Hellige salami, dette er neppe en film man bør se på høy feber! Du vet det er noe muffens på ferde hvis en film av mesteren David Cronenberg ikke settes opp på kino her hjemme. I alle fall så lenge Ingeborg Moræus Hassen ikke er kinosjef, og filmen ikke inneholder autoerotikk.

Vel, hvis du fryktet at Cronenberg skulle forbli en helt normal filmskaper etter «A Dangerous Method» og «Eastern Promises», ingen fare. I «Cosmopolis» er han tilbake i gal professor-modus, med en forskrudd mindfuck som har samme sinnelag som «Videodrome» og «Spider». Det mest eksentriske Cronenberg har laget på over ti år.

David Cronenberg uttalte før verdenspremieren på fjorårets Cannes-festival at han forventet at folk buet og forlot kinosalen i protest. Det er en sånn type film.

Jeg er for å være ærlig fortsatt usikker på hva jeg synes om «Cosmopolis», eller om jeg engang kan påstå å skjønne alt som skjer i filmen. Dette er en kryptisk, klaustrofobisk smalfilm som er vanskelig å bli klok på – og neppe vil appellere til folk flest. Allikevel, «Cosmopolis» likner ikke på noe annet der ute, og er konstant fascinerende for oss som digger Cronenberg.

«Cosmopolis» er basert på Don DeLillos «ufilmbare» roman med samme navn fra 2003, som virker profetisk i etterkant av finanskrisen og «Occupy Wall Street»-bevegelsen. Jeg har ikke lest romanen, så yay for interwebben: den overfladiske marginalkunnskapens urkilde. Den oppstyltede, stilistiske dialogføringen er tatt rett fra romanen, der alle karakterene snakker med den særegne stemmen til Don DeLillo – men de er sjeldent i stand til å kommunisere med hverandre.

Den 28–årige milliardæren Eric Packer (Robert Pattinson) er universets hersker, som er fanget i trafikkork på vei til frisøren. Han er trygt forskanset fra omverdenen i sin enorme, hvite limousin – et spesialbygget vidunder som er skuddsikker, full av dataskjermer og lydisolert med kork. Her sitter Packer på sin egen trone, mens han har audiens med lakeier, rådgivere og kollegaer som hopper inn i bilen noen minutter før de forsvinner ut i virkeligheten igjen.

Finansfyrstens trofaste sikkerhetssjef Torval (Kevin Durand) har advart ham om at presidenten er på besøk i New York, de fleste veier er stengte på grunn av begravelsesprosesjonen til den avdøde rapperen Brother Fez og noen har truet å snikmyrde ham. Torval understreket at «The Complex» tar truslene mot Packer veldig alvorlig, men det er ikke godt å se hva eller hvem «The Complex» er.

Cyberkapitalisten Packer beveger seg sakte gjennom Manhattan i sitt eget stjerneskip – trygt isolert fra verden utenfor, der opptøyene blir stadig mer apokalyptiske. Klassekrig, kommunistisk revolusjon og kapitalismens fall, alt i løpet av en intens dag.

Mens trafikken beveger seg i sneglefart avholder Packer et møte med det nervøse tekniske geniet Shiner (Jay Baruchel), og de snakker om hvordan verden ville ha blitt hvis rotter var den nye valutaen. Etterpå har han sex med sin kunstinvestor Didi (Juliette Binoche), får sin daglige legebehandling med grundig prostataundersøkelse – og har en filosofisk samtale med sin teoretiske rådgiver Vija Kinsky (Samantha Morton) mens samfunnet bryter sammen utenfor.

Folk tenner på seg selv i gatene, og opprørere skriker kommunistmanifestet «a spectre is haunting the world!» i kor, mens de svinger døde rotter over hodet.

Eric Packer er i ferd med å miste formuen sin på valutaspekulasjon, etter å ha satset hele sitt imperium på den kinesiske yuanen. For en mann uten sjel og samvittighet er den økonomiske katastrofen en befrielse, som dytter ham nærmere sin egen utslettelse. På veien dit ser Packer opptak av sjefen for Det internasjonale pengefondet, som blir angrepet med kniv under et direktesendt TV–intervju i Nord–Korea.

Packer blir selv angrepet av en fransk pai-terrorist (Mathieu Amalric), og knuller den kvinnelige livvakten sin – før han overtaler henne til å skyte ham rett i brystet med en «taser»-pistol. Så godt som hele dagen er sett innenfra Packers limousin, men har tar noen avstikkere for å treffe sin iskalde kone Elise (Sarah Gordon), som har intimiteten til stevnemøter mellom kongeligheter i et arrangert ekteskap.

I løpet av dagen søker Packer aktivt sin egen utslettelse. Den kommer til slutt i form av Benno Levin (Paul Giamatti), en tidligere ansatt som i likhet med Packer totalt har mistet vettet. De siste tjue minuttene av filmen består av en dadaistisk dialogscene som trolig vil utfordre tålmodigheten til de aller fleste.

Cronenberg skrev manuset til «Cosmopolis» på rekordraske seks dager (hans første manus siden «ExistenZ» for fjorten år siden). Filmen er totalt dialogdrevet, og fortoner seg som en feberdrøm der logikken konstant er noen meter utenfor rekkevidde. Så det er kanskje passende at jeg så «Cosmopolis» med influensa og høy feber.

Robert Pattinson har det rette utseendet og kulden til denne hovedrollen, men sliter litt med å utstråle Packers sylskarpe, kliniske intelligens. Pattinson er med i hver bidige scene og alt skildres fra hans subjektive synsvinkel, så dette er en veldig krevende rolle – og jeg sitter igjen med følelsen av at R-Pattz ikke alltid skjønner replikkene han leser opp.

Noe Cronenberg selv har bekreftet i intervjuer, og følte var «helt perfekt!». De kom åpenbart bra overens, for Pattinson skal også spille hovedrollen i Cronenbergs neste film: «Maps to the Stars», som etter planen spilles inn til sommeren.

Jeg tipper at det morer dem begge at «Cosmopolis» automatisk vil bli sett av en del tenårige «tweehards», som sikkert kommer til å blir dypt rystet og ikke så rent lite forvirret. Jeg har vært en ivrig fan av Cronenberg siden tenårene, og ser alltid frem til en ny film fra ham. Fyren er en filmkunstner, som aldri virker selvhøytidelig i intervjuer – men «Cosmopolis» føles fortsatt fordømt pretensiøs, og er vidåpen for tolkning.

En ting er sikkert, med mindre du har lest boken vil «Cosmopolis» være noe helt annet enn du tror den er.

Jeg aner fortsatt ikke helt hva «Cosmopolis» ønsker å formidle, annet enn de åpenbare poengene om at finanselitens motbydelige rikdom isolerer dem fra virkeligheten, dreper all empati og forvandler verdier til abstrakte konsepter. Men dette er en krevende film som huker seg fast uansett, og blir værende i underbevisstheten lenge etter at du har sett den.

Her er noe interessant helt til slutt: Cronenberg forteller om filmen under en «Q & A» i The Lincoln Centre i New York. En drøy halvtime, men vel verdt å se: