Anmeldelse: I «Robot and Frank» får vi se hvordan det går når en juveltyv med lett alzheimers passes på av en fullstendig amoralsk robot
En av mine mange, store skuffelser i livet er at jeg fortsatt ikke har min egen robot. Jeg tror veldig mange er det, innerst inne. I barndommen kunne jeg klart se for meg at jeg ville ha min egen mekaniske bestekompis så fort jeg ble voksen, fortrinnsvis en kjempestor kamprobot. Men neida, her er vi i 2013 – og det nærmeste vi har kommet er de små, runde gulvvaskerne som suser rundt og skremmer livet av huskatter. Skuffende saker, men «Robot & Frank» gir oss i alle fall håp.
Denne sympatiske indie-filmen utspiller seg i en nær fremtid, der teknologien har kommet noen skritt videre. Verden ser ut omtrent som nå, men mobiltelefonene er enda tynnere, bilene smalere og roboter er dagligdags. Et fin fremtid, spør du meg. Den aldrende innbruddstyven Frank (Frank Langella) sliter med hukommelsen, blir lett desorientert og er ikke lenger så opptatt av å rydde opp etter seg. Han bor alene i et romslig hus i Cold Spring, New York – og er i de tidlige stadiene av Alzheimers.
Sønnen Hunter (James Marsden) er urolig for farens allmenntilstand, og mistenker at han ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv – men er også fullt klar over at Frank aldri i verden vil la seg overtale til å flytte inn på et pleiehjem. Som en kompromiss kjøper Hunter roboten VGC–60L for å passe på pappa. En avansert, mekanisk assistent med behagelig stemme (supplert av Peter Sarsgaard), og betydelige talenter innen matlaging.
Frank hater først roboten skikkelig, men den viser seg å være nyttig. Den tar oppvasken, handler, vekker ham på morgenen og serverer frokost. Er et velkomment avbrekk i Franks gørrkjedelige, understimulerte hverdag – og enda mer interessant: roboten er totalt amoralsk, og har ingen programvare som forsikrer at den følger loven. Frank bestemmer seg for å trene opp roboten i låsdirking, innbrudd og tyveri. Roboten er opptatt av at den gamle gubben finner seg et prosjekt for å trene hjernen, og holde seg stimulert. Frank er ikke særlig opptatt av hagearbeid, så han kommer opp med et helt annet prosjekt: et siste kupp.
I yngre dager var Frank en eventyrlysten kattetyv som spesialiserte seg på juvelkupp, men etter et par lange fengselsstraffer har han nøyd seg med småtyverier og nasking. Frank stjeler såpe i et lokalt parfymeri, mest fordi han er irritert over at butikken tok over lokalene til hans gamle stampub – og i flyktige øyeblikk der demensen tar overhånd bryter han seg også inn i sitt eget hus. Planleggingen av kuppet skjerper imidlertid hjernen til Frank, og han utvikler et slags vennskap med roboten sin. Deres første brekk er på det lokale biblioteket, som er i ferd med å bli modernisert av den klysete jappen Jake (Jeremy Strong).
Frank har allerede et godt øye til den søte bibliotekaren Jennifer (Susan Sarandon), og har planer om å imponere henne ved å gi henne en sjelden førsteutgave av Don Quixote. Men bok-tyveriet gir Frank appetitten på enda et kupp: å stjele juvelene til jappe-Jakes like ufordragelige kone. Planleggingen går strykende, helt til Franks frikete datter Madison (Liv Tyler) uventet banker på døren. Hun har avbrutt sin rundreise i tredje verden for å flytte inn hos pappa, og det første Madison gjør er å skru av roboten. Ingen grunn til å ha en plagsom husholdningsartikkel virre rundt i huset så lenge Madison er der for å ordne opp.
Selv om Frank føler at roboten er blitt en venn, får vi aldri følelsen av at den utvikler menneskelige følelser hinsides programvaren sin – så den forvandler seg heldigvis ikke til en eventyr-robot i stil med Robin Williams i den sørpete, Disneyfiserte tolkningen av «Bicentennial Man» (1999). «Robot & Frank» gir oss en forholdsvis plausibel fremtidsvisjon, men er mange ting på en gang. En sci-fi-film, et drama om alderdom, en slags kompis-komedie og en kupp-thriller. Og den fungerer helt glimrende som alt sammen.
Filmen er desto mer imponerende fordi den er laget av den unge langfilmdebutanten Jake Schreier, basert på et filmskoleprosjekt han lagde sammen med manusforfatter Christopher D. Ford. Spilt inn i løpet av tjue kjappe dager på lavt budsjett, men allikevel en førsteklasses film drevet av sterke skuespillerprestasjoner. Kriminelt undervurderte Frank Langella er virkelig bra her, og gjør en troverdig skildring av hvordan det er å leve med de tidlige stadiene av Alzheimers. Undertegnede hadde selv en mormor med denne lidelsen, og kjenner igjen mye i Franks oppførsel.
Jeg vet ikke om roboter er løsningen på problemene som kommer med aldersdements, men det er en fin tanke at teknologien kan hjelpe oss i å få en mer verdig alderdom. Selv om vi fortsatt ikke helt har kommet dit hen at roboter kan stille opp der helsevesenet svikter, nærmer vi oss raskt. Roboten i filmen likner veldig på Hondas ASIMO, og historien er inspirert av eksperimenter med roboter som skal ta vare på pensjonister i Japan. Der har de kommet overraskende langt med robotteknologi: den mekaniske selen «Paro» er konstruert for å hjelpe pasienter med Alzheimers, mens «Twendy-One» kan utføre enkle oppgaver for pleietrengende:
Det skjer fremskritt på denne fronten fra måned til måned, men desto nærmere vi kommer robotene vi drømte om i barndommen, desto skumlere blir de. «Diego-San» ble avduket for et par måneder siden hos UCSD Institute for Neural Computation – og den demoniske, lille «A.I.»-rakkeren vil hjemsøke marerittene mine i lang tid fremover:
Uhu! Roboten i «Robot & Frank» er dessverre ikke ekte, selv om den ser ut til å være det.
Den består for det meste bare av en drakt, som er styrt av danseren Rachel Ma. En skikkelig drittjobb, siden «Robot & Frank» ble spilt inn midt på sommeren under en hetebølge i New York. Utseendet til denne roboten er forresten designet av Alterian Inc., som blant annet har jobbet mye med Daft Punk – og designet draktene til deres robotfilm «Electroma» (2006):
Under slutteksten i «Robot & Frank» får vi se autentiske dokumentaropptak av robotiske eksperimenter, som understreker at vi er stadig nærmere en fremtid der hjemme-roboter blir dagligdags. Dette er en skikkelig fin film: en lavmælt prisvinner som finner en perfekt blanding mellom humor og alvor, fantasifull tankelek og teknologisk fremtidsvisjon. Den byr også på et par snedige overraskelser mot slutten. Filmen gjør meg håpefull for fremtiden -men når jeg tenker litt etter er dette med å få en egen robot kanskje ingen god ide, allikevel.
Her er ti eksempler på at langt fra alle roboter er interesserte i å følge Isaac Asimovs tre lover:
