Her har vi årets andre storsatsning fra Netflix: et overnaturlig mysterium i tretten episoder, basert på romanen av Brian McGreevy. Endel vil muligens bli avskrekket fra å se «Hemlock Grove» fordi den er sjefsprodusert av Eli Roth, som også har regissert et par av episodene.
Roth er ellers best kjent for de brutale «Hostel»-filmene, «Cabin Fever» og for å dukke opp i gjesteroller i kompisen Quentin Tarantinos filmer. Med litt variert hell, får en nok si.
«Hemlock Grove» er imidlertid ikke en overvettes gørrete serie, selv om den er laget uten tv-sensur. Så ja, det dukker opp noen pupper, stygge ord og tarmer her. Men først og fremst er dette et slags ungdomsbokmysterium, med et opplegg som deler bittelitt DNA med «Twilight» – for her er det fortsatt snakk om skjøre allianser mellom varulver og vampyrer.
Alle sammenlikninger med Stephenie Meyers mormonske moralleksjoner blir kjapt dyttet unna med litt kinky blodsex i prologen, og i løpet av det første kvarteret peker «Hemlock Grove» nese til denne forhatte fortisserien med en spydighet om «sexless threeways».
Peter Rumancek (Landon Liboiron) har så vidt rukket å flytte inn i en husvogn i sammen med mamma Lynda (Lili Taylor) da skumle ting begynner å skje i den døsige Pennsylvania-småbyen Hemlock Grove. Syttenåringen Brooke Bluebell blir funnet brutalt myrdet på en lekeplass, med vaginaen tygget opp og tarmene ute. Flerret i stykker av noe som neppe var et menneske.
På skolen hvisker elevene at nykomlingen Peter sto bak drapet, siden han sikkert er en varulv. Rasistisk småbysladder fordi Peter tilhører Romani-folket – men ryktene viser seg å stemme, i alle fall sånn halvveis. Han sto neppe bak mordet, men er faktisk en varulv. Noe vi får se i en smertefull forvandling inspirert av varulvklassikeren «Company of Wolves». Nei, jeg spolerer ingenting som Netflix selv ikke har avslørt i markedsføringen:
Ryktene om Peter vekker interessen til medeleven Roman Godfrey (svenske Bill Skarsgård, lillebroren til vampyren Alexander og vikingen Gustav, samt sønnen til Stellan). Han er den typen bortskjemt overklassegutt som kan få mamma til å leie en hel fornøyelsespark for kvelden, bare sånn at han kan more seg med niesen Letha (Penelope Mitchell) uten å måtte stå i kø sammen med alminnelige mennesker. Roman sliter dog med sine egne problemer; og har et komplisert forhold til moren Olivia Godfrey (Famke Janssen) – en brunstig matriark med et stor klesskap fullt av mørke hemmeligheter.
Roman har dessuten en deformert, stum, selvlysende søster med bandasjerte hender. Jo, seriøst. Shelley (Nicole Boivin) ser ut som en storvokst kombinasjon av Samara fra «The Ring» og ringeren i Notre Dame. En følsom, intelligent sjel med mektige evner og et forunderlig digert øye.
For tretten år siden drev synet av lille Shelley faren J.R. fra vettet, før han begikk selvmord – overbevist om at familien hans ikke var menneskelig. Så mye drama. Roman er selv i besittelse av evnen til å kontrollere folks tanker, og har en svakhet for oralsex med jenter som har mensen. Så du skal ikke se bort i fra at han er en slags vampyr, eller eventuelt en «upir», som de kalles her. Det er en sånn serie, liksom.
Familiene til Peter og Roman er tettere tilknyttet enn noen av dem aner, og begge har en kryptisk følelse av at store ting er på vei. Begge har også de samme drømmene: om flygende maneter og en slange som spiser halen sin. Peter og Roman blir gradvis kompiser, og slår seg sammen for å finne morderen – som ikke har gjort seg ferdig med å slakte ungpiker.
I mellomtiden skjer det flere merkelige merksnodigheter i byen. Den iskalde sexbomben Olivia har sex med svigerbroren Norman (Dougray Scott), mens hun drypper merkelige dråper i øynene.
Roman er kåt på niesen Letha, som plutselig viser seg å være gravid. I følge henne selv med en engel, som har besøk henne i drømmene. Ok-doke. Og hvem vet hva slags onde eksperimenter de pusler med på Godfrey-instituttet? Dette farmasøytiske storkonsernet er selve symbolet Godfrey-klanens enorme familieformue; en høyreist skyskraper som kan ses fra omtrent hvert bidige punkt i byen?
Det antydes at de driver med genetiske eksperimenter på gravide, noe som muligens kan forklare hvorfor Shelley er så deformert. Men hva alt dette betyr er sannelig ikke så godt å si.
I alle fall ikke før vi har sett alle episodene av «Hemlock Grove». Dette er en avsluttende historie fortalt tretten timelange kapitler, og som årets andre Netflix-serie er det nærliggende å sammenlikne dette med «House of Cards». Vel, «Hemlock Grove» er unektelig smalere og langt mer skranglete – selv om Netflix sannelig har slengt ut nok penger på denne storsatsningen. Budsjettet er på romslige 45 millioner dollar, så det er lite å utsette på produksjonsverdier, filmfoto og design. Regien er derimot langt fra like imponerende.
Det fremste problemet er at regissørene bak «Hemlock Grove» rett og slett ikke er av høyt nok kaliber. «House of Cards» hadde mesteren David Fincher, en av USAs fremste nålevende filmskapere. «Hemlock Grove» må nøye seg med Eli Roth, pluss rutinerte samlebåndsregissører som Derran Serafian («CSI: NY», «CSI: Miami») og T.J. Scott («Mutant X», «Andromeda»).
Undertegnede hører slett ikke til blant dem som hater Eli Roth bare fordi han lager splatter og er kompis med Tarantino – men han er neppe den perfekte mannen til å styre et storprosjekt som dette. Roth har regissert pilotepisoden som skal legge stemningen for hele serien, men gjør ikke en særlig bra jobb når det gjelder å introdusere rollefigurene.
Roth har selv sammenliknet serien med «Twin Peaks» og «Catcher in the Rye», men sorry – det er å ta i veldig. Han er slett ikke i besittelse av evnene til å skape uhyggelig David Lynchestemning, og manuset er noen nautiske mil unna J.D. Salinger. Serien ser ut til å følge romanen tett, godt hjulpet av at den unge forfatteren Brian McGreevy har sjefsprodusert serien sammen med Roth, og selv skrev manuset til fem av episodene.
Det inkluderer håpløst litterære replikker som fungerer glimrende på trykk, og ikke i det hele tatt så fort noen må si dem ordrett foran kamera. Sånt blir en desto større utfordring fordi de fleste på rollelista er europeere og australiere som kjemper med ustødige amerikanske aksenter.
Det er nærliggende å sammenlikne «Hemlock Grove» med andre tv-serier i samme sjanger – og vi kan kjenne igjen løsrevne elementer fra «True Blood», «Grimm», «Revenge», «Teen Wolf» og «Harper’s Island». Jeg ville heller ikke ha protestert veldig hvis noen hevdet at dette minner om en kombinasjon av «The Vampire Diaries» og «American Horror Story». Bare stiligere iscenesatt, en smule mer sofistikert skrevet og alvorstynget. Med litt mer moderasjon og mindre menstruasjonssex kunne du sikkert ha fortalt samme historie på tradisjonell, amerikansk tv – men «Hemlock Grove» er langt fra noen tradisjonell serie.
Den er ikke laget for å selge reklame på ukentlig basis, markedsrettet mot amerikanske kjernefamilier som ønsker lettfordøyelig underholdning når de kommer trøtte hjem fra jobben. Dette er tross alt en Netflix-serie, som er skapt for å ses i en intens maraton i løpet av en langhelg med lite søvn – så den er ikke nødt til å følge noen tradisjonell tv-struktur. Men det er en fin grense mellom å bane seg en ny retning og å gå seg vill.
Greit nok at «Hemlock Grove» er et mysterium, men de første episodene holder kortene sine såpass tett til brystet at plottet blir i overkant kryptisk. Vi blir dumpet rett ned i en småby der merkelige mennesker gjør merkelige ting, uten noen introduksjon av mytologien som bygges opp – og ingenting å holde tak i. En fremgangsmåte som kan fungere helt fint i litterær form, men tærer litt på engasjementet i en tv-serie.
Med alle disse skrullete, overnaturlige elementene kunne dette ha blitt forferdelig campy, men tonen er overraskende dempet. På grensen til en flat kurve. «Hemlock Grove» kommer nok til å frustrere en del seere, og noen vil sikkert melde seg ut etter et par episoder fordi tempoet er såpass bedagelig i oppstarten.
Og det blir jo litt som av avslutte en bok etter det første kapitlene. Det er definitivt en del ting som ikke fungerer i «Hemlock Grove», men serien har samtidig såpass mye potensial at man ikke bør avskrive dette som en ambisiøs fiasko.
Mysteriene her er tilstrekkelig fascinerende, og historien såpass eksentrisk at jeg definitivt kommer til å se resten av serien etter de innledende tre episodene som er anmeldt her. La gå at jeg har en høy toleransegrense for denne typen nonsens, stor sans for ukonvensjonelle kultprosjekter – og en sjelden frihelg foran meg.
Jeg tror likevel at vi allerede nå kan slå fast at Netflix kan få til langt større ting enn «Hemlock Grove», og Eli Roth burde ikke nødvendigvis være lista de legger seg på. Har du muligheten til å tilby dyktige filmskapere romslige budsjetter og total kreativ frihet bør du kunne tiltrekke deg mye større talenter.
Bare forstill deg hva for eksempel folk som Christopher Nolan, Danny Boyle, Wes Anderson, Guillermo del Toro, David Cronenberg, Quentin Tarantino eller Paul Thomas Anderson kunne ha fått til med sånne resurser.
Sikt høyere, Netflix. Sikt mot skyene!
