- Her kan du leie «Alex Cross»
I USA har Tyler Perry blitt et fenomen, som det siste tiåret har bygget seg opp en vanvittig formue på å produsere, skrive, regissere og spille hovedrollen i et tjuetall filmer – markedsrettet mot et «urbant» (les: afroamerikansk) publikum.
Utenfor statene har filmene til Perry knapt blitt offentlig vist, og i Norge er de så vidt jeg vet ikke engang sluppet på DVD. Han startet med selvfinansierte teaterforestillinger basert på «sunne, kristne verdier», og denne entusiastiske amatøren skapte et helt imperium ved å kle seg ut i dametøy:
Ha ha, right? Perry har laget rundt ti filmer i drag som Madea, og det er unektelig litt gøy at denne «ungkaren» har tjent nærmere tre milliarder kroner på å selge filmene sine til et kristenkonservativt, gudfryktig, afroamerikansk publikum. Skulle likte å se hvordan de reagerte hvis Tyler Perry kom ut av skapet og viste seg offentlig med en mannlig kjæreste.
Fremfor å gjøre noe så drastisk prøver Perry isteden å butche opp imagen sin ved å spille den barske politietterforskeren «Alex Cross», i denne actionthrilleren med samme navn. Jepp, en romanfigur kjent fra pocketbøkene av James Patterson, tidligere spilt av Morgan Freeman i «Kiss the Girls» (1997):
…og i oppfølgeren «Along Came a Spider» (2001).
Greit nok, disse to filmene er langt fra noen mesterverk. «Along Came the Spider» har en helt hoderystende idiotisk intrige, og representerer noe av mest crappy Morgan Freeman har spilt inn de siste femten årene – men de er begge vanvittig mye bedre enn «Alex Cross».
Det oppsiktsvekkende lave kompetansenivået på manus og regi antyder at Tyler Perry hadde total kreativ kontroll over «Alex Cross», men faktisk ikke. Dette er faktisk Perrys første rolle i en film han ikke har laget selv (rent bortsett fra en cameo i «Star Trek»), men milde Kristus – han kunne sannelig ha lurt meg. For dette er skrale, stusselige saker med sennep på.
Politiløytnanten og mesterpsykologen Alex Cross (Tyler Perry) har akkurat oppdaget at hans vakre kone Maria (Carmen Ejego, en virkelig talentfull skuespiller som dessverre ikke får muligheten til å gjøre noe av verdi her) er gravid med deres tredje barn. Cross vurderer å takke ja til en ny stilling som FBI-agent i Washington D.C., men det betyr å flytte fra Detroit. Før den tid har han en ny sak å løse.
En leiemorder/seriemorder herjer i byen, og han er litt av en skrue. En senete, syltynn, sprøyte gal psykopat spilt av «Lost»-kjenningen Matthew Fox – som angivelig sultet seg ned til rundt en prosent kroppsfett, og trente seg opp skikkelig.
Han ser ut som en marinesoldat som ble kastet ut av hæren på grunn av psykiske problemer, og deretter tilbrakte det neste året på methamfetamin. Fox gir virkelig jernet her, med en beundringsverdig blanding av rabiat overspill og febrilske metodefakter. Så han livner opp filmen veldig, og er en bra motvekt til Tyler Perrys totalt karismafrie, ubekvemme, gørrkjedelige hovedperson. Vi får aldri vite hva denne drapsmannen heter, men han kaller seg først «Slakteren fra Singo» mens han entrer ringen i en illegal «mixed martial arts»-turnering bare for å imponere sitt første offer.
Hun viser seg å være Kim Kardashian-imitatoren Fan Yau (Stephanie Jacobsen) – en sexy finansdame med sans for lett S/M, som av litt uklare årsaker er omgitt av tungt bevæpnede livvakter. Slakteren klarer allikevel å snike seg inn i det toppsikrede luksushuset hennes, binder dama fast til sengen med silkestrømper – og lammer henne med et superdop før han lystig klipper av henne fingrene.
Etterpå etterlater han et kubistisk kunstverk tegnet i kullstift, som inneholder spor om neste offer. For det er jo sånt kreativt tøys seriemordere gjør i lusne pocketbøker husmødre leser på stranden. Han får dermed kallenavnet «Picasso».
