• Her kan du leie «Red Dawn»

«There is a willful lemming-like persistence in remaking past successes time after time. They can’t make them as good as they are in our memories, but they go on doing them – and each time it’s a disaster. Why don’t we remake some of our bad pictures?».

Sitatet kommer fra den legendariske regissøren John Huston, og antyder at «Red Dawn» er på rett spor. Så hvorfor ikke nyinnspille et reaksjonært relikt fra den kalde krigen, der rødstatenes republikanske mareritt og våte drømmer ble oppfylt på en gang – ved at Sovjetunionen endelig invaderte USA? Hvorfor ikke oppdatere «Red Dawn» til en ny tidsalder, med et nytt fiendebilde?

Vel, fordi det er en skikkelig råtten ide og slett ingen forbedring.

Originalen hadde i det minste villmannen John Milius som regissør, og en hel flokk unge stjerneskudd som geriljasoldater. Charlie Sheen fikk sitt gjennombrudd med «Red Dawn», sammen med Patrick Swayze, hans fremtidige dansepartner Jennifer Grey og søtnosen Lea Thompson.

«Red Dawn» ble sluppet i 1984, mens Reagan var president og «den kalde krigen» sang på siste verset. En blanding av «The Breakfast Club» og «Invasion U.S.A.» som traff den ultra-patriotiske, paranoide tidsånden i USA perfekt. Her hjemme var filmen ansett som så politisk ukorrekt at den ikke engang ble satt opp på kino, og det samme har skjedd med denne nyinnspillingen.

Til sammenlikning, her er traileren til originalen.

«Boys, aveengeee meeee!». Årets nyinnspilling har imidlertid slett ikke tidsånden på sin side, og ble egentlig spilt inn for nærmere fire år siden. Premieren ble utsatt på grunn av MGM–studioets økonomiske problemer, men filmen fikk kjapt enda alvorligere problemer. Etter av manuset ble lekket på verdensvebben oppdaget kinesiske journalister at den store erkefienden i «Red Dawn» var Kina – som invaderte USA for å innkassere statsgjelden, og deretter hjernevaske landets borgere med kommunistpropaganda.

En rekke kinesiske aviser skrev om filmes forsøk på å «demonisere Kina» og «skape splid mellom nasjonene».

En diplomatisk krise var forestående, så filmen ble stanset. Ingen ville ha brydd seg særlig om de negative reaksjonene hvis det ikke var for at Kina har blitt en økonomisk mektig nasjon, med sterke forretningsforbindelser til USA. Kineserne kjøper dessuten en masse kinobilletter, og er faktisk det femte største utenlandsmarkedet for Hollywood nå – så det er neppe et smart trekk å gjøre dem iltre. Sånt kan jo gå ut over lommeboken.

At det kinesisk-eide flyselskapet Hainan Airlines forhandlet om å kjøpe opp MGM kan også ha vært en viktig faktor.

Hva som enn var viktigste årsaken, valgte MGM å forandre filmens fiendebilde og gjøre den store skurken i «Red Dawn» om til nordkoreanere. De har jo ingen penger, og lider under en eksentrisk diktator som truer med atomvåpen, så det passer jo brillefint. Ingen bryr seg jo om hva nordkoreanerne mener, eller at de aldri i verden har en militærstyrke sterk nok til å erobre USA. Kina har tross alt 1.3 milliarder innbyggere, mens Nord-Korea har underernærte 25 millioner.

Denne forandringen forårsaket at enkelte scener i «Red Dawn» måtte filmes på nytt, noen replikker måtte dubbes om – samt en helvetes masse propagandaplakater, uniformer og symboler ble forandret digitalt. Det er et fint tidsfordriv å peke dem ut mens du ser filmen, siden det ofte er fint lite annet som holder interessen.

«Red Dawn» har også fått en ny åpning, med kjapt redigerte nyhetsopptak der Obama, visepresident Joe Biden og utenriksminister Hillary Clinton snakker om trusler mot USAs sikkerhet. Den største faren er angivelig Nord–Koreas diktator Kim Jong-un, så kanskje de burde ha sendt Dennis Rodman til forhandlingsbordet. Det er i alle fall betryggende å vite at hvis den røde faren noensinne erobrer USA, så trengs det ikke mer enn noen fotballskaller med jaktrifler og et par cheeleaders for å vinne krigen.

Fotballhelten Matt Eckert (Josh Peck) har tapt skolemesterskapet, mens storebroren Jed (Chris «Thor» Hemsworth) er en marineinfanterist som har akkurat kommet tilbake fra Irak. Brødrene er ikke på talefot, men er nødt til å rydde opp i problemene sine raskt etter at USA bli invadert av nordkoreanske soldater. Nordvestlige USA blir rammet av et strømbrudd, og dagen etter daler drøssevis av fiendtlige fallskjermsoldater ned i skjul.

Det tidligere så fredelige småbysamfunnet i Spokane, Washington er plutselig i krig, så Jed og Matt flykter i full fart opp til familiens hytte i langt inne i skogen – sammen med en gjeng ungdommer.

Blant dem er nerden Robert (Josh Hutcherson), borgemesterens sønn Daryl (Connor Cruise, adoptivsønnen til Tom Cruise), cheerleader-en Toni (Adrianne Palacki) og etter hvert Matts blonde kjæreste Erica (Isabel Lucas). Med sin militærbakgrunn tar Jed raskt ledelsen, og bestemmer seg for å kjempe mot invasjonsmakten.

I mellomtiden plasserer de nordkoreanske soldatene byens myndigheter i en provisorisk fangeleir på den lokale fotballbanen. De klistret propagandaplakater over hele byen, og sprer kontinuerlig propaganda over høyttaleranlegg. «Amerikansk kultur har fordervet dere». «Dere har levd i et selvrettferdig land». «I over to hundre år har dere levd i slaveri». «Vi er her for å hjelpe dere».

Alt dette hadde vært litt mer plausibelt hvis militærmakten var kinesere under Maos hersketid, men la oss ikke henge oss opp i logiske svakheter. Det er nok av andre svakheter å henge seg opp i. Som for eksempel de middelmådige actionscene, noe som er desto mer merkelig fordi regidebutant Dan Bradley har bred erfaring som stuntkoordinator på bl.a. «Bourne»-filmene. «Red Dawn» er også hemmet av endimensjonale figurer og lusen personregi, som får selv den vanligvis så karismatiske australieren Chris «Mighty Thor» Hemsworth til å virke som et førsteklasses «meathead».

Uansett, ungdommene starter en geriljagruppe drevet av visdomsordet «en liten loppe kan drive en stor hund til vanvidd». Jed trener dem alle opp under en rask montasjesekvens med marsjmusikk, og så er de klare til å gå til krig som kampgruppen «Wolverines».

De angriper nordkoreanske soldater i bakholdsangrep, bomber grensevakter og bruker samme taktikker som muslimske terrorister. Flaks for dem at de nordkoreanske soldatene er så komisk inkompetente, men der har du en av bakdelene med underernæring i barndommen.

I forbindelse med lanseringen av første «Red Dawn» uttalte regissør John Milius at filmen var inspirert av «de heltemodige Muhjahedin-opprørerne under Sovjets invasjon av Afghanistan».

Fun fact: Muhjahedin splittet seg senere opp i to grupperinger: Nordalliansen og Taliban. En av frihetskjemperne som Milius ønsket å hylle var forresten en ung mann ved navn Osama Bin Laden. Whups. I et halvhjertet forsøk på å forkle at Wolverines-gjengen bruker akkurat samme virkemidler mot invasjonsmakten som Taliban-terroristene, har man nå lirket inn en tvilsom tale der Jed deklamerer at «i Irak var vi heltene, som opprettholdt ordenen. Men nå er vi skurkene som skaper kaos!».

Et perfekt eksempel på at heltemot og fiendebilder ofte kun er et spørsmål om perspektiv, propaganda og etterpåklokskap.

Etter hvert som de unge terrorist…. unnskyld, frihetsforkjemperne lykkes med sine heltemodige angrep fanger de oppmerksomheten til den nordkoreanske kaptein Cho (Will Yun Lee). En iskald skittstøvel som gjør kampen personlig da han brenner ned hytta til Eckert-brødrene – og skyter faren deres (Brett Cullen) rett i hodet. Historien følger langt på vei originalen, scene for scene, og John Milius er fortsatt kreditert som en av manusforfatterne.

Undertegnede deler slett ikke den politiske ideologien til John Milius, men har allikevel skikkelig stor sans for den militærkåte bamsen – og for mange av filmene hans.

Fyren har i det minste integritet, mye talent og en tiltalende macho-stil. Min eminente kollega Fredrik Stage har spart meg mye tid med å gå igjennom karrieren til denne «larger that life»–figuren, så jeg nøyer meg med å inkludere traileren til dokumentaren «Milius»:

Jeg hadde i det minste håpet på at «Red Dawn» bød på litt ufrivillig moro, men denne nyinnspillingen er så halvhjertet, middelmådig og stereotypisk at den ikke engang har underholdningsverdien til en kalkun. Det ligger absolutt ingen ideologi eller politisk tankegods bak denne invasjonsfilmen, hinsides ren kapitalisme.

Fremfor å avslutte historien ender den med en «fortsettelse neste nummer», i håp om fostre en oppfølger. Temmelig skamløst.

Derfor betryggende at «Red Dawn» ble en økonomisk katastrofe i statene – så vi vil nok aldri få vite om «Wolverines» noensinne vinner geriljakrigen mot de lumske kommunistene. Selv hadde jeg håpet på å få se irritasjonsmomentet Josh Peck utsatt for kinesisk (eller eventuelt nordkoreansk) vanntortur, men kan leve med savnet i vissheten om at selv de mest reaksjonære amerikanerne snudde ryggen til dette sprøytet.

«Red Dawn» føles desto mer unødig fordi akkurat den samme historien ble plagiert og resirkulert i den australske ungdomsfilmen «Tomorrow, When the War Began» – som gikk på norske kinoer i 2011:

På et tidspunkt i «Red Dawn» sier en av hovedpersonene «Vi lever i Call of Duty: Modern Warfare», og det suger». Jepp, kompis – det har du helt rett i. Suger hardt. La gå at «Modern Warfare 2» faktisk hadde et helt nivå basert på «Red Dawn», med undertittelen «Wolverines»:

Til slutt, her er en interessant dokumentar om den originale «Red Dawn», med innspill fra en forholdsvis sober Charlie Sheen: