de samme greiene i større skala, og likte du dem tipper jeg at du også vil like «Unit 7»:
«Tropa de Elite 1»:
«Tropa de Elite 2»:
Hvorvidt du liker «Unit Five» har imidlertid ingen betydning i denne sammenhengen, heldigvis:
