Hvordan kan man finne på å lage en tv-serie om den geniale gourmeten og seriemorderen Hannibal Lecter uten Sir Anthony Hopkins?! Etter «Silence of the Lambs» er Hopkins så tett forbundet med dette matmonsmonsteret at det nærmest er umulig å tenke seg noen andre i rollen.

Heldigvis klarer «Hannibal» det umulige, og er en av de mest lovende nye tv-seriene i en sesong som er full av spennende kandidater. Smart skrevet, stilig designet, kledelig grotesk og ikke minst skikkelig velspilt. En vinner!

Serien tar sitt utgangspunkt i Thomas Harris-romanen «Red Dragon», som først introduserte Hannibal Lecter – tidligere filmatisert som «Manhunter» (1986) og «Red Dragon» (2002). Tv-serien drar imidlertid ut tre sider fra boken, og bruker dem som basis for en hel sesong på tretten episoder.

«Hannibal» er dermed en slags opprinnelseshistorie, som skildrer Lecters aller første møte med FBI-etterforskeren Will Graham (Hugh Dancy). I denne versjonen av historien er Will en dypt plaget mann. Han har evnen til å leve seg helt inn i sinnet til seriemordere, og løser sakene innenfra ved å se seg selv begå drapene – i form av surrealistiske fantasisekvenser som tærer skikkelig på Wills mentale helse.

Graham har i denne versjonen en mild form for Aspergers syndrom, og er muligens autistisk. En sosialt utilpass einstøing som ikke fikser øyenkontakt, lider av hallusinasjoner og samler på løshunder. En betydelig mer interessant og eksentrisk personlighet enn i filmene. Will jobber nå som foreleser på FBI–akademiet, men spesialagenten Jack Crawford (Laurence Fishburne) ønsker å låne forestillingsevnene hans en liten stund.

Åtte jenter har blitt bortført fra åtte forskjellige universiteter de siste åtte månedene. Jentene er antatt døde, men liket av det siste offeret blir plutselig funnet på jenterommet hjemme hos foreldrene. Morderen har risikert alt for å plassere offeret tilbake i sengen sin, tilsynelatende i en form for anger.

Etter hvert går det opp for Will at seriemorderen spiser ofrene sine, og han er slett ikke den eneste. Det er et åpent spørsmål om psyken til Will Graham fikser presset fra denne bestialske seriemordsaken, så Jack Crawford tar kontakt med en av bransjens beste psykiatrikere for å evaluere Grahams mentale helse. En fyr vi kjenner godt: Hannibal Lecter (Mads Mikkelsen).

Det tar over tjue minutter før vi får møte Lecter, som er ikledd en snasen turkis dress – og travelt opptatt med å spise en finere middag mens han hører på klassisk musikk. Jeg tror ikke vi bør spekulere for mye i akkurat hva slags kjøtt han spiser. Denne versjonen av Lecter er nærmere bøkene, og betydelig yngre. Et gåtefullt geni ikledd et assortert utvalg av elegante fritidsdresser, med konstant hvilepuls og en indre ro som er veldig urovekkende.

Det virker muligens merkelig at Lecter har en markant europeisk aksent, men det er faktisk helt i tråd med bøkene – der han opprinnelig var fra en aristokratisk familie i Litauen. Lecter blir raskt fascinert av Will Graham, og ikke minst hans evne til å entre sinnet til morderne han jakter på.

Lecter beskriver Grahams gave som «ren empati», evnen til å totalt sette seg inn i andres synsvinkel. En fascinerende egenskap, særlig for en psykopat totalt blottet for empatiske evner. Hvem vet, kanskje de kan bli bestekompiser? Det er neppe et godt tegn at Hannibal tilbyr Will en av sine patenterte matretter til frokost, med hjemmelagede sosisser. Ja, med all sannsynlighet laget av menneskekjøtt. Eat the rude!

Fun fact: for å sørge for at de makabre matrettene vi ser i «Hannibal» er dandert på mest mulig delikat måte, har man hyret inn den spanske mesterkokken Jose Andres som «kulinarisk kannibal-konsulent». Vi får se hans tvilsomme arbeid i en grotesk scene der Lecter tilbereder en gastronomisk godbit: ferske ungpikelunger i rødvinssaus. Nam nam.

Det er også et artig, makabert touch at hver episode av «Hannibal» er døpt etter en delikat matrett.

Hannibal Lecter er ikke morderen Will Graham jakter på denne gangen, men det matglade monsteret utnytter drapssaken til å lage seg et ekstra festmåltid mens han føkker med hodet til sin nye bestevenn. Vi får bare små antydninger av Lecters lumske motivasjoner i denne innledende pilotepisoden, som fungerer som første kapittelet i en skikkelig spennende bok.

Dette er dermed en tett sammenhengende historie, og heldigvis ikke en «ukens seriemorder»-krim der alle trådene nøstes opp på førti minutter. Serieskaperen Bryan Fuller har understreket at «Hannibal» følger kabel-tv-modellen, med et begrenset antall episoder i hver sesong, en fortsettende historie og vilje til å ta større sjanser.

Det kan innledningsvis virke lite lovende at «Hannibal» er laget for tv–kanalen NBC, fremfor et kabelselskap som opererer uten sensur. Det er en vanskelig oppgave å trofast skildre filmseriens gørrete drap, morbide elementer og kannibalisme på en helt alminnelig tv–kanal. Men ingen fare.

Selv om serien må skygge unna stygge voksenord og nakne pupper, er «Hannibal» overraskende kompromissløs – og til tider forbløffende gørrete (selv om en enda mer voldsom versjon av første sesong angivelig vil bli sluppet på Blu-ray senere).

Vi snakker om scener som garantert hadde blitt klippet bort av den norske filmsensuren hvis de i sin tid hadde dukket opp i «Manhunter» eller «Silence of the Lambs». Så på denne fronten har den amerikanske tv-sensuren måttet jenke seg veldig i konkurransen fra kabelkanalene. Et positivt fremskritt!

NBC gikk til det uvanlige skritt å bestille tretten episoder uten å først se pilotepisoden, noe som betyr at «Hannibal» har unngått de vanlige publikumstestene, prøvevisningene og kreative kompromissene alt sånt normalt medfører.

Trolig derfor dette ikke likner på noen annen serie der ute, hverken i stil eller innhold. Jeg tør påstå at «Hannibal» har det stiligste filmfotoet på liten skjerm for tiden, med et atonalt musikkspor (av Brian Retzell) dominert av perkusjon – som gir alt en litt skrudd stemning. Pilotepisoden er regissert av David Slade, en dyktig sjangerregissør som har stått bak «30 Days of Nights», «Hard Candy» og… eh, «Twilight: Eclipse».

Han har bare regissert en pilotepisode tidligere, for thrillerserien «Awake» – og den ble dessverre lagt ned etter første sesong:

Vi får virkelig håpe at «Hannibal» ikke lider samme skjebne, særlig siden den konkurrerer med en rekke andre tv-serier om seriemordere – fra den gamle traveren «Dexter» til underlegne «The Following» og den unge mammadalten Norman i «Bates Motel». «Hannibal» skiller seg heldigvis markant ut fra konkurrentene, og har et veldig høyt ambisjonsnivå.

Serieskaperen Bryan Fuller og sjefsprodusent/regissør David Slade trekker frem Stanley Kubrick som det store forbildet – noe som merkes både i den kjølige stilen, metodiske tempoet og i et rødmalt FBI-toalett som er mistenkelig lik doen i The Overlook Hotel fra «The Shining». Denne Kubrickske innfallsvinkel fordrer litt mer tålmodighet, og vil neppe behage dem som foretrekker straightere krimserier av typen «Criminal Minds» og «SCI: Buttfuck Indiana».

Selv valget av skuespillere understreker at «Hannibal» er villig til å ta risker. Britiske Hugh Dancy har en litt ustødig amerikansk aksent, men det er noe som burde bedre seg i løpet av seriens gang. Mads Mikkelsen kjemper sin egen verbale brytekamp med noen av de mer frodige replikkene, men fyren er så karismatisk at den grøtete engelske uttalen nærmest blir en ressurs.

Mikkelsens lavmælte framtoning og spillestil er så totalt forskjellig fra alt vi forbinder med amerikanske TV–serier at han opererer i sin egen boble.

Det kan godt vise seg at Mikkelsen ikke passer inn i denne serien, og ender opp med å senke den – men å få med seg en skuespiller av hans kaliber til denne ikoniske rollen er virkelig et kupp, som gjør «Hannibal» totalt uforutsigbar. Et sjansespill som gir hele serien en følelse av fare.

Mads Mikkelsen er en av de beste skuespillerne vi har i Norden, og en personlig favoritt – så det er sin egen belønning å se ham her. Allerede etter de første minuttene har han gjort rollen som Lecter til sin egen, totalt uten tilknytning til Anthony Hopkins‘ mer utagerende tolkning. Mikkelsens Lecter er en flat kurve: dempet, uutgrunnelig og i total kontroll – milevis fra det rasende monsteret han forvandler seg etter noen år i fangenskap.

Det gjenstår å se om «Hannibal» klarer å bygge videre på grunnlaget fra pilotepisoden, men dette er i alle fall en helt førsteklasses åpning som umiddelbart gjør dette til «must see tv» – samt en viktig påminnelse om at det er ingen grunn til at amerikanske krimserier er nødt til å følge den samme, trøtte formelen hele tiden.

Bryan Fuller har planene klare for fire sesonger til, så det vil være en tragedie hvis NBC kansellerer «Hannibal» fordi den er smartere enn det jevne tv-publikummet i USA. Vel, hvis alt annet feiler har vi jo alltids Netflix og Kickstarter!

Etter dette vil du muligens få lyst til å sjekke ut Bryan Fullers tidligere tv-serier på DVD, som alle byr på en blanding av makabert dødsfokus og magisk realisme. Jeg kan helhjertet anbefale disse tre:

«Wonderfall»

«Dead Like Me»

«Pushing Daisies»

«Hannibal» starter opp på TVNorge 18. april kl. 21.30. Comoyo Filter og TVNorge arrangerer også forhåndsvisning og premierefest mandag 15. april i Oslo. Til dere som har meldt dere på: Vi ses!