I kveld, kun få dager etter premieren i USA, ruller første episode av serien «Da Vinci’s Demons» over norske skjermer på FOX CRIME. Du har ikke hørt om serien, sier du? Ikke så rart, den har ikke blitt promotert i overkant mye her hjemme.
Men ikke la det avskrekke deg. Nødvendigvis.
For i utgangspunktet er det en god del ved denne serien som pirrer nysgjerrigheten. Det er et samarbeidsprosjekt mellom BBC Worldwide og Starz, tv-selskapet bak fabelaktige «Boss», og alt ligger til rette for at det beste fra klassisk, engelsk tv-håndverk møter romslige amerikanske budsjetter.
Attpåtil er det manusforfatteren bak blant annet Batman-trilogien og «Man of Steel», David S. Goyer, som står bak serien og som har skrevet manuset til de første episodene, så etter alt å dømme burde dette bli SABLA bra. Dette tenkte jeg i alle fall da jeg satte meg ned i lærsofaen for å chiller’n med litt renessansemoro og et glass alkoholfri rosévin.
Serien omhandler en relativt ung Leonardo da Vinci, spilt av nokså ukjente Tom Riley, som fra sitt oppfinneratelier blander seg inn i en rekke konspirasjoner og intriger og storpolitikk på høyt nivå. Firenzes mektige familie, Mediciene, trekker i de fleste tråder, og de store spenningene i serien (i det minste i sesong en) vil være knyttet til deres maktkamp mot Roma og den sadistiske paven Sixtus IV.
Jeg visste ingenting på forhånd da jeg begynte å se de første episodene. Følgelig ble jeg nokså satt ut da det plutselig skjedde overnaturlige hendelser som ikke kunne forklares ved hjelp av vitenskap. Så jeg satte episoden på pause, gikk inn på Wikipedia og fant ut at serien faktisk er en Historical fantasy. Jamen da så. Carry on.
Utover episoden skulle fantasy-aspektet vise seg å være ganske underspilt, det er stort sett et nokså realistisk Renessanse-univers. Da Vinci kan ikke flytte gjenstander ved hjelp av tankekraft eller stoppe tiden. Eller male syyykt fort, selv om det hadde vært utrolig lættis. Jeg vil anslå at serien består av 90 prosent historie og 10 prosent fantasy.
Men Hasse, hvis det er ditt ekte navn, er serien no’ bra, da?, spør du, og later som du ikke allerede har lest tallkarakteren som står øverst på siden. Altså, la meg først bare si: det er et uendelig fascinerende univers de har lagt handlingen til. Renessansen var en tid som boblet over av nysgjerrighet og liv og energi, og det samme gjelder «Da Vinci’s Demons», særlig energibiten.
Det er alltid noe som skjer, hver scene er stappet til randen med nye «twists and turns», og dette uten at det flyter ut i alle retninger. Det er imponerende. Jeg må også kreditere serieskaperne for ambisjonsnivået de har lagt seg på. Det er ingen tvil om at de satser her.
Og det er kanskje ikke så rart når du har mister Goyer, manusforfatteren bak de siste åras aller største kinosuksesser i ryggen. Mannen kan skrive. Dialogen er frisk og effektiv, og har som viktigste oppgave å drive handlingen framover i kjapt tempo. Dette er ikke en serie med mye dveling. Leonardo har liksom alltid dårlig tid.
Goyers versjon av det italienske geniet er av en vimsete Casanova som i tillegg til å pøke damer er flink til å fekte og løse mysterier. I det hele tatt minner tolkningen veldig om den Robert Downey jr. har av Sherlock Holmes. Cocky, veltalende, kjekk, og med påfallende moderne hårsveis.
Forskjellen her blir at Downey i tillegg til å være særdeles kjent for de fleste som ser på, er umåtelig karismatisk. Han har en persona som han har med seg i alle roller han spiller som gir ham en x-faktor som Tom Riley ikke er i nærheten av å ha. Han her føles liksom litt uferdig. Litt glatt. Litt døll. Litt whatever.
Altså, «misforstå meg rett hehe», jeg har ingenting imot filmer eller serier der klassiske karakterer blir tolket på moderne vis, men for Guds skyld, det må gjøres troverdig. Her sprader da Vinci rundt i en påfallende kort og halvtrendy skinnjakke og en hårsveis som ingen i Renessansen kunne fått til uten hjelp fra en tidsmaskin og Morten Gamst Pedersen. Kan DU se hvem som er hvem?
Jeg savner dessuten generelt mer minneverdige karakterer. Leonardo selv er som sagt litt hit and miss, og hans følgesvenner, en 16 år gammel pjokk som ser ut som en bortskjemt Handelsgym-gutt på karneval og en tyrkisk playboy jeg ikke helt skjønner rollen til, imponerer ikke. Serien skriker etter en larger than life karakter, en Renessansens Ari Gold eller Omar Little som kan dukke opp i kanskje ti, femten minutter per episode, og som man alltid vet vil levere noe minneverdig.
Men det er mulig dette forandrer seg etter hvert som jeg blir kjent med dem utover serien.
Ikke for å skryte, men jeg er sykt opptatt av historie (jeg sier dette for å skryte), og når nye tv-serier basert på historiske perioder kommer, er jeg uten unntak gira. Av serier det ikke er urimelig å sammenlikne med, er «Rome» og «The Borgias» fra noen år tilbake. To fantastiske serier som klarte å kombinere perfekt utført familieintrige med storslåtte kulisser, kostymer og jævlig rå vold. For ikke å snakke om casten.
Så når jeg sitter her og ser «Da Vinci’s Demons», sitter jeg kontinuerlig å sammenlikner med nevnte serier. Kanskje er det ikke rettferdig. Men farken heller, jeg ber bare om å bli fenget. Og jeg blir ikke særlig fenget.
Man skjønner ganske fort at nivået de har lagt seg på, dog høyt, ikke er helt der oppe med for eksempel «Rome» eller «Game of Thrones». Hverken når det gjelder skuespillere, manus eller budsjett. Altså, herregud, det ser jo flott ut alt sammen. Ganske grandiost. Men det blir på en måte storslått innenfor rimelighetens grenser.
Det vanskeligste når man skal lage slike serier, er å skape et troverdig univers der seeren ikke sitter og tenker over de områdene der de har måttet spare penger. Vi vil se de brosteinlagte torgene i Firenze med tusenvis av mennesker som lever sine Renessanse-liv, vi vil kjenne historiens sus mens vi får storslåtte overblikksbilder av denne umåtelig vakre byen i all sin prakt. Men det skjer liksom aldri helt. Universet føles tomt.
Som om steinveggene rundt karakterene når som helst skal rives ned for å gjøre klart til neste tv-satsning, den skotske middelaldermusikalen «Yer Willowing Punklepuffs» (ikke søk det opp).
Manusmessig er det klokkerent, som forventet av en såpass påkostet serie. Karakterene snakker til hverandre, til tider muntert, til tider i raseri, til tider spøkefullt, men gullkornene, de ordentlig spisse formuleringene som kan løfte en sånn serie fra «ganske ok» til «noe jeg virkelig koser meg med» uteblir.
Det er ikke lett å skulle felle en konkret dom over denne serien. For jeg sitter og kvasikoser meg gjennom store deler av episodene. Mye er gjort riktig. Men jeg sitter igjen med en følelse av at det er vel så mye meg og mitt indre ønske om at dette virkelig skal rocke bolle som gjør at jeg liker serien (litt).
For om man ser på summen av alt de har forsøkt og til tider fått til, må man bli imponert. Det er bare at de har prøvd på så himla mye på én gang. Litt historisk drama à la «Rome», litt mørk fantasy à la «Game of Thrones», litt detektivarbeid à la «Sherlock Holmes». Serien har så lyst til å være litt av alt, og det går ikke.
Aller best fungerer serien når den fokuserer på Da Vinci og hans oppfinnelser, og jeg håper dette er veien de velger å ta videre. Jeg tviler.
Når alt dette er sagt, det ER en fascinerende serie fra en spennende periode som jeg lenge har ønsket å ta et dypdykk i, og jeg har på følelsen av at den kommer til å finne formen etter hvert. Hvorvidt det er som politisk drama, fantasy-epos eller detektivserie, er vanskelig å si, men det er for mye kvalitet i leddene til at det ikke skal være potensial for storhet i dette prosjektet. Så spørs det bare om det blir så mye mer enn én sesong å overbevise oss på.
Jeg sier som Leonardo da Vinci selv ville sagt: «Denne tv-serien fortjener karakteren 3 av 6.»
