Det føles litt tynnslitt, dette å snakke om det forskrudde «Fargo»-universet – universet som er så virkelighetsnært at det overrasker oss hver gang det bestemmer seg for ikke å ta virkeligheten på alvor. Minnesota og Dakota-statene er som blanke lerret å regne, ikke bare på grunn av det snødekte landskapet som skal tilsøles av blodspor og eksosrøyk, men også fordi de er nokså underrepresenterte i amerikansk fiksjon (selv om Minnesota ga oss dette mesterverket). Når «Fargo» nå kaster seg på bølgen av serier som nærmest fullstendig skifter persongalleri fra en sesong til en annen, setter de delstatene på kartet igjen med en absurd treffsikker skuddsalve.
I første sesong av «Fargo» fikk vi flere hint om hvor vi skulle den neste sesongen: Bakover i tid, til 1979 når den 27 år yngre politimannen Lou Solverson (Patrick Wilson) vikler seg inn i et nett av mord, utpressing og hemmelighold. Karakterer som uvitende er spunnet sammen tråkler seg innover fra alle kanter, mot ett felles mål: Å finne Rye Gerhardt (Kieran Culkin), som nettopp har begått et blodig trippeldrap på en liten vaffelsjappe langs motorveien.
I nettet sammen med vår helt Lou har vi Gerhardtene, der Rye er yngste sønn av tre, en familie som styrer det meste av kriminaliteten i området. Vi har den uendelig mye mektigere Kansas City-mafiaen, som ønsker å overta Gerhardt-familiens bedrifter i Fargo og omegn på en usedvanlig brutal måte. Det siste levende mennesket som har sett Rye i live er en enkel og ufrivillig komisk skrivemaskinselger, som selv står foran et økonomisk stup. Og, mens alt dette pågår, i et helt gjennomsnittlig hjem, går det tilsynelatende gjennomsnittlige og hjelpeløse Blomquist-ekteparet (Kirsten Dunst, Jesse Plemons) rundt og bærer på hemmeligheten om hvor Rye Gerhardt befinner seg.
Sammen skaper disse karakterene et miljø av mennesker som er så sprøtt, men akk så normalt. Gjemt bak innøvde fraser og påtatt høflighet ligger det hele tiden et eller annet og ulmer. Vietnam-krigen er et bakteppe som føles malplassert i det snøhvite og sosialt tilbakestående nord, men det er ikke mer enn fire år siden den tok slutt, og mennene er naturlig nok fortsatt preget, enten de kjempet i den eller ikke. Det er noe utrolig fengslende ved et så fargerikt persongalleri der ingen sier det de egentlig mener til hverandre, men gjemmer det bak koder og hint, mens vi som ser på hele tiden vet hva alle prøver å skjule. Det hele er noe nedtonet fra Lester Nygaards krumspring i første sesong, som til tider kunne virke utmattende på seeren.
Det er vanskelig å vite hva man skal forvente av annen sesong i en serie basert på en film, spesielt når handlingen ikke plukkes opp der den slapp. Selv om første sesong uten tvil var veldig god, fortsatte den å brenne på samme lunte som filmen, og det kunne derfor føles som om den lente seg litt vel mye på Joel og Ethan Coens briljante film fra 1996. Noen av karakterene virket nesten direkte overført fra det store lerretet til det lille, noe som til tider gjorde seriens tone litt forslitt.
Sesong to står derimot overraskende godt på egne bein, og er rett og slett flere hakk mer selvsikker. Dette gjør den overlegen forløperen sin. Ja, det er mye av det samme: Normale mennesker med overveldende store problemer, gode krefter mot onde krefter, ufrivillig komikk og biler som kjører mot horisonten på snødekte motorveier. Og jada, savnet etter Lorne Malvo og Lester Nygaard melder seg tidlig, men etter hvert som vi blir dratt inn fra kulden, forstår vi at vi har men en fantastisk oppfølger å gjøre. Sesong to av «Fargo» er så morsom, så velskrevet og så godt spilt at 1979-lunten umulig kan dabbe av og slukne.
For i en verden der det pumpes ut TV-serie på TV-serie er «Fargo» så friskt, og intensiteten i scenene så voksende at det i enden av denne lunten av en sesong umulig kan ligge noe annet enn flere tonn dynamitt. Serieskaper Noah Hawley bør selvsagt sende en stor takk til 90-tallets Coen-brødre, men han fortjener jammen en stor klapp på skulderen fra alle oss som får lov til å gå dette underfundige universet som er «Fargo» nærmere etter i sømmene.