Siden Alex Cross allerede har lest manuset til filmen vet han at morderen akter å drepe seg gjennom alle styremedlemmene i et storkonsern eid av franskmannen Mercier (Jean Reno). Det andre offeret er en slesk, slimete, feig tysker: Nuenmacher (Werner Daehin) – mens Mercier er en overbærende, arrogant frosk som drikker svindyr konjakk og snakker i gåter. Rene oppsamlingsheat av hvordan republikanske amerikanere forestiller seg europeere.
Picasso har fått tre millioner tikkende inn på kontoen sin for å begå disse drapene, og han akter å gi arbeidsgiveren valuta for pengene. Han svømmer opp vannrørene i en storkorporasjon, tar kontrollen over en hel T-banevogn for å sprenge en rettsbygning med bombekaster, og gjør alt med stor stil. Fyren kunne ha hatt en lovende karriere i denne bransjen hvis han bare unngikk alle seriemorderklisjeene. Men siden Picasso er en stormannsgal psyko tar det ikke lang tid før han angriper familien til Alex Cross, og gjør jakten personlig.
Rundt halvveis ut i «Alex Cross» får vi en tragedie som kunne ha vært skikkelig rystende i en bedre film, men Tyler Perry er en så lusen skuespiller at han spolerer alt tilløp til engasjement. Denne traumatiske hendelsen vipper uansett Cross over i hevngjerrig Charles Bronson-modus, der han gledelig bryter loven sammen med sin politipartner/barndomsvenn Thomas Kane (Edward Burns). Så ja, alt ender naturligvis i et mann-mot-mann-oppgjør mellom Picasso og Cross, i et falleferdig teater.
Gjesp. Dette er lusent spilt, lusent skrevet, lusent regissert. Lusent punktum. Uten Matthew Fox, et gjestespill fra undervurderte Giancarlo Esposito og en fin eksplosjon ville denne klisjefesten vært på grensen til uutholdelig.
Det er forunderlig at «Alex Cross» ikke er skrevet og regissert av Tyler Perry himself, siden den inneholder så mange av hans yndlingstemaer. En afroamerikansk kjernefamilie med en tøff, grinete bestemor. Referanser til kirke, gudstro og Bibelen. «Male bonding» med ekstremt flau dialog («I’d rather take advice from a ham sandwitch than listen to you!») og dramatiske scener du garantert vil le høyt og hånlig av.
Alt som mangler er at hodet til Medea popper inn i en scene, og roper «hallelujer!». Det er kanskje slemt, men scenen der datteren til Cross gråter sårt er så inkompetent spilt og klossete iscenesatt at den fikk meg til å flire som en oppspilt, oversliten jentunge. Så ja, dette sklir til tider helt ut i klovnete kalkuneri.
Med tanke på Tyler Perrys fokus på kristne familieverdier føles det også litt tvilsomt at mesteparten av volden går ut over damer, fortrinnsvis dem som har sex utenfor ekteskapet. Det er åpenbart at regissør Rob Cohen totalt mistet troen på dette prosjektet første innspillingsdag, og resignert gjorde jobben på rutine mens han tenkte på pengene.
Cohen er ingen Kubrick, men han har tidligere stått bak brukbare actionfilmer som «Daylight», «The Fast and The Furious» og «XxX». Pluss en av tiårets største flopper: «Stealth»:
Før USA-premieren hevdet produksjonsselskapet stolt at «Alex Cross» ville bli starten på en hel Tyler Perry-franchise med internasjonal appell, og de var allerede godt i gang med forproduksjonen av oppfølgeren «Double Cross». Senere viste det seg at «Alex Cross» ble en av Perrys få økonomiske fiaskoer i USA, så nå er han tilbake der han hører hjemme.
I grå parykk, sminke og dametøy – mens han tjener penger på det Spike Lee treffsikkert har beskrevet som «coonery and buffoonery». Til jul er Tyler kinoaktuell i USA med «A Madea Christmas», som vi garantert ikke kommer til å få se her hjemme. «Hallelujer!», indeed. Før vi runder av, her er et knippe med Tylers Perrys tidligere mesterverk:
«The Family That Preys» (2008):
«Madea Goes to Jail» (2009):
«I Can Do Bad All by Myself» (2009):
«Madea’s Big Happy Family» (2011):
«Madea’s Witness Protection» (2012):
… og en temmelig relevant bonus helt til slutt:
